Ikke at jeg tar det hele og fulle ansvar for at regjeringen er rødgrønn her i landet, men et visst medansvar må jeg tilstå. For tre og et halvt, snart fire år siden, ga jeg min stemme til ett av de rødgrønne partiene. Alternativet var å sitte hjemme. Det alternativet kommer jeg antagelig til å benytte neste gang. En regjering som går inn for lovfestet vern mot kvalifisert religionskritikk, kan jeg ikke støtte.
Jeg har allerede skrevet under på et opprop. Og alle landets vettuge lederskribenter og kommentatorer har skrevet og kommentert. Men det er én ting de ikke har fått med seg, av gode grunner. Det er min troskyldighets skuffelse.
Politikk er det muliges kunst. Kameler er til for å slukes rå. Idealer bes innlevert i skranken. Sammen med prinsippene, takk!
Men at ytringsfrihet kan være et verdiløst kort i regjeringens uopphørlige kabal! At våre liberale, radikale, kanskje til og med litt sosialistiske politikere i regjeringsposisjon kan være villige til å ofre dette kortet for husfredens skyld, eller altså bare for å få en håpløs kabal til å gå opp!
Det skuffer meg. Og det er ikke å si det mildt. Skuffelse er en sterk følelse.
Jeg trodde for godt om de politikerne jeg ga min stemme til. Det er kanskje det som svir verst. De gir meg følelsen av å være troskyldig, altså dum.
Det minner om å våkne midt på natten og kjenne at dobbeltsengen er forlatt. Din ektefelle foretrekker i all stillhet en annens sengeleie. Da føler man seg dum. Hvis det er første gang det skjer, vil jeg ikke nøle med å kalle det en kvalifisert skuffelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar