Dame med husbondskar

 

Midt ute på Nøtterøy ligger den mellomstore gården Stangeby. Opp av historiens mulm og mørke dukket en mann som het Hartvig Stangebye, da trodde jeg straks han måtte komme der utefra. Når det sto at han som enkel gutt av allmuen giftet seg med den velvoksne frøken Elise Wolff på Nedre Blindern og straks solgte gården hennes og tok med seg bruden hjem til et sted på Tønsberg-kanten, da så jeg for meg at de to, dette umake ekteparet, endte sine dager der ute, like utenfor Borgheim, der jeg selv i noen år for lenge siden gikk på skolen. Var det ikke noen der på Borgheim skole som het Stangeby? De måtte jo da være etterkommerne etter Hartvig og Elise. Kanskje de ikke visste det selv? De nedstammet rett og slett fra Wergeland, i hvert fall fra Wergeland-tiden og Wergelands ånd. Og om ikke han, så i hvert fall hun.

Elise Wolff, om hennes lærdom og intelligens gikk det gjetord, hun skal også ha vært en absolutt skjønnhet, og så eide hun altså en praktfull storgård like utenfor Kristiania. I sin ungdom ble hun oppvartet av Henrik Wergeland. Han skrev et tyve siders frierbrev til henne, og fikk svar tilbake. Mer enn dette svarbrevet – det var forresten et vennlig og velbegrunnet avslag – skrev ikke den lærde og språkmektige Elise Wolff. Til gjengjeld bidro hun med inspirasjon til noen av Wergelands villeste himmelstormende dikt om kjærligheten.

For Elise var Stella, Stella var Elisa, det evig kvinnelige, det himmelske kvinnelige i Wergelands unge og fyrige, villstyrlige diktning. Og da er det fort gjort å tenke seg at Elise og hennes unge ektemann, i sin tid på ytre Nøtterøy, må ha kjent og pleid omgang med Olaf Knudsen, Wergelands enbårne sønn, som bodde enda litt lenger ute, på Torød, der han av yrke var skolelærer. Hans mor, Henrik Wergelands sporadiske elskerinne på Eidsvoll, senere omskolert til jordmor, hun kom og bodde hos sin sønn på sine gamle dager.

Så da var de vel i noen år samlet der ute på ytre Nøtterøy, tenkte jeg meg, dikterens åndelige elskerinne Elise Wolff, og hans kjødelige sådanne, Gunhild Larsdatter, samt frukten av hans lenders lyst, denne gutten Olaf som ble en høyt aktet skolelærer, en mann det gikk frasagn om på Torød helt opp til vår tid. Lærer Knudsen var så flink med blomster. Han lot elevene dyrke skolehager, på det feltet var han en pioner og sin fars utvetydige sønn. Gunhild Larsdatter og Elise Wolff var omtrent av samme generasjon; Olaf Knudsen var bare ti år yngre enn Hartvig Stangebye. Med Henrik Wergeland som felles referanse kunne de etter våre dagers tenkemåte ha blitt omgangsvenner. De hadde jo også det til felles at de hver på sitt vis var skandaløse.

Men venner ble de selvsagt ikke. Det er mange grunner til at det aldri ble noen sammensveiset gjeng av disse fire. La meg bare nevne den enkleste av dem: Jeg tok feil. Jeg var på villspor. Det var ikke Nøtterøy de kom til.

Det står om det skandaløse paret at de ble utstøtt av sosieteten i Kristiania og dro til hans hjemtrakter og kjøpte seg en mindre eiendom. Men Hartvig Stangebye kom ikke fra Nøtterøy; han selv var født i Hof. Men det var heller ikke i Hof de slo seg ned. Det var i Stokke. Og gården de kjøpte, var slett ikke det man kaller en mindre eiendom. Det var en stor gård, et gammelt herresete. Den hadde vært i Hartvig Stangebyes slekts eie før, så langt tilbake som til junkeren Preben von Ahnen på sekstenhundretallet, og nå kom gutten tilbake til bygda og hadde vunnet en litt tilårskommen prinsesse og hele hennes kongerike. Han var blitt en holden mann, fullt i stand til å overta denne storgården i Stokke med innmark og utmark, mølle og sag. Dette var i 1853, og gården var Fossnes.

Det var i grunnen hele poenget. Lørdag om noen uker skal noen av oss møtes på denne gårdens grunn.

Elise Wolff, som Wergeland beilet til og diktet om, og som gikk for å være Kristianias lærdeste dame, døde her på gården femten år senere. Hartvig Stangebye levde videre, men det er en annen historie, i hvert fall et annet kapittel, i tilfelle det skulle bli en bok av det.

Bilder: Nedre Blindern, nå Oslo biskops husvære.
H:Wergeland.
Skjee kirke, der Elise Wolff sannsynligvis ble gravlagt.

Surr før sengetid

Forleden kveld, som vi voksne tillater oss å si, det er neppe noen født etter la oss si 1970 som sier forleden kveld, og da selvfølgelig heller ikke forleden aften. Vet de i det hele tatt hva det betyr? Forleden, lissom? Jeg prøver igjen: Her om dagen, utpå kvelden – da kan man kanskje si her om kvelden?

Jeg har tenkt å fortelle om noe skikkelig surr. Det er nok derfor det surrer seg til allerede i innledningen, før jeg kommer i gang. Dette skriver jeg for å nøste opp alle de løse trådene som viklet seg i hverandre den kvelden (forleden), slik at det oppsto en vase av misforståelser, feilerindringer og kontrafaktiske påstander. Det gjaldt Sonja Wigert, Knut Wigert, Arnulf Øverland og skipsreder Olsens datter.

Det dreier seg om personalhistorie, men også kulturhistorie. I Universitetsgaten 14 eller 16 (jeg husker ikke) hadde rederiet Olsen Daughter sitt hovedkontor. I et tilstøtende lokale lå redaksjonen i riksmålsorganet Frisprog. Dette var et kamporgan og en kulturavis som jeg leste med stort utbytte i unge år. En ukentlig konkurranse av typen ”Klok på bok” (konseptet er i våre dager overtatt av Dag og Tid, som ellers er et tvert motstykke til Frisprog) bød på bokpakker i premie. En gang lå det en hilsen fra Arnulf Øverland i pakken. Det var litt stas.

Øverlands kone var redaktør av Frisprog. Det forklarte dikterens håndskrevne hilsen ”til Frisprogs nøtteknekker”.

Skipsreder Rudolf Olsens datter het Sofie Helene Wigert. Hun var redaktør av Frisprog. Ergo var Øverland gift med Sofie Helene Wigert. Men hun var jo kona til Knut Wigert, skuespilleren? Nei, sa min samtalepartner, hans kone het Sonja. Sonja Wigert, en vakker skuespillerinne. Og dobbeltagent! En norsk Mata Hari! Men bodde ikke hun i Sverige? Og Wigert var jo sammen med hun derre, til slutt, hva var det nå hun het, hun var mye yngre enn ham.

Sånn holdt vi på. I våre dager er det Vidarforlaget, Bokvennen og Transit forlag som har kontorer i Olsen og Wigerts ærverdige bygård, som forresten også er Harald Sverdrups barndomshjem. Det er ikke sant at alt henger sammen med alt. I virkeligheten er det fullt kaos. Dette kan også sies på denne måten: Det er fullt kaos i virkeligheten.

I forbindelse med den store Landbrukstellingen i 1969 var jeg innom den praktfulle eiendommen på Dirhue på Tjøme som var i Olsen Daughter’s eie. Der ble jeg møtt på trappen av en gentleman i ridebukser, høye støvler og tweedjakke. Han svarte på spørsmål som jeg stilte på vegne av Statistisk Sentralbyrå om stedets arealbruk, antall ripsbusker og epletrær, prosentvis plen og naturtomt. Da jeg minst tretti, nesten førti år senere opptrådte på et arrangement i Drammen teater sammen med bl.a Knut Wigert, kunne han ikke huske dette møtet. Jeg bebreider ham ikke. Det rente nok mange slags folk på dørene der nede i de tider, og det begynte dessuten å bli lenge siden.

Men dette minnet skulle vel være nok til å bevise at Knut Wigert ikke var gift med noen annen enn Sofie Helene née Olsen? Sonja kan jo ha vært et tidligere ekteskap, men problemet var Øverland. Hvor mange var han egentlig gift med? Noen av oss hadde lest Willy Dahls ikke helt minneverdige dikterbiografi. Men husket vi det vesentlige? Var ikke denne tilsynelatende tørrpinn av en mann litt av en bedårer? Et mangegiftet sjarmtroll i Grotten.

At vi i det hele tatt fikk sove den kvelden forleden med så mange kortslutninger i hodet, kan vi antagelig takke all rødvinen for.