Medlemskap

Med tanke på en debatt som når som helst kan dukke opp, sakser jeg dette fra et innlegg i Norsk Forfattersentrums jubileumsantologi ”40” (utgitt på eget forlag, 2008). Det begynner med snakk, et sted på Østlandet:

Vi snakket om å opprette en filial av Norsk Forfattersentrum for Vestfold og Grenland, eller kanskje Vestfold og Telemark. I denne regionen bodde det en dikter i hver grend, fikk man inntrykk av, så behovet var stort, men etterspørselen laber, med noen lysende unntak. Harald Sverdrup var mye brukt. Og Gunnar Bull Gundersen; han turnerte landet rundt med Ole Paus (de kalte det Ole Bull Show); det kunne ha vært i Senterets regi, men var det kanskje ikke. Selv Ole Paus var medlem den gangen.

Dagens strenge opptakskomité ville blitt forbauset om den konsulterte datidens medlemsliste: Én av tre ville neppe fylt de nåværende kriteriene for medlemskap. Det vil si at man i pionertiden var mye mer liberal, generøs og fornuftig med hensyn til hvem man slapp inn. Skrivende folk som hadde et stoff å formidle, uansett genre, kunne bli med – det var journalister, barnetimetanter og visesangere i tillegg til et stadig økende antall lyrikere. På denne tiden var det ikke mange rene barnebokforfattere; de kom senere. Da kom de bokstavelig talt en masse.

Hele foreningen (som het ULF den gangen, senere omdøpt til NBU) ble kollektivt tatt opp i medlemsmassen, og om det da satt et par eksperter på barne- og ungdomslitteratur i styret, så ble de tatt med i dragsuget, selv om de bare var noen skarve bibliotekarer eller filologer som aldri hadde diktet opp en linje, men som til gjengjeld hadde noe å fare med. Det var siste gang man tenkte på at Forfattersenteret skulle være et formidlingsorgan, ikke enda et forfatterlaug. Etter dette ble stigen trukket opp: Fra da av skulle bare skjønnlitterære forfattere få slippe inn.

Dette må være et tilfelle av nedarvede skavanker, slik man ofte ser ved innavl. Det er farsarven, genene fra DnF, som slår ut i trangsyn. Om du dikter undertekstene til en billedbok, er du velkommen inn: Se sol! Mor syr! Men hvis du vil fortelle ungene om solsystemet, må du dikte opp en liten romfarer fra Groruddalen, en blindpassasjer på romfergen, for eksempel, så kan du saktens bli medlem og reise på skoleturné for å fortelle hvor du får ideene dine fra, og hvor mye du tjener på å skrive dem ned; da heter det litteraturformidling. Solsystemet alene er ikke nok, det er ingen fiksjon. Ingen kunst!

Dette skarpe skillet mellom kunstprosa og annen skrivekunst er et pinlig etterslep etter romantikkens genidyrkelse. Til etterslep å være stiller det sterkt på årsmøtene i Norsk Forfattersentrum i det 21. århundre. Man griper seg i en lengsel tilbake til Opplysningstiden.