Elise Wolff, om hennes lærdom og intelligens gikk det gjetord, hun skal også ha vært en absolutt skjønnhet, og så eide hun altså en praktfull storgård like utenfor Kristiania. I sin ungdom ble hun oppvartet av Henrik Wergeland. Han skrev et tyve siders frierbrev til henne, og fikk svar tilbake. Mer enn dette svarbrevet – det var forresten et vennlig og velbegrunnet avslag – skrev ikke den lærde og språkmektige Elise Wolff. Til gjengjeld bidro hun med inspirasjon til noen av Wergelands villeste himmelstormende dikt om kjærligheten.
For Elise var Stella, Stella var Elisa, det evig kvinnelige, det himmelske kvinnelige i Wergelands unge og fyrige, villstyrlige diktning. Og da er det fort gjort å tenke seg at Elise og hennes unge ektemann, i sin tid på ytre Nøtterøy, må ha kjent og pleid omgang med Olaf Knudsen, Wergelands enbårne sønn, som bodde enda litt lenger ute, på Torød, der han av yrke var skolelærer. Hans mor, Henrik Wergelands sporadiske elskerinne på Eidsvoll, senere omskolert til jordmor, hun kom og bodde hos sin sønn på sine gamle dager.
Så da var de vel i noen år samlet der ute på ytre Nøtterøy, tenkte jeg meg, dikterens åndelige elskerinne Elise Wolff, og hans kjødelige sådanne, Gunhild Larsdatter, samt frukten av hans lenders lyst, denne gutten Olaf som ble en høyt aktet skolelærer, en mann det gikk frasagn om på Torød helt opp til vår tid. Lærer Knudsen var så flink med blomster. Han lot elevene dyrke skolehager, på det feltet var han en pioner og sin fars utvetydige sønn. Gunhild Larsdatter og Elise Wolff var omtrent av samme generasjon; Olaf Knudsen var bare ti år yngre enn Hartvig Stangebye. Med Henrik Wergeland som felles referanse kunne de etter våre dagers tenkemåte ha blitt omgangsvenner. De hadde jo også det til felles at de hver på sitt vis var skandaløse.
Det står om det skandaløse paret at de ble utstøtt av sosieteten i Kristiania og dro til hans hjemtrakter og kjøpte seg en mindre eiendom. Men Hartvig Stangebye kom ikke fra Nøtterøy; han selv var født i Hof. Men det var heller ikke i Hof de slo seg ned. Det var i Stokke. Og gården de kjøpte, var slett ikke det man kaller en mindre eiendom. Det var en stor gård, et gammelt herresete. Den hadde vært i Hartvig Stangebyes slekts eie før, så langt tilbake som til junkeren Preben von Ahnen på sekstenhundretallet, og nå kom gutten tilbake til bygda og hadde vunnet en litt tilårskommen prinsesse og hele hennes kongerike. Han var blitt en holden mann, fullt i stand til å overta denne storgården i Stokke med innmark og utmark, mølle og sag. Dette var i 1853, og gården var Fossnes.
Det var i grunnen hele poenget. Lørdag om noen uker skal noen av oss møtes på denne gårdens grunn.
Elise Wolff, som Wergeland beilet til og diktet om, og som gikk for å være Kristianias lærdeste dame, døde her på gården femten år senere. Hartvig Stangebye levde videre, men det er en annen historie, i hvert fall et annet kapittel, i tilfelle det skulle bli en bok av det.
Bilder: Nedre Blindern, nå Oslo biskops husvære.
H:Wergeland.
Skjee kirke, der Elise Wolff sannsynligvis ble gravlagt.
