Doffen

Doffen Dahls litterære talent var ikke større enn at det lett ble overgått av hans mye sterkere anlegg for dagdriveri. Romanene han begynte på, endte i beste fall som noveller. Hans planlagte livsverk, hovedverket, var ikke engang påbegynt da livet for Doffens del var omme, allerede i hans to og tredevte år. Men vittig var han, og et smittende humør erstattet den objektive kredittverdigheten; han fikk alltid bommet nok til livets omtrentlige opphold. Selv hans siste reise, som gikk til England, der han døde, var finansiert av en mesén.
I likhet med Johan Herman Wessel var han fra Vestby. Han ingen ting bestille gad, han heller. Noen kalte ham en plattenslager. (Hvorfor er det ordet på vei ut av bruk? Er det fordi det ikke fins skikkelige plattenslagere lenger? Spørsmålet kan bli stående på vent.) Han fornærmer min intelligens! skal Ibsen ha sagt. Vel, så er han i det minste omtalt av Ibsen.
Jeg kom til å tenke på Gustav Adolf Dahl (1855-87) i forbindelse med den stigende gru som melder seg når boka går i trykken og ingen vei er tilbake, og ingen vei utenom: Romanen kan ikke bli bedre eller annerledes, og mens den litterære dommedag rykker nærmere, ligger teksten i et limbo, der den saktens kan angre, men ikke omvende seg. For sent, for sent! Det tar minst tre måneder, kanskje mer, så blåses det i noen trompeter, og så svarer noen basuner fra den andre siden, og i midten ligger forfatteren som det gamle Jeriko, beskyttet av selvironiens smuldrende forsvarsverker.
Romanen handler for en stor del om en middels begavet forfatter. Perfide kritikere kan sikkert få seg til å spørre om det er et selvportrett. Andre, ikke fullt så perfide, kan komme til å stønne over enda en roman med en (mislykket) forfatter i hovedrollen. Men er det egentlig så mange av dem? Rams opp! kan jeg si, og du skal se de får problemer. Det er, når det kommer til stykket, ikke så mange som man kanskje skulle tro. Altså romaner om forfatter som ikke finner seg til rette i samfunnet, men heller ikke kompenserer med å lykkes i litteraturen. Det er langt flere av dem i virkeligheten! Altså forfattere, som ikke helt lykkes og trives. Det kan jeg påvise. Eller påpeke. I hvert fall nevne for dem.
Jeg har utgitt roman før, men ikke så ofte at jeg har rutine på det. Mottagelsen har vært nådig, stort sett, iblant nesten forbløffende positiv. Men siden sist er verden blitt mye råere. Hvem skal ut? Hvem skal pipes ut? Hvem skal filmes i nærbilde mens han ikke får Brageprisen?
Vel, kan du si, så ble han i det minste filmet.
Min romanperson var tenkt som en ren karikatur. Så ble han en karakter. Ikke bare sympatisk, men han forsvarte seg godt. Det var ikke fritt for at jeg begynte å sette pris på fyren. Jeg kalte ham Gaute Yttring, og det navnet levde han godt opp til. Hvis noen antyder at han er mitt speilbilde, eller selvbilde, skal jeg peke på Doffen Dahl.
Forut for Hans Jæger: Doffen Dahl. Bohemforfatterens urbilde. Verden er full av etterligninger.