Diktet minner om verden

Sånn så det ut på stasjonen i Sarajevo en dag i oktober 2001. Det gikk ingen tog. Det sto noen rustne togsett i det borteste sporet, noen av dem med kulehull og større skuddskader. Det var helt stille, selvfølgelig ingen reisende, bare de to turistene vi var (til fots) og en arbeidsløs stasjonsmester, som muligens hadde til oppgave å passe på at det ikke skjedde noe. På et språk vi strengt tatt ikke kunne forstå, men likevel oppfattet lysende klart, beklaget han krigen og verdensutviklingen og Tito og minnet om gamle dager, da togene kom inn fra Zagreb og Trieste, for ikke å glemme Beograd, Wien og Istanbul. Han kunne gråte når han tenkte på det, det så vi tydelig, og vi kunne ikke annet enn uttrykke sympati.

            Episoden var udramatisk, sett bort fra merkene etter krig i murvegger, asfalt og gamle togsett. Krigen var over, men Sarajevo var ennå på sett og vis beleiret, så lenge jernbanetrafikken var innstilt.

En udramatisk, men uforglemmelig stund på perrongen. Stillheten der. Jeg har tenkt tilbake på den mange ganger i de ni årene siden da. Og i forrige uke kom meldingen i form av en liten notis i norske aviser: Jernbanetrafikken åpnet igjen mellom Beograd og Sarajevo. Ni passasjerer på det første toget.

En av de to turistene den gangen var en kjent poet og ivrig forkjemper for alt som går på skinner (Oslo-trikken, Stockholms-toget…). Han så de samme notisene i svensk presse og limte en av dem inn i en bok han har skrevet: Diktet minner om verden. Så sendte han meg diktsamlingen med en egen collage til minne om den udramatiske, dødsens stille stasjonen i Sarajevo. Fikk den i postkassen i dag.

(Nei, dette er ikke toget. Det er trikken i Sarajevo.)

Ta vare på vennene! sier den samme poeten.

Ubehagelige sexopplevelser

En passasje eller to i Jonathan Littells De velvillige er nettopp kåret til årets verste sexskildring. Det er fortjent. I den ene episoden fantaserer hovedpersonen om å ta tvillingsøsteren sin bakfra på en giljotine med overhengende falløks. Episoden ender slik: "Brått gikk det for meg, et stort skjelv som tømte hele hodet slik en skje skraper ut et bløtkokt egg."

Den andre premierte episoden er mer omstendelig. Den krever egentlig et lite forkurs i gresk mytologi: "Vulvaen hennes var i høyde med ansiktet mitt. De små leppene stakk så vidt ut fra det avrundede, bleke venusberget. Dette kjønnet så på meg, spionerte på meg, som et gorgon-hode, som en ubevegelig kyklop med det ene øyet som aldri blunker. Litt etter litt trengte dette tause blikket helt inn i margen på meg. Jeg begynte å puste fortere og strakte ut hånden for å holde over det, men den så meg fortsatt og kledde meg naken (mens jeg allerede var naken fra før). Hvis jeg bare kunne få reisning igjen, tenkte jeg, så kunne jeg bruke ståpikken som en staur herdet over ild og stikke ut øyet på denne Polyfemos som gjorde meg til Ingen. Men lemmet mitt var like tregt, jeg var som lamslått. Jeg strakte armen ut og stakk langfingeren inn i dette umåtelige øyet. Hoftene rugget litt på seg, men det var alt. Jeg hadde slett ikke stukket det ut, tvert imot hadde jeg sperret det opp og frigitt blikket til øyet som ennå skjulte seg på baksiden. Da fikk jeg en idé: Jeg trakk fingeren min ut, slepte meg frem på underarmene og presset pannen mot denne vulvaen, trykket arret mitt mot hullet. Nå var det jeg som så inn på innsiden, gjennomlyste dypet av denne kroppen med mitt strålende tredje øye, mens hennes ene øye strålte over meg slik at vi blendet hverandre gjensidig; uten at jeg rørte på meg, gikk det for meg i en voldsomt sprut av hvitt lys, mens hun skrek: ”Hva er det du gjør, hva er det du gjør?” og jeg lo av full hals, sæden sprutet fortsatt i kraftige støt ut av pikken, jublende bet jeg henne i vulvaen med alle mine tenner for å slurpe henne i meg, og øynene mine åpnet seg til slutt, lyste omkring seg og så det hele."

I slike passasjer må både forfatter og oversetter velge sine ord med omhu, hvis det skal bli full uttelling. Det er skarp konkurranse i denne øvelsen.

Grassato i gamle skrifter

Av bøker blir man klok, især om man leser dem med forstand. Av gamle bøker blir man særlig etterpåklok, kanskje. Skjønt, hadde jeg klart å huske halvparten av det jeg leser i gamle bøker for tiden, ville jeg snart vinne rett til å kalle meg lærd. Men som også Øverland sier, den som begraver seg i visdomsbøker, og tror at det er sannheten han søker – han søker intet og vil intet finne!

            Uansett. Noe finner man alltid. I dag, på en regnvåt og mørk søndag i november, leser jeg brev fra Otto Aubert, skrevet og sendt i 1830-årene, til et par av brødrene (han hadde opprinnelig åtte søsken) og en kusine som skjebnen hadde utpekt til å bli kvinnen i hans liv, mens hun selv ville det annerledes. Otto er altså ungkar.

            Han ble født på Kronborg – så mye har han til felles med Hamlet – og vokste opp på Akershus. Fra slott til slott, altså. Store deler av sitt yrkesliv tilbrakte han på kongens slott i Stockholm, der han underviste og oppdro de små prinsene Carl, Oscar, Gustav og August, samt lille Eugenie. Mye tyder på at han var en allsidig begavet mann med evner som aldri kom til full utfoldelse, før han døde av tæring i en alder av 29 år.

            Men noen brev fikk han skrevet. Det morsomste så lenge etterpå er de skarpe karakteristikkene av personligheter i samtiden, folk som for ettertiden gjerne er blitt stående på høy sokkel, støpt i bronse, som f.eks Schweigaard: ”Av sitt utvortes er han meget forfengelig; han kan ofte sitte mange minutter og intet bestille uten å speile seg; aldri går han speilet forbi, uten å mønstre seg deri fra topp til tå, og især bese sine deilige øyne…”

            I juni 1834 rapporterer Otto fra Wien (her er det ungkaren som kommer til orde): ”Wienerinnenes skjønnhet, som man har skrytt så meget av, er ikke verdt å snakke noe videre om; jeg kan neppe engang si, jeg har sett et virkelig smukt ansikt her ennu, og jeg går dog ordentlig på jakt efter dem. God teint og taille finner man riktignok i alminnelighet; nå, har vår Herre gitt dem det første, så har kunsten visst ofte stor andel i den siste; især er utstopning hinten ved mange på en meget støtende måte fremstikkende.”

            ”Jeg kunne skrive en hel del mere om mitt opphold her i Wien, som er en fortreffelig by, og fortjente ikke å ligge i Østerrike, men jeg vil ikke. I Wien gjorde jeg en passant sagt bekjentskap med H.C. Andersen, som er en narr, skjønt en ytterst artig og kanskje god narr…”

Her hadde jeg tenkt å stoppe for i kveld, men en episode til må med. Fra et besøk hos forfatteren og eventyrsamleren Tieck i Dresden får vi vite mer enn vi ante om denne mannens familieliv: ”Han er krum av gikt og nesten lam på det ene ben. Nær ved ham satt en fyldig og smukk kone, som kastet forlibte øyekast på ham og pliret til alt hva han sa – det var grevinne Finkenstein, som underholder ham og hans hele hus; ellers er han nok fattig. Mens han for mange år siden reiste i Italien grassatis med henne, tok hans kone i huset til en herr von Burgedorf, og skjenket Tieck ved hans hjemkomst en datter, han aldri hadde drømt om. To døtre har han, som er lærde og heslige; konen er stygg og høyst ubetydelig.”

”Reiste i Italien grassatis” – sammen var de altså grassatores. Klokere blir man ikke av gamle bøker på en søndag. Dette var fra Sofie Aubert Lindbæk: Hjemmet på Akershus.

Marie NDiaye Goncourt 2009

Det blir litt oppstyr når Goncourt-prisen offentliggjøres. Her er Marie NDiaye, rett fra Berlin der hun bor, omgitt av kulturjournalistene. Ikke for å triumfere, men hva sa jeg?

Nå er den første seleksjonen klar for årets Goncourt-pris. Er det det som heter kvartfinalen? (Jeg har nesten ikke peiling på sport.) Fjorten forfattere, fjorten romaner. Jeg kjenner bare to av forfatterne, ingen av bøkene, i hvert fall ikke personlig. I neste omgang kommer en kortere liste. Det blir vel da semifinalen? Til slutt setter juryen seg til bords og eter en overdådig lunsj, rådslår og forhandler, stemmer og ballotterer. Mye står på spill. Juryen regnes for å være kjøpt og betalt, men av så mange ulike oppdragsgivere at korrupsjonen blir utjevnet og nærmest rettferdig. Det dreier seg om prestisje og millioninntekter for så vel forlag som forfatter. Prisen selv er på noen skarve euro. Det er boksalget om å gjøre.
Jeg fikk straks en sterk fornemmelse av hvem av de fjorten som kommer til å stikke av med prisen i år. En intuitiv erkjennelse. Riktignok er det ingen ting som heter mannlig intuisjon. Det er fordi menn med intuisjon antas å besitte kvinnelige egenskaper.
Her i vår hjemlige bokbransje spiller ikke Goncourt-prisen noen særlig rolle, ser det ut til. Fjorårets vinner, Atiq Rahimi (han fra Afghanistan, han med Aske og jord), kommer snart på norsk. Tålmodighetens stein! Det blir nok ikke den nye Drageløperen.
I fjor kom riktig nok Jonathan Littells De velvillige på norsk (Goncourt i forfjor). Den solgte godt. Men det var nok ikke den franske litteraturprisens skyld. For noen år siden hadde vi den eminente Jean Echenoz med Jeg stikker (Je m’en vais). Den forsvant i den norske bokhøsten som, ja … som et gulleple i eplehøsten? Som et gullegg hos Prior? Et gullkorn i valsemølla? I hvertfall var det ikke mange som fikk øye på den. Og bedre gikk det heller ikke med Ved klaveret (Au piano) av den samme.

Gull, som ikke glimrer. En storselger i Frankrike blir ofte en flopp her hos oss. Nok et tegn på at vi ikke hører hjemme på det europeiske kontinentet. Det er Atlanterhavet som er vårt åndelige fellesmarked.
Min gamle favoritt Jean-Philippe Toussaint står på listen over de fjorten. Han får nok ikke prisen i år heller. Han debuterte med På badet, som ble en liten suksess også her i Norge, en sånn bok som det gikk frasagn om og som ble utsolgt, uten at markedsavdelingen skjønte hva som foregikk. Erlend Loe har uten å blyges erkjent sin gjeld til denne sære lille romanen, uten hvilken Naiv, super ville ha blitt en annen bok. Senere fikk vi oversatt Fotoapparatet, av samme forfatter. Det gikk visst ikke så bra. Den neste, La réticence, som jeg tror vi kalte "Motviljen", ble også oversatt, men ikke utgitt. Forlaget angret seg!
Så dårlig selger altså fransk litteratur i Norge at forlaget sparer penger på å ikke utgi den, selv etter å ha betalt rettigheter og oversettelse. Det er sikkert av samme grunn ingen norske forleggere har tort å satse på Marie NDiaye. Eller kanskje det bare er fordi man ikke vet hvordan navnet skal uttales? Det hadde det sikkert vært lurt å øve på, før turen går til Frankfurt om noen uker. Hun får årets Goncourt-pris for romanen Trois femmes puissantes, på Gallimard. Romanen om Tre mektige kvinner, skrevet av en oppsiktsvekkende, ung og nesten allerede etablert forfatter med afrikansk navn og hudfarge. Det må bli henne i år. Hvis jeg tar feil, skyldes det min kvinnelige intuisjon. La donna é mobile og kvinnelige egenskaper kan være svikefulle.

Manusarbeid

Til tross for ensomheten er det en ennå ubeskåret lykke som forener Diego og Frida, og som Frida har glede av å fremstille på bildet hun maler med tanke på Albert Bender, velgjøreren deres – et bilde i den naive stil, som tar opp igjen tegningene Frida lagde rett etter bryllupet, der hun ser så liten og så sårbar ut, faktisk ganske lik en dukke i dette antrekket med stort, fargesprakende sjal ved siden av Diego struttende i mørk dress med et par svære klamper av noen sko og med pensler og palett i hånden. Enkel lykke og oppriktig kjærlighet kommer til uttrykk i teksten Frida skriver på en banderole som bæres av en hvit due: ”Her ser dere meg, Frida Kahlo, ved siden av Diego Rivera, min elskede ektemann, jeg har malt disse portrettene i den vakre byen San Francisco, California, for vår venn Albert Bender, og det var april måned året 1931.”
(Le Clézio: Diego og Frida)

Siste hånd på manus kort tid før leveringsfristen: Korrigere småfeil, sjekke realia, rette opp misforståelser, innføre konsekvens. Lese årvåkent gjennom fra ende til annen, endelig få oversikt over helheten. Det tar hele dagen, iblant flere dager. Det er et arbeid så tilfredsstillende at det minner om en fornøyelse. Noen vil insistere på musikk til arbeidet; jeg har nok med språket.

Vannseng surkler

Nemi bekrefter Gaute Yttrings fordommer mot vannsenger. Den som ennå ligger i vannseng i året 1999, er ute.

Hva var navnet?

Om navnet Gaute strides de lærde, i hvert fall hvis jeg får lov til å regne meg blant dem. Noen navneleksika påstår det betyr ”mann fra Götaland”, evt. ”mann fra Gotland” og oppgir Gjøte og Gøte som varianter. Dem om det. Etter min mening er navnet avledet av det gode norske ordet ”gjyta”, som betyr å sprute ut og spre sin sæd, så å si i tide og utide, etter mønster av en glad laks. Det er laksens bestemmelse å få gjort denne utsprøytningen, og den kan gå gjennom ild og vann, i hvert fall kan den svømme mot strømmen og i motbakke over lange strekninger for å få oppfylt sin bestemmelse. Med Gaute Yttring er det likedan. Han har en tilsvarende trang til å spre sine ytringer. Også han er henvist til å bevege seg mot strømmen. Og selv om det er lagt opp noen kulturelle laksetrapper i det norske litterære systemet, kreves det mye energi og utholdenhet av en sliten forfatter som Gaute, før han han har oppfylt sin bestemmelse og kan si han har utgytt seg.

Rocky som Gaute Yttring

Forfatteren Gaute Yttring er på sporet av de verste konspirasjonene i norsk politikk i forrige århundre. Godt å se at han ikke er alene. Det ser ut til å være samme konspirasjon, og samme konklusjon. De burde treffe hverandre.

(Gaute Yttring er hovedperson i Delt løsning, en roman på vei ut til en bokhandel nær deg.)

(Rocky er hovedperson i en stripe av svensk opprinnelse, meget bra tilpasset norske forhold av en ellers anonym oversetter.)

Til steinen sprekker

Snart kommer nok Tålmodighetens stein på norsk. Selv om det handler om kvinneliv i Afghanistan (eller et annet land), vil det nok ikke skinne tusen strålende soler over den, her i landet. I Frankrike ble den beæret med Goncourt-prisen, forresten. Det betyr at en kvalifisert jury mente den var årets mest interessante eller oppsiktsvekkende gode bok. Det betyr også at den fikk ganske mange kjøpere (og lesere) i forfatterens nye hjemland.

Atiq Rahimi er fra Afghanistan. Nå skriver han på fransk. Ellers jobber han med film. I denne boka, som skal hete Syng-e saboor på norsk, har forfatteren liksom montert kameraet på stativ i et rom der det ligger en livløs mann koblet til en infusjonsflaske. Han puster, men det er også alt han gjør. Kona sitter ved siden av og ramser opp bønner på bønnekjedet sitt. Etter hvert skjer det noe. Fortiden rulles opp. Et krigersk, tragisk samfunn avdekkes. Kvinneundertrykkende, kjærlighetsløst, religionsherjet, krigsherjet.

Boken er tilegnet M.D. Jeg tenker meg at det betyr Marguerite Duras. Hun skrev også sånne korte, fortellende hovedsetninger. Tekster uten mye ytre handling. Film drev hun med, hun også. Særlig mange lesere hadde hun ikke her i landet før hun slo til på sine gamle dager med en gripende, småsexy og aldri så lite sentimental historie fra virkeligheten. Om den pur unge europeiske jenta og den rike kineseren. Den umulige kjærligheten.

Mange blir det nok ikke som kaster seg over Tålmodighetens stein. Men de mange som ikke gjør det, går glipp av en særegen leseopplevelse, en roman utenom det vanligste, en god bok. Oversetteren har ingen fortjeneste av salget. (Heldigvis, hadde jeg nær sagt.)

What happened next?

Ikke mange, tenker jeg, har gått og ventet på avsløringen av hva som egentlig skjedde med kriminologen Andreas Bjerre og den aristokratiske Madeleine etter at de begge var blitt skilt og endelig hadde fått hverandre, som det heter. Spørsmålet ble sist berørt i min bok om Wildenvey, som utkom i 1993. Der står det bare at ”de fikk visst et tragisk endelikt” eller noe sånt. Det er vagt, men det er fordi jeg ikke visste bedre. Endelig har vi fått svaret.

Herregud, 1993! Det er forrige århundre! Og først nå, i Göteborg for en uke siden, har jeg fått tak i boka som åpner med den scenen jeg ikke fikk med meg i Wildenvey-biografien: ”Hon kröp upp och lade sig bakom honom i sängen…”

Boken er Håkan Bravinger: Bära bud, og den fins i Månpocket. Den foreligger også på norsk. Andreas Bjerre, juristen, kriminologen, tok en overdose og la seg i sengen. Madeleine la seg altså bak ham og ventet på at han skulle dø. Han døde. Kort etter brakk hun benet i en banal ulykke. ”Såret vägrade att läka och hon avled fyrtiotre år gammal i komplikationerna efter benbrottet.”

Så vet vi det. Dette skjedde i 1925.

Wildenvey traff Madeleine på stipendreise til Roma i 1909 og forelsket seg i henne. Hun hadde tittel av friherrinne og var eier av Marsvinsholm slott i Skåne, inntil videre gift med en greve. Wildenvey var sjanseløs. Mer om dette en annen gang. Og mer om Bravingers bok, som ser ut til å være kjempemessig. Jeg har lovet meg selv å lese den.

Anders Bye i Cotignac (1975)

(En gammel venn døde på Kongsberg sykehus mandag. Istedenfor nekrolog og hele livshistorien gjengir jeg et sursøtt minne fra Provence)

Den dagen vinhøsten var slutt, dukket Anders Bye opp i Cotignac med en Folkevogn kassebil (bilen kan gjenkjennes i minst én av de fire romanene om Sara, Truls og Iversen; særlig stolt var han av klaffebordet sitt, som også er omtalt litterært). Ingrid og Bjørn-Willy Mortensen var kommet noen dager tidligere. Sidsel og jeg hadde bodd der noen måneder, og visste ikke da at vi skulle bli boende i nitten år, og lenger enda, hva halvparten av oss angår.
Bjørn-Willys tegning er datert 25.IX.75. Det stemmer dårlig med min erindring. Mer trolig er datoen 25. oktober. Vinhøsten trakk ut det året; det var forresten vår første.
Anders overnattet i bilen sin og ble værende noen dager, en uke … Ingrid og Bjørn-Willy sov på en ¾ dobbeltseng i vår leilighet i rue Saint-Sébastien.
En kveld ble vi invitert til et underlig par hollandske halvkunstnere. Den ene (kvinnen) var mor til Vincentia, som vi senere fikk et nært forhold til, noen av oss. Den andre var rykteomspunnet, for ikke å si legendarisk. Han hadde gått i lære hos en berømt kunstforfalsker i Amsterdam og ble bare kalt Pinky, kanskje på grunn av hudfargen på den ofte nakne rumpa (Pinky var svoren naturist). Men rett betenkt var det ikke disse som var vertskapet. Det var en jeger fra Toulon som vi bare kalte Le Chasseur de Toulon. Han kom kjørende inn i de ganske folketomme og lett mistral-forblåste Cotignac-gatene utpå kvelden for å finne noen flere å holde selskap med i jakthytta si. Det ble visst litt stusslig med bare de hollenderne. Vi lot oss verve.
Kort etter satt vi fem nordmenn sammen med det hollandske paret og jegeren fra Toulon i en ganske trang hytte og skulle drikke og konversere. Språkproblemer gjorde det vanskelig å gå i dybden. Kulturforskjeller gjorde det i det hele tatt vanskelig. Vi var langt ute i mørket, under stjernehimmelen og omgitt av høstlige sirisser. Det tok ikke lang tid før det sprakk for Anders. En uheldig blanding av kjedsomhet og angst, for ikke å snakke om blandingen av ren pastis og whisky og vin, gjorde kvelden til mindre småkoselig enn den var tenkt. Anders kunne i alle fall ikke fordra alminnelig hygge. Pinky mente Anders var uoppdragen (han var på den tiden over 40 år); Anders syntes Pinky var dekadent. Begge hadde et poeng, men vi andre dannet en slags sluttet front mot Anders; syntes vel han hadde ødelagt kvelden.
Ganske tidlig neste morgen – etter å ha vasket ansiktet i fontenen og tatt en kaffe på Bar-Tabac, kom Anders opp til oss med ferskt brød til frokost. Han var delvis uforberedt på den kjølige mottagelsen han ble til del. Alle var sure og avvisende. Ingen generøsitet, ingen overbærenhet. Fire mot én.
Han hadde nok opplevd denne situasjonen før. Han visste han kunne overvinne motstanden, men det ville ta litt tid. Argumenter, diskusjon, sjarm, godhet på bunnen. Til slutt smelter isfronten, alle blir venner igjen, til neste gang.
Jeg har ofte senere lurt på hvor bevisst, eller hvor rutinert, han var i slike øyeblikk.
Bjørn-Willys tegning tyder på at han var like usikker på utfallet hver gang. Det er et sårt, søkende blikk, og samtidig en hovmodig maske.
Bjørn-Willy var ikke kjent for sin kjappe strek. Han hadde ingen trening, så vidt jeg vet, i karikaturtegning. Men her, i en tilstand av bakrus og kraftige antagonistiske vibrasjoner mennesker imellom, gjorde han på fem minutter en strektegning på skisseblokken som vi alle, Anders medberegnet, fant utrolig treffende.
Det skal for ettertiden ikke herske tvil om at det var en fersk baguette Anders Bye satt med i fanget da han ble avbildet. Kunstneren har utstyrt brødet med noen attributter som gjør denne rekvisitten til noe tvetydig. Bildet er sånn sett åpent for tolkninger. En virilitet som spyr gift; det kan også være en oppfatning av Anders Bye på denne tiden.

Bjørn-Willy Mortensen var en fin fyr og en dyktig grafiker. Han tok med seg denne tegningen på skissblokken til en utstilling i Oslo noen år senere. Dagbladet/Harald Flor valgte å gjengi nettopp dette bildet i artikkelen om utstillingen, trolig fordi det er en frapperende strek, særlig for dem som kjenner modellen. Julie Ege kjøpte bildet og fikk det rammet inn. Julie døde i fjor sommer. Tegningen er i dag i hennes datter, Ella Ege Byes eie.

På sporet av kanselliråden

To ganger i det siste, med års mellomrom, har jeg vært på utflukt til Ringerike og Jevnaker, og hver gang har jeg fra bussvinduet speidet etter Dusgård eller skilt til Dusgård, i den tro at jeg befant meg på Ringsaker. Eller rettere sagt, i den tro at Dusgård lå på Ringerike et sted. Duse begreper om geografi ligger til grunn for denne forvirring.

Det var særlig gyldendølen, konsulenten og redaktøren Nils Lie jeg forholdt meg til, en av de siste kjente proprietærene der i gården. En prektig gård, skulle det være, prestegård i tidligere tider, i hvert fall kappelanbolig. I senere år i besittelse av Nils Lie, en forlagshistorisk skikkelse som av uvisst hvilke personalhistoriske konstellasjoner fant seg råd til å trekke seg tilbake på dette åndelige herresete i provinsen, hvorfra han fortsatte å utøve sin skjulte makt i det litterære Norge helt opp til slutten av søttiårene, i hvert fall. Fra mitt bussvindu ved Randsfjorden fikk jeg naturlig nok aldri øye på stedet, eller så mye som snurten av det.

Nå falt det seg så heldig at jeg til fødselsdagen nylig (i går, for å være helt ærlig) fikk, av en person som står meg nær og vil mitt beste, et nydelig eksemplar av Conrad N. Schwachs Erindringer af mit Liv. Schwach er født på Ringsaker (i 1793) der faren var kappelan, og følgelig bodde på Dusgård. Verden er liten. Conrad var et fremmelig barn, men husker likevel ikke mye fra sine tre første leveår på Dusgård. Bare noe om en Cancelliraad Stangeby, nevnt i forbifarten. Nok til å avstedkomme et lite hjerteklapp.

Ikke at vi ikke visste det, men det kommer her som en krysspeilings bekreftelse. Vi er på sporet av en kanselliråd, en Stangeby fra Stokke i Jarlsbergs amt, Vestfold.

Vi visste på den ene side at Tryggve Andersens novellistiske roman I cancelliraadens dage (1896) var basert på og inspirert av historiske personer, ikke minst av denne sorenskriver Christian Stangebye, gjennomgangsfigur i romanen under navnet Weydahl.

På den annen side har vi her på denne bloggen, og på dens døende tvilling, Forfatterbloggen, sporet opp mannen som vant den Wergeland tapte, altså Stella, alias Elise Wolff: Hartvig Stangebye, grandnevø sannsynligvis av sorenskriveren i Ringsaker, den i litteraturen for alltid bevarte cancelliraaden.

Jeg kom altså ikke lenger enn til Schwachs tredje leveår i min lesning i går. Nå er jeg spent på å se om jeg treffer flere kjente i årene og kapitlene som følger. I mellomtiden har jeg ordnet opp i geografien. Ringsaker og Ringerike er egentlig ikke til å ta feil av.

Medlemskap

Med tanke på en debatt som når som helst kan dukke opp, sakser jeg dette fra et innlegg i Norsk Forfattersentrums jubileumsantologi ”40” (utgitt på eget forlag, 2008). Det begynner med snakk, et sted på Østlandet:

Vi snakket om å opprette en filial av Norsk Forfattersentrum for Vestfold og Grenland, eller kanskje Vestfold og Telemark. I denne regionen bodde det en dikter i hver grend, fikk man inntrykk av, så behovet var stort, men etterspørselen laber, med noen lysende unntak. Harald Sverdrup var mye brukt. Og Gunnar Bull Gundersen; han turnerte landet rundt med Ole Paus (de kalte det Ole Bull Show); det kunne ha vært i Senterets regi, men var det kanskje ikke. Selv Ole Paus var medlem den gangen.

Dagens strenge opptakskomité ville blitt forbauset om den konsulterte datidens medlemsliste: Én av tre ville neppe fylt de nåværende kriteriene for medlemskap. Det vil si at man i pionertiden var mye mer liberal, generøs og fornuftig med hensyn til hvem man slapp inn. Skrivende folk som hadde et stoff å formidle, uansett genre, kunne bli med – det var journalister, barnetimetanter og visesangere i tillegg til et stadig økende antall lyrikere. På denne tiden var det ikke mange rene barnebokforfattere; de kom senere. Da kom de bokstavelig talt en masse.

Hele foreningen (som het ULF den gangen, senere omdøpt til NBU) ble kollektivt tatt opp i medlemsmassen, og om det da satt et par eksperter på barne- og ungdomslitteratur i styret, så ble de tatt med i dragsuget, selv om de bare var noen skarve bibliotekarer eller filologer som aldri hadde diktet opp en linje, men som til gjengjeld hadde noe å fare med. Det var siste gang man tenkte på at Forfattersenteret skulle være et formidlingsorgan, ikke enda et forfatterlaug. Etter dette ble stigen trukket opp: Fra da av skulle bare skjønnlitterære forfattere få slippe inn.

Dette må være et tilfelle av nedarvede skavanker, slik man ofte ser ved innavl. Det er farsarven, genene fra DnF, som slår ut i trangsyn. Om du dikter undertekstene til en billedbok, er du velkommen inn: Se sol! Mor syr! Men hvis du vil fortelle ungene om solsystemet, må du dikte opp en liten romfarer fra Groruddalen, en blindpassasjer på romfergen, for eksempel, så kan du saktens bli medlem og reise på skoleturné for å fortelle hvor du får ideene dine fra, og hvor mye du tjener på å skrive dem ned; da heter det litteraturformidling. Solsystemet alene er ikke nok, det er ingen fiksjon. Ingen kunst!

Dette skarpe skillet mellom kunstprosa og annen skrivekunst er et pinlig etterslep etter romantikkens genidyrkelse. Til etterslep å være stiller det sterkt på årsmøtene i Norsk Forfattersentrum i det 21. århundre. Man griper seg i en lengsel tilbake til Opplysningstiden.

Forfattersentrumhistorie

I likhet med Athene, født ut av sin fars panne etter langvarig hodeverk hos sistnevnte, kom Norsk Forfattersentrum til verden ut av Forfatterforeningens styre. Dette forklarer noen av svakhetene i Senterets struktur. Det slekter på faren sin! Det likner med andre ord altfor mye på en forfatterforening.

Norsk Forfattersentrum er jevnaldrende med Rikskonsertene og nært beslektet med de andre R’ene, som alle er ektefødte barn av den en gang så progressive sosialdemokratiske kulturpolitikken. Men Forfattersenteret er ikke ektefødt. Det er en lausunge i den statlige familien, og her gjelder ikke de castbergske arvelover. Statens egne barn har helt klart forrang for de uekte, og Senteret har tidlig måttet kjempe for en plass ved bordet og et levelig underholdningsbidrag. Farskapet er ellers ikke helt på det rene. Jeg nevnte Forfatterforeningen som en Zevs i forløsningens øyeblikk. Det står jeg fast ved, og da med Einar Økland i rollen som smeden Hefaistos, han som åpnet faderskallen med et øksehogg – og ut fór et forfattersentrum! Det forhindrer ikke at selve unnfangelsen kan ha funnet sted i andre organer.

I et arkiv et sted har jeg et utklipp fra Den norske bokklubbens medlemsblad Bindestreken, 1966-årgangen. Der skriver Bokklubbens nestkommanderende den gangen, Johan Fredrik Heyerdahl, en reportasje fra et storstilet forfatterbesøk i en videregående skole i Oslo. Inger Hagerup var der. Espen Haavardsholm. Tor Obrestad, sikkert. Og Einar Økland? Jeg er temmelig sikker på at Økland var med, denne gangen, og det er viktig. I reportasjen uttaler nemlig deltakerne at slike forfatterbesøk i skolen burde organiseres og komme inn i ordnede forhold. En slags oppdragsformidling for forfattere, altså, en forfattersentral, så å si … Ett år senere ble det opprettet et Författarcentrum i Stockholm, og i Den norske Forfatterforenings styre begynte Einar Økland å snakke om at vi burde få det samme her. Han ble da bedt om å utrede saken nærmere, noe som vanligvis fungerer som kaldt vann i blodet på overivrige forslagsstillere. Men Økland utredet.

På denne tiden kunne han hente inspirasjon fra de lysende grå eminenser blant Arbeiderpartiets kulturpolitikere, Sivertsen og sånne folk, men også, og det var kanskje taktisk uklokt, fra Mao Tse-tung og hans tanker om at kunsten og kunstnerne måtte tjene folket. Maos innflytelse over norske skjønnlitterære kretser var i det hele tatt forbløffende på denne tiden. Ser man på navnene til de ivrigste pionerene i Forfattersenteret, vil man finne en overvekt, for ikke å si en absolutt dominans, av maoistisk inspirerte lyrikere, novellister og programredaktører. For ordens skyld: Økland var ikke helt der. Men når han møtte seig motstand i styret sitt, var det nok fordi han ble ansett som agent for de unge, venstreradikale og revolusjonære, de som ikke ville sitte stille på hver sin skammelhøye piedestall. Trolig var det derfor det ble bestemt at han godt kunne drive i gang en formidlingstjeneste, hvis han gad, han måtte bare for guds skyld holde Foreningen utenfor.

Formidlingsapparatet ble ikke et underbruk av Forfatterforeningen. Det skal begge parter takke sine husguder og prise seg lykkelige for.

I mellomtiden hadde Bokklubben under Knut Giæver, med Heyerdahl som formidlingens blide ansikt, fortsatt den utadvendte virksomheten med opplesninger i Oslo og turneer til provinsbyene, gjerne med programkonseptet ”Viser og lyrikk”, som bare manglet dryppende stearinlys i chiantiflasker på å bli en ren klisjé i denne tiden for studentopprør, gitarklimpring og gryende seksuell revolusjon (p-piller i Vesten og krig i Vietnam). En måneds tid etter at Bresjnev sendte tanks og store troppestyrker inn i Tsjekkoslovakia, ble Norsk Forfattersentrum offisielt opprettet. Startkapitalen kom i hovedsak fra Den norske Bokklubben.

Om vi nå skulle prøve å rydde opp i familieforholdene, så ser vi at Staten har vært som en pleiefar å regne for Forfattersenteret, først gjennom treårig prosjektstøtte fra Kulturrådet, deretter med en fast liten post blant mange andre ymse tilskudd på statsbudsjettet. Farskapet i ideologisk forstand må deles mellom Arbeiderpartiets kulturspredere, den kulturkapitalistiske Bokklubben og formann Maos anonyme postbud, kjent fra den epokegjørende romanen Arild Asnes, han (altså postbudet) som så det som sin oppgave å tjene folket ved å gjøre jobben sin skikkelig.

Tjen folket! Og tjen penger! Det var vel de to hovedtankene bak opprettelsen av forfatternes egen arbeidsformidling.

(Utdrag fra artikkel i jubileumsantologien "40", Norsk Forfattersentrum 2008.)

For enkle sjeler

I dag har jeg vært ved Fagervann, beveget dit av et dikt som slutter slik: ”Vel hjemme. Jeg trekker meg tilbake til arbeidsværelset for å skrive ned dette så fort som mulig, før min stemning og mine tanker utsettes for forstyrrelser fra omgivelsene.”

Jan Jakob Tønseth heter en av våre merkeligste diktere. Han er vanligvis nesten ikke til å få øye på i mediemylderet. Han skriver dikt, for det meste. Saktmodig er han også av lynne.

Tittelen på den siste boka hans er det nok ikke markedsavdelingen som har funnet på: Fromme vers for enkle sjeler. Det er en ærlig tittel, men den fremmer ikke salget. Ikke mange rykker til og tenker: Heisan! Endelig en bok for sånne som meg! Og enda færre vil ta sjansen på å gi den bort til noen de ønsker å bevare et godt forhold til: Her er en bok du sikkert vil like. Den er skrevet spesielt for enkle sjeler…

Ikke mange oppfatter seg selv som en enkel sjel, det er mitt poeng. Men de tar feil. Man bør tvert imot tilstrebe å være en enkel sjel. Det er et mål i kristelig fromhetsliv å bli som barn igjen. Ikke i ånden, men altså i sjelen. Uten enkelhet i sjelen kommer du ikke inn i himmelens rike. Det står svart på hvitt.

Nå er det så som så med fromhetslivet hos den som skriver dette, altså meg. Bedre bevendt er det trolig hos Tønseth, skjønt dette vet jeg mindre om. Han kan være katolikk, for alt jeg vet. Diktene hans i denne lille samlingen har jeg lest med stille forundring og glede.

Her bruker han et versemål man sjelden møter på i norsk lyrikk. Sjelden eller aldri, tør jeg si. Og så har han sitt eget gammelmodige, eiendommelige, saktmodige språk. Men når jeg nå har sagt saktmodig to ganger, må jeg også fremheve en diskret stolthet og selvbevissthet. Her taler kanskje en enkel sjel, men en stolt og modig ånd.

Boka er så liten at du ikke skulle tro den kunne deles opp, men den består faktisk av fire deler, og den fjerde heter ”En tur i Nordmarka”. Her trekker han en linje fra Petrarcas bestigning av Mont Ventoux via Augustins Bekjennelser til sin egen oppstigning til Fagervann i samvær med en ikke navngitt person kalt Leseren, en litt tverr turkamerat. Det er, på sin sære måte, stor litteratur.

Meg tok det en time fra parkeringsplassen ved Skar til Fagervann. Mye motbakke der, men det er sjelden en diktsamling beveger meg såpass. (Jeg hadde ikke vært der før.)

Doffen

Doffen Dahls litterære talent var ikke større enn at det lett ble overgått av hans mye sterkere anlegg for dagdriveri. Romanene han begynte på, endte i beste fall som noveller. Hans planlagte livsverk, hovedverket, var ikke engang påbegynt da livet for Doffens del var omme, allerede i hans to og tredevte år. Men vittig var han, og et smittende humør erstattet den objektive kredittverdigheten; han fikk alltid bommet nok til livets omtrentlige opphold. Selv hans siste reise, som gikk til England, der han døde, var finansiert av en mesén.
I likhet med Johan Herman Wessel var han fra Vestby. Han ingen ting bestille gad, han heller. Noen kalte ham en plattenslager. (Hvorfor er det ordet på vei ut av bruk? Er det fordi det ikke fins skikkelige plattenslagere lenger? Spørsmålet kan bli stående på vent.) Han fornærmer min intelligens! skal Ibsen ha sagt. Vel, så er han i det minste omtalt av Ibsen.
Jeg kom til å tenke på Gustav Adolf Dahl (1855-87) i forbindelse med den stigende gru som melder seg når boka går i trykken og ingen vei er tilbake, og ingen vei utenom: Romanen kan ikke bli bedre eller annerledes, og mens den litterære dommedag rykker nærmere, ligger teksten i et limbo, der den saktens kan angre, men ikke omvende seg. For sent, for sent! Det tar minst tre måneder, kanskje mer, så blåses det i noen trompeter, og så svarer noen basuner fra den andre siden, og i midten ligger forfatteren som det gamle Jeriko, beskyttet av selvironiens smuldrende forsvarsverker.
Romanen handler for en stor del om en middels begavet forfatter. Perfide kritikere kan sikkert få seg til å spørre om det er et selvportrett. Andre, ikke fullt så perfide, kan komme til å stønne over enda en roman med en (mislykket) forfatter i hovedrollen. Men er det egentlig så mange av dem? Rams opp! kan jeg si, og du skal se de får problemer. Det er, når det kommer til stykket, ikke så mange som man kanskje skulle tro. Altså romaner om forfatter som ikke finner seg til rette i samfunnet, men heller ikke kompenserer med å lykkes i litteraturen. Det er langt flere av dem i virkeligheten! Altså forfattere, som ikke helt lykkes og trives. Det kan jeg påvise. Eller påpeke. I hvert fall nevne for dem.
Jeg har utgitt roman før, men ikke så ofte at jeg har rutine på det. Mottagelsen har vært nådig, stort sett, iblant nesten forbløffende positiv. Men siden sist er verden blitt mye råere. Hvem skal ut? Hvem skal pipes ut? Hvem skal filmes i nærbilde mens han ikke får Brageprisen?
Vel, kan du si, så ble han i det minste filmet.
Min romanperson var tenkt som en ren karikatur. Så ble han en karakter. Ikke bare sympatisk, men han forsvarte seg godt. Det var ikke fritt for at jeg begynte å sette pris på fyren. Jeg kalte ham Gaute Yttring, og det navnet levde han godt opp til. Hvis noen antyder at han er mitt speilbilde, eller selvbilde, skal jeg peke på Doffen Dahl.
Forut for Hans Jæger: Doffen Dahl. Bohemforfatterens urbilde. Verden er full av etterligninger.

En Zola fra Sauda

Kjartan Fløgstad er en så solid og seriøs forfatter at han fortjener litt oppmerksomhet, og han kan vel ikke egentlig klage. Selvfølgelig, man kan alltid ønske seg mer, men sant å si har han i årenes løp fått ganske mye. Nå også i Frankrike. Norsk litteratur har en høy stjerne, relativt, særlig i relasjon til folketallet, på det franske litterære firmamentet. Den tid er fjern da franske mediers stjerneformidler av litteratur, Bernard Pivot, stakk opp en avvergende hånd og sa: Kom ikke trekkende med enda en norsk romanforfatter!
Jeg husker det godt. Jeg satt og så på tv en fredag kveld for noen år siden, før Berlinmuren falt, så vidt jeg husker, uten sammenheng forøvrig. Apostrophes var et mye sett samtaleprogram om nye bøker, og Pivot var uforlignelig programleder i en årrekke. Uforlignelig, nettopp, for da Brikt Jensen forsøkte å imitere konseptet på NRK, skjønte man at forskjellen mellom Brikt og Pivot var som mellom snakke og lytte. Bernard Pivot fikk forfatterne i tale, Brikt Jensen snakket dem i senk. En talefør nordmann er en bergenser, mens en lydhør franskmann er et unikum. Og Pivot var lydhør. Det eneste han ikke ville høre om, var enda en skrivende nordmann.
Siden da har norsk litteratur satt seg i respekt, og mye er blitt oversatt til fransk, nå også Fløgstads siste: Grand Manila. Oversatt fra néo-norvégien av Céline Romand-Monnier (hvor har hun lært nynorsk?) og utgitt på Stock, et av de største forlagene i Frankrike, i serien ”Cosmopolite”. På tide med en omvei innom det nynorske, står det i magasinet Lire. Er man kosmopolitt, hører nynorsken med.
Tidligere er temmelig smale bøker av samme forfatter utgitt på fransk, får vi opplyst, blant annet Vegen til Eldorado (Fotnote: Dette viser seg underveis å være romanen Dalen Portland. Jeg tok det i farten for å være en essaysamling om arbeiderklassens forhold til repertoaret på Eldorado kino. Min feil.) og Pyramiden (som er en smal sak. Her tar jeg ikke feil.). Men Grand Manila er en større roman, 450 sider, et løft (for oversetter og utgiver, dog solgt for € 22,50, omtrent halvparten av bokprisen i gamlelandet). Og anmelderen ser Fløgstad som ”en slags skandinavisk Zola”.
Det er en karakteristikk, men også en kompliment. Ikke alle er en slags Zola, i franske kritikeres øyne. Det er den type bokomtale som gir lyst til å skaffe boka og lese den. Velvillig og imøtekommende, og selvsagt ikke utfyllende, men pirrende nysgjerrigheten. ”En storartet dokumentarisk roman der forfatterens barndoms bygd fremstår under et diadem av skyer, som han skriver så levende om at de fremstår som egne bipersoner i romanen,” sier signaturen A.C. Trolig identisk med André Clavel, selv en kosmopolittisk orientert litterat.
Et diadem av skyer over Sauda. Jeg er selv fra en ganske annen kant av landet, men disse skyene fikk jeg lyst til å lese mer om. På neo-norsk.
(Klikk på bildet så blir det leselig!)

Prestens fjes

Slik så Jens J. Jansen ut når han tok på seg penklærne. Jeg legger ut bildet her for å vitne om at jeg har skaffet meg skanner.

Trosorganet

Jeg slutter ikke å forundres over den Guds mann Jansen. Spørsmålet var, opprinnelig, om menneskenes hjerter forandrer seg over tid. Svaret har latt vente på seg, for hele problemstillingen er havnet i skyggen av forundringen over denne intelligente, beleste og barnlige sjel som tror på både Gud og vitenskapen, Peter og Paulus, religionen og fornuften. For hundre år siden skrev han dette, apropos tjenernes overordentlige betydning i samfunnet: ”Tænk dem borte. Hvilke Vanskeligheder blev der ikke, selv for os som har flinke Hustruer. Hvem skulde vaske Gulvene, hvem skulde hjælpe os med Barna, hvem skulde staa op i Kulden og varme vore Værelser, hvem skulde bære Ved og Kul og Cokes?”
Det ser ikke ut til å kunne tenkes noe svar på disse spørsmålene. Uten tjenere ville gulvene gro igjen av skitt, værelsene bli stående uoppvarmet, og barna ville ikke engang lære sitt fadervår: ”Gaar der ikke Mænd og Kvinder blant os, som af Barnepigen lærte at bede sit Fadervor og at elske Jesus?”
Her ledes jeg inn på en tanke om at mange barn i mellomtiden har vokst opp uten barnepike, uten fadervår og uten innlært kjærlighet til Jesus, og at dette kanskje bidrar til å endre menneskenes hjerter i det lange eller middels lange løp? Men det spørs hva vi mener med hjerter. Vi skulle ha bestemt en definisjon for lenge siden, selvfølgelig. Nå er det liksom for sent. Men for nå å gripe fatt i sedeligheten: Til alle tider har menneskene begjært hverandre i sine hjerter, og annerledes var det ikke i Varteig, der vår mann, presten, forsøkte å få bukt med uvesenet, og klarte det.
”Usedeligheten ligger som en stor bøyg over by og bygd. Den skikk at den legemlige hengivelse skal skje før bryllupet, er mangesteds så sterk at man nesten kan si at dette er den gjengse form for forlovelse.” – Men det året Jansen bestemte seg for å ta et oppgjør med synden og holde en brennende preken, ble det nok slutt på natteløperiet, men også på giftermålene. Ingen i Varteig giftet seg lenger. Unge folk skjønte ikke hvordan de skulle bli forlovet, hvis den gamle, velprøvde måten plutselig var forbudt. Dette forteller presten med en snev av humor og selvironi, men hvordan det igjen ble skikk på sakene i Varteig, slik at menneskeslekten også der i bygda kunne føres videre, holder han inne med.
Jansen var en moderne prest, en kunstnersjel som tok seg helt ut i sine prekener, som han fremførte uten manus. Da det ble aktuelt å utgi prekenene hans i bokform, måtte han engasjere stenograf. Etter gudstjenesten lå han rett ut, døden nær av nervøs overanstrengelse. Han led av noe ingen lider av lenger, nemlig nevrasteni. Men preknene hans ble populære. Kontroversielle var de også. Forut for sin tid, bakut for vår.
Som vitenskapelig interessert, opptatt av psykologi, arv og miljø, og evolusjon, mener han det må finnes et trosorgan i mennesket, en egen sjelelig funksjon som muliggjør et gudsforhold, også kalt en tro, i tillegg til, eller kanskje på tross av all fornuft. Her i boka utdyper han ikke denne teorien. Men det er mye som tyder på at dette organet må oppøves fra tidlig barndom og gjerne holdes ved like ved trening, som musklenes spenst og styrke. Aftenbønn, bordbønn, kirkegang og andakt vil da være adekvate treningsformer, og listen er ikke utfyllende. Faste, askese og flagellasjon er ekstremsporten her, for ikke å glemme selvmordsattentater med paradiset som endemål.
Her forekommer det meg at vi er inne på et aspekt ved menneskenes hjerter. Tilbake til Sigrid Undset. Jansens trosorgan, om det noensinne har eksistert, må være blant de siste hundre års mest degenererte organer. Det er like før vi har motbevist Undsets merkverdig klossete tese om hjerter og aldeles intet til alle tider. Men se om det ikke straks kommer tilflyttende langveisfra nye hjerter med svulmende trosorganer, liksom for å fylle tomrommet.
Det neste århundre blir religiøst, eller ingenting! skal André Malraux ha sagt. Det har vist seg vanskelig å påvise hvor eller når han sa det. Men i alle fall. Det er dette århundret han mente. Religiøst nok i massevis allerede, etter min smak.

Presten og hans lykke

Kapittel XVII var det første jeg leste i J.J. Jansens erindringsbok Oplevet og tænkt (1909). Kapittelet heter Erotik, og det handler om presten som kjønnsvesen. Bør en Prest være gift? spør han leseren, og tenker seg om lenge før han svarer. I mellomtiden siterer han biskop Martens, som har merket seg at ”den sexuelle Akt er en Handling, under hvilken Viljen synker ned i Naturprocessen”. En interessant observasjon.
”Da jeg blev Prest, vidste jeg hvor nær det religiøse og det erotiske ligger hinanden i Menneskesjælen,” skriver Jansen. Hva er dette? Er det et teologisk anerkjent naboskap? Mine assosiasjoner går til den hellige Theresa, avbildet i ekstasens stund av Bernini, og samtidig tenker jeg på en ufattelig sexy kantate av Bach, der en kvinnesolo med dyp brystklang synger Komm! Ja, komm! og det hjelper lite å få høre at det er Døden og Jesus hun kaller på. Ekstase er ekstase. På dette felt er menneskenes hjerter som de pleier å være til alle tider.
Jansen selv var, som vi hørte i forrige kapittel, ugift helt til sitt 37. år, da den til ham utvalgte endelig ble sendt til Skjeberg med Østfoldbanen. Det, skulle man tro, var lenge å vente. Her er oppskriften:
”Jeg ba Gud alvorlig og bestemt at han ville ta bort fra meg all erotikk, helt til han lot meg møte den, som han ville gi meg til hustru. Bønnen ble oppfylt.”
Alvorlig og bestemt, ja. Det er nok det eneste som nytter. Man forestiller seg ikke resultatet om han hadde bedt Gud i en mer spøkefull og lettsindig tone. Pussig nok er dette den samme mann som i sin ungdom hadde problemer med troen på miraklene. Han var rasjonalist, noe som i mine øyne tjener ham til ære. Jomfrufødsel og legemlig oppstandelse er blant de ting det kan være vanskelig å gå med på for en menneskelig fornuft. Jeg fikk ikke riktig med meg hvordan han løste denne floken, men prest ble han, og i mange år levde han i fred for erotiske forstyrrelser. Ikke noe lite mirakel bare det.
En pussig refleksjon avslutter det altfor korte kapittelet om erotikken: ”Jeg tror, at flere unge Mænd vilde gifte sig, om de vidste, hvilken høi Menneskelykke den ægteskabelige Forening er.”
Her skjønner jeg ikke helt hans bekymring. Ikke at jeg har studert ekteskapsstatistikken i Jansens levetid, men det var vel ikke uvanlig at unge menn giftet seg. De som lot det være, var vel helst sånne som ble stående på stasjonen uten å få noen gudesendt brud sendt til seg. Ellers tror jeg de fleste unge menn, da som nå, rent intuitivt, for ikke å si instinktivt, visste noe om den menneskelykken som ventet dem i parlivet, hvis de da ikke hadde bedt alvorlig og bestemt om å få slippe. Det er jo også mye mas og allslags sorg og elende forbundet med denne menneskelykken.

Opplevd og tenkt

I motsetning til Sigrid Undset, som tross alt fikk en nobelpris i litteratur, er jeg tilbøyelig til å mene at menneskenes hjerter forandres aldri så lite fra tid til annen. Og om ikke hjertene, så i hvert fall sed og skikk. Derfor er jeg en hund etter memoarer og erindringsbøker fra gamle dager. De er mer pålitelige, i betydningen mer avslørende, enn romaner og dikt. Det er en uskyld i teksten hos den ikke-litterære skribent som røper mye mer enn hva den skarpt selvsensurerende dikter ville ha sluppet igjennom.

Det kan man i hvert fall tro. I virkeligheten inneholder enhver tekst ufattelig mye mer skjult budskap enn forfatteren noensinne ante, og av den grunn har moderne samfunn utstyrt seg med en høyt utviklet litteraturvitenskap, der andre kulturer kanskje ville nøyd seg med litt teologi og tilhørende eksegese.

Nok sagt. For noen timer siden ante jeg ikke hvem J.J. Jansen var. Mot slutten av loppemarkedet på Kringsjå skole innførte de imidlertid posesalg. Da rasket jeg med meg en bok fra 1909 med tittelen Oplevet og tænkt. Som stikkord for et livs resymé er det ikke dårlig. La oss se om menneskenes hjerter har forandret seg siden Jansens tid, tenkte jeg, og fortsatte å fylle bæreposen med de godbiter som fantes innen rekkevidde.

Vel hjemme med fangsten, som utgjorde to mellomstore tvillingtårn av ulest lærdom, var det presten Jansens erindringer jeg ble sittende med. Hans hjerte var gjenkjennelig, men annerledes. Det var et menneskehjerte, men for hundre år siden. Det minnet mest av alt om Nina Karin Monsen, sånn sett. Altså i sin påfallende hundreårighet. Eller i sin lovprisning av det gode, solide hjem: ”Naar den moderne Hedenskab med den fri Kjærlighed og Skilsmissepesten faar ødelagt Hjemmene, saa er mit Fædrelands Saft og Kraft borte.”

Intet mindre.

Nærmere studier (for ikke å si det som det var: videre skumlesning) viser at Jansen var en romslig og fremtidsrettet prest, bl.a med et fornuftig syn på arbeiderbevegelsen og sosialismen. Men like fullt et barn av sin tid, født i 1844, ett år før Wergeland døde. Han strever med vitenskapen og gudstroen, men finner ut av det, forbløffende moderne. Han minner om Tariq Ramadan, mer enn fru Monsen, i dette stykke.

Det blir kanskje anledning til å komme tilbake med mer om Jens Jonas Elstrand Jansen, prest i Skjeberg, Varteig og Røyken, en mann som oppriktig trodde Gud styrte menneskenes liv på individnivå, blant annet derved at han valgte ektefelle til hver enkelt. Arrangerte ekteskap, men ingen tvang, og en guddommelig plan bak det hele. Jansen selv var 37 da bruden dukket opp, endelig, bare 18 år gammel, men prestedatter, så å si i generasjoner. Møtet fant sted på Skjeberg stasjon.

Gud sendte henne med toget, bemerker memoarforfatteren i en korthuggen hovedsetning.

Fire hundre gærninger

Ordet coup er så mangetydig at det nesten er abstrakt. Coup d’État er et statskupp, coup de main en håndsrekning, og er du ikke dans le coup, skjønner du ikke hva som foregår (ingen har fortalt deg det, du er utafor).
Når ordet coup står alene, betyr det alt og ingenting. Slag, spark, skudd og kupp er bare en sped begynnelse på en lang liste. Når det står sammen med 400, betyr det noe sånt som kjeltringstreker, dumheter, ungdomssynder, fest og moro, eller også et vilt liv som innbefatter alt dette. Samtidig mister fire hundre sin egenskap av nøyaktig mål for antall. Les quatre cents coups er først og fremst en film av Truffaut. Den tittelen kan visst bare oversettes med På vei mot livet.

Faire les quatre cents coups betyr (iflg. Le petit Robert) å skeie ut, begå (alle mulige, hundrevis, minst fire hundre) dumheter, havne på skråplanet, på kjøret. Det kan godt tenkes at importøren ikke kjente uttrykket og var henvist til å spole seg gjennom filmen for å finne på en norsk tittel. På vei mot livet! Hvorfor ikke Nedenom og hjem! På ville veier? På livet løs? Jeg for min del har jobbet med fransk i en mannsalder uten å støte på dette uttrykket annet enn i forbindelse med Truffaut-filmen. Men det kan også hende at importøren i sin tid fikk forklart uttrykket, og bare ikke fant noe tilsvarende på norsk. Nei, for hva skulle det være. På engelsk kalte de den The 400 Blows (uten at det betyr noe spesielt).

Men hvor kommer det fra? En morsom hypotese involverer beleiringen av Montauban på sekstenhundretallet. For å skremme de beleirede skal kongen ha fyrt av fire hundre kanonskudd på en gang (teknisk umulig: så mange kanoner disponerte han ikke), men folket lot seg ikke skremme, for de avholdt akkurat da et voldsomt ete- og drikkegilde (usannsynlig, da de bekjente seg til den temmelig asketiske og lite festglade Calvin); herav ”400 skudd” som uttrykk for et overdådig fråtseri med helning mot utskeielse. Fransk wikipedia gjengir legenden, men går ikke god for den, og er tilbøyelig til å tilskrive Truffaut enten farskapet eller fadderskapet til uttrykket. Ikke desto mindre feires De 400 skudd i Montauban hvert år, da med ristede hasselnøtter i sjokoladetrekk til minne om kanonkulene.

Être aux cent coups betyr, til sammenligning, å være svært bekymret. Da kan det hende man tenker på hundre hamrende hjerteslag. Men en coup de coeur er en brå forelskelse eller en plutselig oppstått forkjærlighet for noe. På dette felt er fransk et vanskelig språk. Eller tvert imot, lett: Du kan lære deg noen få, små ord, og med dem kan du si veldig mye forskjellig. À coup sûr.

[Bildet viser Jakobskirken i Montauban med kulehull etter kanonaden i 1621.]

Blomsterstykket

For noen dager siden var det Jan van Huysums fødselsdag, opplyste Theme Melck på en blogg like i nærheten. Hvor får han det fra! Jeg husker ikke engang fødselsdagen til nærmeste familie. Han illustrerte gratulasjonen med et vakkert blomsterbilde av den samme Huysum (han malte mange). Men det var ikke det bildet han er kjent for i Norge, det som Wergeland fikk se hos stiftamtsmann de Thygeson på Skøyen gård, det som inspirerte ham til det merkelige verket Jan van Huysums blomsterstykke (1840).

Øverst her ser man det riktige blomsterstykket, slik det er gjengitt på den nyutkomne, engelske utgaven av Wergelands dikt. (Oversatt av John Irons, med et forord av Ali Smith, Maia Press, London 2009. Eksklusivt opplag.)



Til høyre har vi tittelsiden fra 1840 med noen av de typografiske krusedullene Wergeland insisterte på. En mann jeg kjenner fant nettopp en pen førsteutgave på antikvariat.net. Han ga 2000 nkr for den. Til sammenligning koster den engelske mindre enn 10% av den prisen. I farger. Og med et kort etterord av en norsk forfatter.

Stein i skoen, glede hele dagen

Det er kvelden, det skumrer, og det har vært en god dag. Den endte med at jeg spiste en oppvarmet fiskegrateng, nesten hjemmelaget, fra en fisk, vilt og delikatesse i nabolaget: Laksen (anbefales). Det er mye bra på Bjølsen. Midt i Bergensgata ligger en bruktbutikk, til inntekt for rehabilitering av folk som har brukt for mye rusmidler, drevet av kristne sjeler med ubestemmelig aksent. I løpet av dagen var jeg innom og kjøpte et eksemplar av Norges kulturhistorie i 8 bind, billigutgaven. Litt falmet rygg, litt utdatert, men ulest, rikt illustrert, artig å bla i, ikke dyrt. Et pent eksemplar av Sylvia Plaths Glassklokken fikk jeg på kjøpet. Den har jeg hatt i mitt eie før en gang, for lenge siden, men da i et helt annet utstyr. Mon det ikke var en Kolon-bok? Jeg fikk aldri lest den; nå får den en ny sjanse. Vårkvelden skumrer før jeg får bladd meg gjennom all denne boklige lærdommen.
Det har vært en god dag fordi jeg (liksom) har lagt av meg et tungt kløv og kan (åndelig sett) løpe og sprette. Å vite at jeg kan er nok til å avstå fra å gjøre det; jeg blir sittende.
Allerede i går kveld sendte jeg av gårde (epost er en fin oppfinnelse) en tung oversettelse, som jeg har slept på i flere måneder. Det var så trått språk i den, som å vasse til knes i råtten snø med en sekk full av rullestein; en stor lettelse å bli kvitt.
Hva jeg gjorde før frokost, vil jeg ikke avsløre, men etterpå gikk vi et stykke vei sammen hånd i hånd, og det var i det hele tatt en god start på dagen.
Under frokosten, som er et enkelt måltid her i huset, sendte jeg av gårde manus nummer to på kort tid. Epost er virkelig veldig greit. Redaktøren kvitterte noen timer senere, sa han skulle la høre fra seg ASAP. Fint. Kanskje han må lese hele greia om igjen, i så fall tar det vel noen dager før ASAP er omme, men han kan ikke refusere den nå. Den er jo antatt. Jeg har holdt på i et par måneder, minst, ganske intenst, etter at den faktisk var antatt, og nettopp derfor kan det tenkes at den ikke er antatt lenger, for det er jo blitt en litt annen bok. En enda bedre bok, mener jeg, men redaktøren min er en ganske vrang type. Han tror på Ohms lov, som knesetter motstandens estetikk i elektrisitetens verden, altså det merkelige fenomen at motstand får strøm til å gløde, varme og lyse. Han later til å tro at det samme gjelder for manuskripter, så jeg er forberedt på det verste.
Nei, det er jeg egentlig ikke. Ikke det verste. Litt mer motstand, til nød, men ikke det verste. Antatt er antatt. Kom ikke her med trusler om refusjon på fallrepet.
Det viser seg at det er 20 år siden sist jeg utga en roman. Det er vel et såpass langt mellomrom at man ikke risikerer å bli hetset for høy produktivitet. Noen forfattere lider under slik hets, står det i en riksdekkende avis i dag.
Etter frokost og spasertur satte jeg meg til med en ny oversettelse. Silkeføre. Språket gnistret i tusen diamanter, både forfatterens og i all beskjedenhet, oversetterens. Kløvsekkene var levert, jeg hoppet og sprang som en fole (åndelig sett) og gikk, etter noen siders fryd, til en lunsjbar i nærmiljøet, der jeg overfladisk leste dagens tabloid med en halv liter øl og søte, svenske oppvartere på alle kanter. Spør ikke meg hva det sto i Dagbladet i dag, men jeg syns faktisk de har fått en stilig layout nå, og Simonsen tar seg ut som aldri før.
Været var ikke noe særlig, men det blir som den lille steinen Sartre hadde i skoen, den dagen han fikk brev fra forlaget om at hans første bok var antatt til utgivelse. ”Jeg har en stein i skoen, som jeg ser helt bort fra,” skrev han til kjæresten sin.

Imagisme

Diktet Harespor, gjengitt nedenunder med litt feil i linjedelingen (pga illustrasjonen), er såvidt jeg kan skjønne et eksempel på imagisme på norsk. Eller kanskje vi står overfor det objektive korrelat?
Harald Sverdrup (1923-1992) studerte engelsk, kom til Oxford med stipend og leste nok det meste av den moderne engelskspråklige diktningen. Senere i livet erklærte han så ofte han kunne at litterære teorier var ham uvedkommende. Han kan likevel ha skrevet imagistiske dikt, uten for den saks skyld å bli imagist på livstid.
Dette diktet hadde opprinnelig en annen tittel. Det var konsulenten på forlaget som fant det litt for eller altfor. Diktets bilde skal ikke være en illustrasjon. Den opprinnelige tittelen var overtydelig. Den begrenset diktets uttrykkspotensial.
Som det nå står, med den nøytrale tittelen Harespor, er det åpent for tolkning. Et liv på flukt? Omgitt av livsfare? Kringsatt av fiender? Så får det være tilgitt at sporet i snøen umulig kan være vel vitende noe som helst. Det er nok den hoppende haren som vet.
Den opprinnelige tittelen, som ble endret på råd fra konsulenten, var Diktet.

Harespor

Et harespor i nedsnedd skog,
en angst som danser gjennom lys og skygge

vel vitende at rovdyrsnutene har teft
og jegeren står i silhuett mot månen.

(Harald Sverdrup: Isbjørnfantasi, 1961)

Metropolitain

Rushtid i metroen er ikke alltid forbundet med lyst. Man står i en folkemengde og duver i takt og skubber til hverandre, og det kan oppstå gnisninger, mens man farer i høy fart gjennom et hull i jorden langt under bakken. Jeg hang i stroppen ikke langt fra en av skyvedørene, og for hvert stopp ble det litt ekstra skubbing av folk som skulle av, og andre som kom på.
Slik jeg sto med ryggen til kunne jeg ikke se hvem det var som steg på og klemte seg inntil meg bakfra. Hun valgte seg ett av mine ben og klemte knærne om det, etter hvert også lårene, og jeg kunne nok ha klart å vri på hodet for å se hvem det var, men det var plutselig blitt moralsk umulig, liksom uanstendig. Det ville være å avsløre henne. Jeg levde i sølibat på denne tiden og syntes i grunnen det var godt med litt nærkontakt.
Da metroen stanset og vi måtte vri litt på oss for å slippe av folk, tenkte jeg at hun nå sikkert ville finne en mindre klemt posisjon, men så snart dørene klappet sammen igjen, var hun innpå meg med lårmusklene sine.
Til da hadde jeg kunnet tenke at det var noe jeg innbilte meg, det var så trangt at hun ikke kunne stille seg annerledes enn med ett ben på hver side av mitt slik at skrittet hennes kom til å gnisse mot mitt lår hver gang metrovognen ristet, og det gjorde den hele tiden. Men da hun kom tilbake i samme stilling, ble jeg sikker i min sak og merket en rødme stige meg opp i hårroten. Det var da også temmelig varmt i trengselen. Det var ikke ubehagelig.
Muligheten for at det kunne være en mann med homoseksuelle tilbøyeligheter, falt meg knapt inn. Det manglet mye på at det skrittet jeg kjente presse seg mot låret kunne tilhøre en manns kropp. På neste stasjon motsto jeg ikke lenger fristelsen til å kikke. Jeg mener ennå jeg var i min fulle rett. Hadde jeg ikke krav på å vite hvem det var som brukte meg som erotisk stråmann eller substitutt for et kjærlighetsliv? Stor var min forbauselse da jeg oppdaget en ung, vakker jente av nordafrikansk type, svøpt i tradisjonell gråblå kjortel og med en lys, nesten hvit hijab. Et sekund møtte jeg blikket hennes, så slo hun sitt ned og vendte seg bort, trakk seg unna.
Allerede på neste skulle jeg etter planen gå av. Siden hun tydeligvis hadde vendt seg bort fra meg, fulgte jeg planen, ellers kunne jeg tenkes å bli stående med henne til terminus.
Dette skjedde i Paris for snart to år siden. Jeg hadde nesten glemt hele episoden, da jeg i dag leste at enkelte muslimske samfunn nekter kvinnene sine å dra til Mekka, da faren for at det i trengselen kan oppstå sammenstøt mellom kvinner og menn, er overhengende, og derved ville begge parter gå glipp av den rituelle renhet som er nødvendig for å få det rette utbytte av pilegrimsreisen. Jeg skjønte umiddelbart poenget.

Åndenes makt

En gammel oljelampe ligger og slenger i veikanten, og du tar den opp, selvfølgelig, selv om du ikke har noen tro på at det er en ånd i den. Du gnir litt på den likevel, liksom distré, later som du ikke gnir i det hele tatt, for du er jo et moderne menneske, men når ingen ting skjer, kaster du den fra deg igjen og går videre.
Ingen grunn til å være skuffet. Eller hadde du likevel et håp om å bli Aladdin? Siden eieren har kastet fra seg lampen, er den nesten sikkert i ustand. Uten noen iboende ånd, og ute av stand til å lyse, da er det strengt tatt ikke en lampe lenger. Det er bare noe skrap. Du kunne tatt den med til skraphandleren, den er tross alt av kobber, men ærlig talt, hvor finner man en skraphandler når man trenger en?
Vel … Men hva om det var en bok? Ikke en lampe, men en bok som ligger og slenger langs stien der du går. Tar du den opp? Gnir du litt på den? I boken skal det være en ånd. Hvis ikke, er det bare noe skrap.
Med mindre du er vitenskapsmann av littviter-arten. I så fall vil du være skeptisk til enhver teori om at det skulle befinne seg en ånd mellom de to permene. Litteraturvitenskapen er kommet ganske langt i våre dager. Den har påvist at mellom to bokpermer er det bare papir med tegn på. Det finnes for eksempel ingen personer i litteraturen, og ingen forteller, dermed heller ikke noen fortellerstemme. Noen kan strekke seg til at det er figurer der, figurer som handler og leverer replikker, men de ekstreme holder fast ved at det kun er tegn. Bokstaver, skilletegn og mellomrom – noe annet står det ikke i bøker (vi ser da bort fra billedbøker).
Om man går disse fundamentalistene på klingen, vil de nok innrømme at bokstavene danner ord, og ordene setninger, og at setninger heter meninger på svensk. Altså at det i hvert fall i svenske bøker presenteres en hel rekke meninger. Men derfra til å hevde at det i litterære verk bor en ånd, er det et langt sprang.

Jeg tenkte på dette i forbindelse med Hamsun. Problemet Hamsun. Hvis Hamsuns ånd lever videre i Hamsuns bøker, må man omgås dem med varsomhet. Siden vitenskapen ikke forsker på ånder, vet vi ikke noe sikkert om deres makt. Men det kan vel ikke utelukkes at bokens ånd tar bolig i leseren. Det ville nesten være leit, sett fra et forfattersynspunkt, om ikke bøker hadde såpass utsikt til betydning. Bare den leser som allerede har en sterk ånd boende i seg, kan stå imot angrep fra Hamsuns ånd, slik den er nedlagt i hans romaner, kunne man tenke seg.

Papiravisen

Heder, hyllest og ære til dagsavisen Klassekampen! I dag døde Knut Hamsun for mange år siden, og dermed innledes Hamsun-året 2009. Det er jo ikke uproblematisk. Klassekampen feirer jubilanten (jubilerer man på dødsdagen?) og belyser problemet han representerer ved å trykke et litterært essay fra 1936 - på hele forsiden!
Essayet er skrevet av Nordahl Grieg. Jeg er ingen uforbeholden beundrer av denne forfatteren, men likevel. Hamsun-artikkelen er knakende god!
Og Klassekampen beviser at papir er det beste underlag for aviser.

Utholdende motstand

En hund som uler mot månen, vet nok innerst inne at det ikke nytter. Den fortsetter å ule, og månen er like rund. Tenker hunden kanskje på solidaritet, massemobilisering: Hvis alle skogens ulver og alle byens løsbikkjer og alle skjødehunder, jakthunder og prakthunder satte seg på bakbeina og ulte? Da måtte vel månen vike!

Ulingen er hundens protestvise. Hunden bekjemper fullmånen med sang. Men lar månen seg affisere? Ulingen fortsetter, måne etter måne, uten at hundene teller sine nederlag. Det som var ment som en protest, en kamp, et engasjement for det rette (mot det runde i månens rundhet), blir etter hvert til et uttrykk med egenverdi. Ulelyden er budskapet. Hunden uler kunst, et ul for ulets skyld.

En hund som har levd en stund, vet dessuten at månen må gi seg til slutt. Den viker litt, trekker seg sakte tilbake, blir mindre for hver natt som går. Så det er bare å stå på. Uten hundenes engasjement er det ikke godt å si hvordan nattehimmelen hadde sett ut.

Kvalifisert skuffelse

Ikke at jeg tar det hele og fulle ansvar for at regjeringen er rødgrønn her i landet, men et visst medansvar må jeg tilstå. For tre og et halvt, snart fire år siden, ga jeg min stemme til ett av de rødgrønne partiene. Alternativet var å sitte hjemme. Det alternativet kommer jeg antagelig til å benytte neste gang. En regjering som går inn for lovfestet vern mot kvalifisert religionskritikk, kan jeg ikke støtte.
Jeg har allerede skrevet under på et opprop. Og alle landets vettuge lederskribenter og kommentatorer har skrevet og kommentert. Men det er én ting de ikke har fått med seg, av gode grunner. Det er min troskyldighets skuffelse.
Politikk er det muliges kunst. Kameler er til for å slukes rå. Idealer bes innlevert i skranken. Sammen med prinsippene, takk!
Men at ytringsfrihet kan være et verdiløst kort i regjeringens uopphørlige kabal! At våre liberale, radikale, kanskje til og med litt sosialistiske politikere i regjeringsposisjon kan være villige til å ofre dette kortet for husfredens skyld, eller altså bare for å få en håpløs kabal til å gå opp!
Det skuffer meg. Og det er ikke å si det mildt. Skuffelse er en sterk følelse.
Jeg trodde for godt om de politikerne jeg ga min stemme til. Det er kanskje det som svir verst. De gir meg følelsen av å være troskyldig, altså dum.
Det minner om å våkne midt på natten og kjenne at dobbeltsengen er forlatt. Din ektefelle foretrekker i all stillhet en annens sengeleie. Da føler man seg dum. Hvis det er første gang det skjer, vil jeg ikke nøle med å kalle det en kvalifisert skuffelse.

En fryktelig sanselig natur

”Fra den dag av drakk både mannen og konen på Hellemyren.” – Det kaller jeg prosa! Legg merke til at det ikke står: Fra den dag hadde de et alkoholproblem begge to… Heller ikke: Fra da av var de begge uforbederlige alkoholikere. – Det er her vi ser forskjell på god og dårlig prosa. Det er også forskjellen mellom avisreferat og roman. Eller mellom sosiologi og skrivekunst. Jeg mener, for å utdype forrige innlegg, at ”plutselig ble de bestevenninner” er en slags sosiologi, eller et referat, som ikke blir bedre av at klisjeen utdypes med en tautologi. Men nok om Le Clézio.
Jeg har fått en plutselig og uventet sans for Amalie Skram. Hittil har jeg bare lest en novelle av henne (hennes debutarbeid), og det skjedde for noen dager siden, men jeg har de beste forsetter. Hellemyrsfolket neste!
Denne nyvakte begeistring kan jeg takke Liv Køltzov for. Hennes bok om den unge Amalie Skram – en diskutabel tittel, ettersom den unge Amalie het Alver, og deretter Müller. Skram blir hun hetende først på bokens siste sider, og da er hun ikke lenger ”den unge” – Køltzovs bok er ikke ny, men den kom meg nylig i hende, og så begynte jeg å lese den.
Køltzov gjør noe eget med biografisjangeren. Første side handler om regnet i Bergen. Det blir nesten for meget, men det holder akkurat, og denne stilistiske balanseringen på stupkanten er direkte nervepirrende. De fire hundre resterende sidene er ikke alle like spennende, men de gir et fasettert bilde av et kvinnemenneske som jeg hittil i livet ikke har interessert meg for.
Den manglende interessen skyldes en typisk fordom, og fordommen stammer fra kvinnekampens tid i 70-årene, da Skrams forfatterskap ble brukt som dokumentasjon for mannekjønnets evig undertrykkende karakter. Forfatterinnen fremsto den gang som seksualfiendtlig, frigid og grunnleggende uvennlig innstilt til mannens seksualitet. Jeg tenkte at dette kunne jeg spare meg for. Seksualiteten var vanskelig nok som den var, om man ikke også skulle la seg fordømme av en frustrert og smågal skipperkone fra Bergen.
Liv Køltzov har overbevist meg om at jeg tok feil. Hun siterer Bjørnson, som bidrar til å korrigere mitt fordomsfulle førsteinntrykk. Bjørnson sier til Amalie, like før hun blir Skram: ”Du er en frygtelig sanselig natur, i mat, i farver, i drik, i kønslyst – og later som du ikke er det!”
Bjørnstjerne Bjørnson dementerer dermed alle rykter om frigiditet. Hun bare later som! I ekteskapet med Erik Skram, en utpreget damevenn, fikk trolig hennes fryktelig sanselige natur utfolde seg, men der stopper denne boka. Jeg har tenkt å lese videre.

Verdensmester i romanskriving

”Og så, plutselig, ble de bestevenninner. De gikk ikke fra hverandre mer, de var sammen bestandig.”
Går det an å skrive to sånne setninger etter hverandre, og likevel få Nobelprisen i litteratur? Jeg hadde to nyttårsforsetter i år, og det andre var at jeg skulle prøve å gi Le Clézio en ny sjanse. I dag åpnet jeg den siste romanen hans, La ritournelle de la faim (”Sultens runddans”), og den begynte meget bra. Det var en effektiv, stram skildring av å være sulten som barn, kjenne sult over lang tid og så plutselig få noe næringsrikt å spise, for eksempel tørrmelk (pulver, inntatt med skje), eller oljen i den tomme sardinboksen, eller amerikansk Spam (nei, ikke elektronisk søppelpost, men daumann-på-boks!). Det var så man kjente smaken av disse egentlig ganske ekle, men i dette tilfellet livgivende næringsmidlene. Det virket autentisk, selvopplevd. Den hvite, hjemmebakte formloffen kjenner jeg ennå lukten av.

Videre fortelles det om en ung jente i Paris lenge før krigen, ca 1930, tenker jeg, og jeg lar meg forbause over Le Clézio. Sist jeg leste denne forfatteren, var han ingen epiker, han var en dveler. Han skrev en hel diger roman om Sahara! Jeg kom aldri til nærmeste oase. Men her forteller han både bredt og skarpt – og levende! Avanserte litteraturvitere fra Horten får ha meg unnskyldt, men denne fortellingen lever. Man vet ikke hvem fortelleren er, men det er jo nærliggende å mistenke forfatteren, som kanskje bruker sin egen mor som modell. Jeg vet ikke. Jeg har bare lest til side 38. Der sto de to setningene jeg siterte.

Hvis noen ba meg gjette hvilken nobelprisvinner det var som hadde skrevet noe sånt, ville jeg kanskje ha tenkt på Pearl S. Buck. Ikke alle som har fått denne prisen i årenes løp, er verdens beste forfattere. Atten svensker kan også ta feil. Men jeg skal lese videre, spent på hvordan det går med bestevenninnene…

Uventet oppførsel fra virkelighetens side

Nifse ting skjer. Ting forsvinner. For bare å ta to eksempler: Sms-meldingene mine blir borte! Dvs de kommer ikke frem. Borte blir de ikke, for de ligger et sted i den lille telefonen under den løgnaktige overskriften ”Sendte elementer”. Der ligger de og later som de er sendt, men det viser seg å være feil. Da begynner det å bli tåpelig: Når du må ringe til mottageren og spørre om hun har fått meldingen du sendte henne (for ikke å forstyrre med en telefonsamtale). Og når hun da svarer nei, blir du nødt til å fremføre sms’en din muntlig, etter hukommelsen. Det er vel knapt noen tekster som egner seg dårligere til høytlesning enn nettopp sms’er.

Samtidig viser det seg at et innlegg jeg postet til nabobloggen (Theme Melk), ble borte etter kort tid. Det er sånt som skjer, innvender kanskje du, det er bloggeierens fulle rett å moderere vekk impertinente innlegg. Jo, men for det første var det en heller vennligsinnet kommentar, kanskje litt på siden av temaet, men ingen ting å ta på vei for, etter min mening. Og for det andre pleier slettede innlegg å bli erstattet med en standardmelding: ”Innlegget er slettet på grunn av slibrig usaklighet” eller lignende. Her hvor mitt innlegg skulle stå, står det ingen ting.

Det er som om jeg aldri skulle ha skrevet det. Sms’ene legger seg i det minste i en mappe, der jeg kan få bekreftet at de faktisk er skrevet, om enn ikke sendt. Men denne kommentaren – det gjaldt spørsmålet om litteraturen alltid handler om hvordan det er å være menneske, eller om den av og til kan handle om noe annet – den finnes det ingen kladd og intet avtrykk av, og hadde ikke min sjel vært så tvers igjennom jordnær og solid, ville jeg ha kunnet føle en avgrunn åpne seg i det ugjennomtrengelige mørket som virkeligheten hviler i, og nok en gang erfare hvordan det er å være menneske i en verden der naturlovene ikke engang overholdes av vår egen natur. Mindre enn dette kan avføde angst i svakt fundamenterte sjeler.