På sporet av kanselliråden

To ganger i det siste, med års mellomrom, har jeg vært på utflukt til Ringerike og Jevnaker, og hver gang har jeg fra bussvinduet speidet etter Dusgård eller skilt til Dusgård, i den tro at jeg befant meg på Ringsaker. Eller rettere sagt, i den tro at Dusgård lå på Ringerike et sted. Duse begreper om geografi ligger til grunn for denne forvirring.

Det var særlig gyldendølen, konsulenten og redaktøren Nils Lie jeg forholdt meg til, en av de siste kjente proprietærene der i gården. En prektig gård, skulle det være, prestegård i tidligere tider, i hvert fall kappelanbolig. I senere år i besittelse av Nils Lie, en forlagshistorisk skikkelse som av uvisst hvilke personalhistoriske konstellasjoner fant seg råd til å trekke seg tilbake på dette åndelige herresete i provinsen, hvorfra han fortsatte å utøve sin skjulte makt i det litterære Norge helt opp til slutten av søttiårene, i hvert fall. Fra mitt bussvindu ved Randsfjorden fikk jeg naturlig nok aldri øye på stedet, eller så mye som snurten av det.

Nå falt det seg så heldig at jeg til fødselsdagen nylig (i går, for å være helt ærlig) fikk, av en person som står meg nær og vil mitt beste, et nydelig eksemplar av Conrad N. Schwachs Erindringer af mit Liv. Schwach er født på Ringsaker (i 1793) der faren var kappelan, og følgelig bodde på Dusgård. Verden er liten. Conrad var et fremmelig barn, men husker likevel ikke mye fra sine tre første leveår på Dusgård. Bare noe om en Cancelliraad Stangeby, nevnt i forbifarten. Nok til å avstedkomme et lite hjerteklapp.

Ikke at vi ikke visste det, men det kommer her som en krysspeilings bekreftelse. Vi er på sporet av en kanselliråd, en Stangeby fra Stokke i Jarlsbergs amt, Vestfold.

Vi visste på den ene side at Tryggve Andersens novellistiske roman I cancelliraadens dage (1896) var basert på og inspirert av historiske personer, ikke minst av denne sorenskriver Christian Stangebye, gjennomgangsfigur i romanen under navnet Weydahl.

På den annen side har vi her på denne bloggen, og på dens døende tvilling, Forfatterbloggen, sporet opp mannen som vant den Wergeland tapte, altså Stella, alias Elise Wolff: Hartvig Stangebye, grandnevø sannsynligvis av sorenskriveren i Ringsaker, den i litteraturen for alltid bevarte cancelliraaden.

Jeg kom altså ikke lenger enn til Schwachs tredje leveår i min lesning i går. Nå er jeg spent på å se om jeg treffer flere kjente i årene og kapitlene som følger. I mellomtiden har jeg ordnet opp i geografien. Ringsaker og Ringerike er egentlig ikke til å ta feil av.