Uventet oppførsel fra virkelighetens side

Nifse ting skjer. Ting forsvinner. For bare å ta to eksempler: Sms-meldingene mine blir borte! Dvs de kommer ikke frem. Borte blir de ikke, for de ligger et sted i den lille telefonen under den løgnaktige overskriften ”Sendte elementer”. Der ligger de og later som de er sendt, men det viser seg å være feil. Da begynner det å bli tåpelig: Når du må ringe til mottageren og spørre om hun har fått meldingen du sendte henne (for ikke å forstyrre med en telefonsamtale). Og når hun da svarer nei, blir du nødt til å fremføre sms’en din muntlig, etter hukommelsen. Det er vel knapt noen tekster som egner seg dårligere til høytlesning enn nettopp sms’er.

Samtidig viser det seg at et innlegg jeg postet til nabobloggen (Theme Melk), ble borte etter kort tid. Det er sånt som skjer, innvender kanskje du, det er bloggeierens fulle rett å moderere vekk impertinente innlegg. Jo, men for det første var det en heller vennligsinnet kommentar, kanskje litt på siden av temaet, men ingen ting å ta på vei for, etter min mening. Og for det andre pleier slettede innlegg å bli erstattet med en standardmelding: ”Innlegget er slettet på grunn av slibrig usaklighet” eller lignende. Her hvor mitt innlegg skulle stå, står det ingen ting.

Det er som om jeg aldri skulle ha skrevet det. Sms’ene legger seg i det minste i en mappe, der jeg kan få bekreftet at de faktisk er skrevet, om enn ikke sendt. Men denne kommentaren – det gjaldt spørsmålet om litteraturen alltid handler om hvordan det er å være menneske, eller om den av og til kan handle om noe annet – den finnes det ingen kladd og intet avtrykk av, og hadde ikke min sjel vært så tvers igjennom jordnær og solid, ville jeg ha kunnet føle en avgrunn åpne seg i det ugjennomtrengelige mørket som virkeligheten hviler i, og nok en gang erfare hvordan det er å være menneske i en verden der naturlovene ikke engang overholdes av vår egen natur. Mindre enn dette kan avføde angst i svakt fundamenterte sjeler.