Forfattersentrumhistorie

I likhet med Athene, født ut av sin fars panne etter langvarig hodeverk hos sistnevnte, kom Norsk Forfattersentrum til verden ut av Forfatterforeningens styre. Dette forklarer noen av svakhetene i Senterets struktur. Det slekter på faren sin! Det likner med andre ord altfor mye på en forfatterforening.

Norsk Forfattersentrum er jevnaldrende med Rikskonsertene og nært beslektet med de andre R’ene, som alle er ektefødte barn av den en gang så progressive sosialdemokratiske kulturpolitikken. Men Forfattersenteret er ikke ektefødt. Det er en lausunge i den statlige familien, og her gjelder ikke de castbergske arvelover. Statens egne barn har helt klart forrang for de uekte, og Senteret har tidlig måttet kjempe for en plass ved bordet og et levelig underholdningsbidrag. Farskapet er ellers ikke helt på det rene. Jeg nevnte Forfatterforeningen som en Zevs i forløsningens øyeblikk. Det står jeg fast ved, og da med Einar Økland i rollen som smeden Hefaistos, han som åpnet faderskallen med et øksehogg – og ut fór et forfattersentrum! Det forhindrer ikke at selve unnfangelsen kan ha funnet sted i andre organer.

I et arkiv et sted har jeg et utklipp fra Den norske bokklubbens medlemsblad Bindestreken, 1966-årgangen. Der skriver Bokklubbens nestkommanderende den gangen, Johan Fredrik Heyerdahl, en reportasje fra et storstilet forfatterbesøk i en videregående skole i Oslo. Inger Hagerup var der. Espen Haavardsholm. Tor Obrestad, sikkert. Og Einar Økland? Jeg er temmelig sikker på at Økland var med, denne gangen, og det er viktig. I reportasjen uttaler nemlig deltakerne at slike forfatterbesøk i skolen burde organiseres og komme inn i ordnede forhold. En slags oppdragsformidling for forfattere, altså, en forfattersentral, så å si … Ett år senere ble det opprettet et Författarcentrum i Stockholm, og i Den norske Forfatterforenings styre begynte Einar Økland å snakke om at vi burde få det samme her. Han ble da bedt om å utrede saken nærmere, noe som vanligvis fungerer som kaldt vann i blodet på overivrige forslagsstillere. Men Økland utredet.

På denne tiden kunne han hente inspirasjon fra de lysende grå eminenser blant Arbeiderpartiets kulturpolitikere, Sivertsen og sånne folk, men også, og det var kanskje taktisk uklokt, fra Mao Tse-tung og hans tanker om at kunsten og kunstnerne måtte tjene folket. Maos innflytelse over norske skjønnlitterære kretser var i det hele tatt forbløffende på denne tiden. Ser man på navnene til de ivrigste pionerene i Forfattersenteret, vil man finne en overvekt, for ikke å si en absolutt dominans, av maoistisk inspirerte lyrikere, novellister og programredaktører. For ordens skyld: Økland var ikke helt der. Men når han møtte seig motstand i styret sitt, var det nok fordi han ble ansett som agent for de unge, venstreradikale og revolusjonære, de som ikke ville sitte stille på hver sin skammelhøye piedestall. Trolig var det derfor det ble bestemt at han godt kunne drive i gang en formidlingstjeneste, hvis han gad, han måtte bare for guds skyld holde Foreningen utenfor.

Formidlingsapparatet ble ikke et underbruk av Forfatterforeningen. Det skal begge parter takke sine husguder og prise seg lykkelige for.

I mellomtiden hadde Bokklubben under Knut Giæver, med Heyerdahl som formidlingens blide ansikt, fortsatt den utadvendte virksomheten med opplesninger i Oslo og turneer til provinsbyene, gjerne med programkonseptet ”Viser og lyrikk”, som bare manglet dryppende stearinlys i chiantiflasker på å bli en ren klisjé i denne tiden for studentopprør, gitarklimpring og gryende seksuell revolusjon (p-piller i Vesten og krig i Vietnam). En måneds tid etter at Bresjnev sendte tanks og store troppestyrker inn i Tsjekkoslovakia, ble Norsk Forfattersentrum offisielt opprettet. Startkapitalen kom i hovedsak fra Den norske Bokklubben.

Om vi nå skulle prøve å rydde opp i familieforholdene, så ser vi at Staten har vært som en pleiefar å regne for Forfattersenteret, først gjennom treårig prosjektstøtte fra Kulturrådet, deretter med en fast liten post blant mange andre ymse tilskudd på statsbudsjettet. Farskapet i ideologisk forstand må deles mellom Arbeiderpartiets kulturspredere, den kulturkapitalistiske Bokklubben og formann Maos anonyme postbud, kjent fra den epokegjørende romanen Arild Asnes, han (altså postbudet) som så det som sin oppgave å tjene folket ved å gjøre jobben sin skikkelig.

Tjen folket! Og tjen penger! Det var vel de to hovedtankene bak opprettelsen av forfatternes egen arbeidsformidling.

(Utdrag fra artikkel i jubileumsantologien "40", Norsk Forfattersentrum 2008.)