Anders Bye i Cotignac (1975)

(En gammel venn døde på Kongsberg sykehus mandag. Istedenfor nekrolog og hele livshistorien gjengir jeg et sursøtt minne fra Provence)

Den dagen vinhøsten var slutt, dukket Anders Bye opp i Cotignac med en Folkevogn kassebil (bilen kan gjenkjennes i minst én av de fire romanene om Sara, Truls og Iversen; særlig stolt var han av klaffebordet sitt, som også er omtalt litterært). Ingrid og Bjørn-Willy Mortensen var kommet noen dager tidligere. Sidsel og jeg hadde bodd der noen måneder, og visste ikke da at vi skulle bli boende i nitten år, og lenger enda, hva halvparten av oss angår.
Bjørn-Willys tegning er datert 25.IX.75. Det stemmer dårlig med min erindring. Mer trolig er datoen 25. oktober. Vinhøsten trakk ut det året; det var forresten vår første.
Anders overnattet i bilen sin og ble værende noen dager, en uke … Ingrid og Bjørn-Willy sov på en ¾ dobbeltseng i vår leilighet i rue Saint-Sébastien.
En kveld ble vi invitert til et underlig par hollandske halvkunstnere. Den ene (kvinnen) var mor til Vincentia, som vi senere fikk et nært forhold til, noen av oss. Den andre var rykteomspunnet, for ikke å si legendarisk. Han hadde gått i lære hos en berømt kunstforfalsker i Amsterdam og ble bare kalt Pinky, kanskje på grunn av hudfargen på den ofte nakne rumpa (Pinky var svoren naturist). Men rett betenkt var det ikke disse som var vertskapet. Det var en jeger fra Toulon som vi bare kalte Le Chasseur de Toulon. Han kom kjørende inn i de ganske folketomme og lett mistral-forblåste Cotignac-gatene utpå kvelden for å finne noen flere å holde selskap med i jakthytta si. Det ble visst litt stusslig med bare de hollenderne. Vi lot oss verve.
Kort etter satt vi fem nordmenn sammen med det hollandske paret og jegeren fra Toulon i en ganske trang hytte og skulle drikke og konversere. Språkproblemer gjorde det vanskelig å gå i dybden. Kulturforskjeller gjorde det i det hele tatt vanskelig. Vi var langt ute i mørket, under stjernehimmelen og omgitt av høstlige sirisser. Det tok ikke lang tid før det sprakk for Anders. En uheldig blanding av kjedsomhet og angst, for ikke å snakke om blandingen av ren pastis og whisky og vin, gjorde kvelden til mindre småkoselig enn den var tenkt. Anders kunne i alle fall ikke fordra alminnelig hygge. Pinky mente Anders var uoppdragen (han var på den tiden over 40 år); Anders syntes Pinky var dekadent. Begge hadde et poeng, men vi andre dannet en slags sluttet front mot Anders; syntes vel han hadde ødelagt kvelden.
Ganske tidlig neste morgen – etter å ha vasket ansiktet i fontenen og tatt en kaffe på Bar-Tabac, kom Anders opp til oss med ferskt brød til frokost. Han var delvis uforberedt på den kjølige mottagelsen han ble til del. Alle var sure og avvisende. Ingen generøsitet, ingen overbærenhet. Fire mot én.
Han hadde nok opplevd denne situasjonen før. Han visste han kunne overvinne motstanden, men det ville ta litt tid. Argumenter, diskusjon, sjarm, godhet på bunnen. Til slutt smelter isfronten, alle blir venner igjen, til neste gang.
Jeg har ofte senere lurt på hvor bevisst, eller hvor rutinert, han var i slike øyeblikk.
Bjørn-Willys tegning tyder på at han var like usikker på utfallet hver gang. Det er et sårt, søkende blikk, og samtidig en hovmodig maske.
Bjørn-Willy var ikke kjent for sin kjappe strek. Han hadde ingen trening, så vidt jeg vet, i karikaturtegning. Men her, i en tilstand av bakrus og kraftige antagonistiske vibrasjoner mennesker imellom, gjorde han på fem minutter en strektegning på skisseblokken som vi alle, Anders medberegnet, fant utrolig treffende.
Det skal for ettertiden ikke herske tvil om at det var en fersk baguette Anders Bye satt med i fanget da han ble avbildet. Kunstneren har utstyrt brødet med noen attributter som gjør denne rekvisitten til noe tvetydig. Bildet er sånn sett åpent for tolkninger. En virilitet som spyr gift; det kan også være en oppfatning av Anders Bye på denne tiden.

Bjørn-Willy Mortensen var en fin fyr og en dyktig grafiker. Han tok med seg denne tegningen på skissblokken til en utstilling i Oslo noen år senere. Dagbladet/Harald Flor valgte å gjengi nettopp dette bildet i artikkelen om utstillingen, trolig fordi det er en frapperende strek, særlig for dem som kjenner modellen. Julie Ege kjøpte bildet og fikk det rammet inn. Julie døde i fjor sommer. Tegningen er i dag i hennes datter, Ella Ege Byes eie.