Nå er den første seleksjonen klar for årets Goncourt-pris. Er det det som heter kvartfinalen? (Jeg har nesten ikke peiling på sport.) Fjorten forfattere, fjorten romaner. Jeg kjenner bare to av forfatterne, ingen av bøkene, i hvert fall ikke personlig. I neste omgang kommer en kortere liste. Det blir vel da semifinalen? Til slutt setter juryen seg til bords og eter en overdådig lunsj, rådslår og forhandler, stemmer og ballotterer. Mye står på spill. Juryen regnes for å være kjøpt og betalt, men av så mange ulike oppdragsgivere at korrupsjonen blir utjevnet og nærmest rettferdig. Det dreier seg om prestisje og millioninntekter for så vel forlag som forfatter. Prisen selv er på noen skarve euro. Det er boksalget om å gjøre.
Jeg fikk straks en sterk fornemmelse av hvem av de fjorten som kommer til å stikke av med prisen i år. En intuitiv erkjennelse. Riktignok er det ingen ting som heter mannlig intuisjon. Det er fordi menn med intuisjon antas å besitte kvinnelige egenskaper.
Her i vår hjemlige bokbransje spiller ikke Goncourt-prisen noen særlig rolle, ser det ut til. Fjorårets vinner, Atiq Rahimi (han fra Afghanistan, han med Aske og jord), kommer snart på norsk. Tålmodighetens stein! Det blir nok ikke den nye Drageløperen.
I fjor kom riktig nok Jonathan Littells De velvillige på norsk (Goncourt i forfjor). Den solgte godt. Men det var nok ikke den franske litteraturprisens skyld. For noen år siden hadde vi den eminente Jean Echenoz med Jeg stikker (Je m’en vais). Den forsvant i den norske bokhøsten som, ja … som et gulleple i eplehøsten? Som et gullegg hos Prior? Et gullkorn i valsemølla? I hvertfall var det ikke mange som fikk øye på den. Og bedre gikk det heller ikke med Ved klaveret (Au piano) av den samme.

Gull, som ikke glimrer. En storselger i Frankrike blir ofte en flopp her hos oss. Nok et tegn på at vi ikke hører hjemme på det europeiske kontinentet. Det er Atlanterhavet som er vårt åndelige fellesmarked.
Min gamle favoritt Jean-Philippe Toussaint står på listen over de fjorten. Han får nok ikke prisen i år heller. Han debuterte med På badet, som ble en liten suksess også her i Norge, en sånn bok som det gikk frasagn om og som ble utsolgt, uten at markedsavdelingen skjønte hva som foregikk. Erlend Loe har uten å blyges erkjent sin gjeld til denne sære lille romanen, uten hvilken Naiv, super ville ha blitt en annen bok. Senere fikk vi oversatt Fotoapparatet, av samme forfatter. Det gikk visst ikke så bra. Den neste, La réticence, som jeg tror vi kalte "Motviljen", ble også oversatt, men ikke utgitt. Forlaget angret seg!
Så dårlig selger altså fransk litteratur i Norge at forlaget sparer penger på å ikke utgi den, selv etter å ha betalt rettigheter og oversettelse. Det er sikkert av samme grunn ingen norske forleggere har tort å satse på Marie NDiaye. Eller kanskje det bare er fordi man ikke vet hvordan navnet skal uttales? Det hadde det sikkert vært lurt å øve på, før turen går til Frankfurt om noen uker. Hun får årets Goncourt-pris for romanen Trois femmes puissantes, på Gallimard. Romanen om Tre mektige kvinner, skrevet av en oppsiktsvekkende, ung og nesten allerede etablert forfatter med afrikansk navn og hudfarge. Det må bli henne i år. Hvis jeg tar feil, skyldes det min kvinnelige intuisjon. La donna é mobile og kvinnelige egenskaper kan være svikefulle.