Metropolitain

Rushtid i metroen er ikke alltid forbundet med lyst. Man står i en folkemengde og duver i takt og skubber til hverandre, og det kan oppstå gnisninger, mens man farer i høy fart gjennom et hull i jorden langt under bakken. Jeg hang i stroppen ikke langt fra en av skyvedørene, og for hvert stopp ble det litt ekstra skubbing av folk som skulle av, og andre som kom på.
Slik jeg sto med ryggen til kunne jeg ikke se hvem det var som steg på og klemte seg inntil meg bakfra. Hun valgte seg ett av mine ben og klemte knærne om det, etter hvert også lårene, og jeg kunne nok ha klart å vri på hodet for å se hvem det var, men det var plutselig blitt moralsk umulig, liksom uanstendig. Det ville være å avsløre henne. Jeg levde i sølibat på denne tiden og syntes i grunnen det var godt med litt nærkontakt.
Da metroen stanset og vi måtte vri litt på oss for å slippe av folk, tenkte jeg at hun nå sikkert ville finne en mindre klemt posisjon, men så snart dørene klappet sammen igjen, var hun innpå meg med lårmusklene sine.
Til da hadde jeg kunnet tenke at det var noe jeg innbilte meg, det var så trangt at hun ikke kunne stille seg annerledes enn med ett ben på hver side av mitt slik at skrittet hennes kom til å gnisse mot mitt lår hver gang metrovognen ristet, og det gjorde den hele tiden. Men da hun kom tilbake i samme stilling, ble jeg sikker i min sak og merket en rødme stige meg opp i hårroten. Det var da også temmelig varmt i trengselen. Det var ikke ubehagelig.
Muligheten for at det kunne være en mann med homoseksuelle tilbøyeligheter, falt meg knapt inn. Det manglet mye på at det skrittet jeg kjente presse seg mot låret kunne tilhøre en manns kropp. På neste stasjon motsto jeg ikke lenger fristelsen til å kikke. Jeg mener ennå jeg var i min fulle rett. Hadde jeg ikke krav på å vite hvem det var som brukte meg som erotisk stråmann eller substitutt for et kjærlighetsliv? Stor var min forbauselse da jeg oppdaget en ung, vakker jente av nordafrikansk type, svøpt i tradisjonell gråblå kjortel og med en lys, nesten hvit hijab. Et sekund møtte jeg blikket hennes, så slo hun sitt ned og vendte seg bort, trakk seg unna.
Allerede på neste skulle jeg etter planen gå av. Siden hun tydeligvis hadde vendt seg bort fra meg, fulgte jeg planen, ellers kunne jeg tenkes å bli stående med henne til terminus.
Dette skjedde i Paris for snart to år siden. Jeg hadde nesten glemt hele episoden, da jeg i dag leste at enkelte muslimske samfunn nekter kvinnene sine å dra til Mekka, da faren for at det i trengselen kan oppstå sammenstøt mellom kvinner og menn, er overhengende, og derved ville begge parter gå glipp av den rituelle renhet som er nødvendig for å få det rette utbytte av pilegrimsreisen. Jeg skjønte umiddelbart poenget.