søndag 24. mars 2013

Carpaccio

Det er ingen grunn til å le av kunstnernavnet Carpaccio. Du tror kanskje maleren tok navnet etter sin livrett? Men det er omvendt. Det var den italienske kjøkkensjefen Guiseppe Cipriani som oppfant de syltynne kjøttskivene som kunne spises rå med olje og pepper på. Det skjedde så sent som 1950. Slik Cipriani så det, var en tallerken med tynne skiver rå oksefilet ganske lik et bilde av Vittore Carpaccio. I hvert fall i fargevalget, paletten. Eller kanskje han mente at maleren var helt rå, han også.

 Her har vi en liten hund Carpaccio malte rundt år 1500 i Venezia. Det forestiller hunden til Sankt Augustin. Kirkefaderen er akkurat opptatt med en brå visjon av noe slag, noe hunden er forundret vitne til.


 Her er Augustin i sitt arbeidsværelse. Han har mistet et manusark på gulvet, men hunden er veloppdragen. Den spiser ikke hellige skrifter.



Her er helgenens tidsskrifthylle. Og under den har han en hylle med små figurer, etruskiske og andre. Han likte å samle på sånt. Det var ingen avgudsdyrkelse, gudbevares! Augustin var veldig nøye med å ikke tilbe avguder. Han kunne klappe hunden sin, uten at det gikk på bekostning av gudsforholdet.

Men antagelig er det rekvisitter fra malerens atelier vi ser avbildet her. Augustins arbeidsrom var nok i virkeligheten en spartansk celle uten dekor av noe slag. Men det passet  ikke Carpaccios gemytt å male noe så nøkternt. Jeg tror han var en livsglad humorist.

Han levde fra ca 1460 til 1526, for det meste i hjembyen Venezia, som han ofte avbildet i bylandskaper.

søndag 17. mars 2013

Deng tiggerne!


Assommons les pauvres!
– Vi må jule opp de fattige.

       
 Baudelaires prosadikt kan se ut som blogginnlegg. De er skrevet i jeg-form, og diktets jeg er så å si identisk med dikterens, på samme måte som i en dagbok – men vel å merke en dikters dagbok. Han innleder med å fortelle at han har sittet i to uker isolert på sin hybel og bare lest bøker og skrifter om hvordan menneskene skal bli lykkelige, kloke og velstående i en fei.  oppskrifter for det gode samfunn. Diktets jeg har lest, slukt og fordøyd så mye av dette stoffet at han blir svimmel og åndelig svekket av det.


Innerst inne i sitt intellekt aner han spiren til en overlegen tanke, en idé som overgår alle de sosiale kjerringrådene han nettopp har utsatt seg for. Men foreløpig er det bare anelsen av en anelse, noe uendelig vagt.
Han blir tørst og går ut. Dårlig lesestoff avføder et proporsjonalt behov for frisk luft og forfriskninger, bemerker han.

Idet jeg var på vei inn på en kneipe, var det en tigger som rakte frem hatten med et sånt uforglemmelig blikk som ville ha fått troner til å velte, hvis ånden hadde kunnet bevege materien, eller hvis hypnotisørens blikk kunne få druene til å modnes.
Og samtidig hørte jeg en velkjent stemme i mitt øre…
Når Sokrates hadde sin gode Demon (eller Daimon, som vi også sier, for å unngå forveksling med smådjevler), så kan vel også Baudelaire ha følge av sin gode Engel – selv om dette i datidens Paris skulle utsette ham for å bli tildelt en ufordelaktig helseattest fra sakkyndig hold. I alle fall er det stor forskjell på Sokrates sin daimon og Baudelaires. Den ene er rent prohibitiv, det vil si den advarer, forhindrer og forbyr, mens dikterens er mer proaktiv. Det er en handlingens demon, en kamp-demon.
                Og det djevelen har på hjertet, er noe om likeverd og frihet. Begge deler må bevises, og man må kjempe for å oppnå det.
                Dermed kaster han seg over tiggeren, gir ham et blått øye og slår inn tre tenner på ham, brekker selv en finger, griper ham i kraven og dunker hodet flere ganger mot murveggen, plukker opp en kjepp og denger løs, før han til slutt tilfører mannen et spark i ryggen. Tiggeren er en mann i sekstiårene, får vi vite nå, og dikteren selv er ikke særlig veltrent.
                Og plutselig blir det liv i den gamle skrotten! Som et mirakel setter han seg til motverge! Og filosofen fryder seg over å se sin teori bekreftet i virkeligheten. Med uante krefter og hat i blikket – et hat som tegner godt! – gyver han løs på sin overfallsmann, dikteren, og etter to blåveiser, fire knuste tenner og en kraftig omgang med den samme kjeppen, var de skuls.
                Da hadde jeg, med min kraftige behandling, gitt ham stoltheten og livet tilbake, noterer dikteren fornøyd.
                Da viste jeg med tegn at jeg anså diskusjonen for å være over, reiste meg og sa: Min herre, De er min likeverdige! Gjør meg den ære å dele min pung, og husk at hvis De virkelig vil være filantrop, så må De alltid anvende den teori jeg hadde smerten av å utprøve på Deres bekostning.”
                Han sverget på at han hadde forstått teorien, og at han kom til å følge mitt råd, avslutter Baudelaire.
                Denne teksten tenker jeg ofte på. Medfølelse er nedverdigende. Almisser også. Men derfra til å jule opp alle tiggerne er det et langt sprang.

søndag 10. mars 2013

Horn eller glorie


Dette handler om Sankt Hieronymus, som sa at han ikke ville oversette ord for ord, men mening for mening. Non verbum e verbo sed sensum de senso exprimere. Unntatt når meningen var uforståelig. Da var det ikke annet å gjøre enn å ta ord for ord. Så ble oversettelsen like uforståelig som originalen.


Man lurer kanskje på hvorfor Hieronymus har en løve ruslende omkring i arbeidsrommet sitt. Er det bare fordi han har et ensomt yrke og et stusslig liv, slik at han trenger en selskapsløve? Eller har han en mer finurlig plan med den?
Jeg tror nok løven først og fremst er et pr-stunt. Det gjelder jo å bli synlig, og få oppmerksomhet! En asket som sitter stille i hulen sin og bare er opptatt med sitt fredelige gjøremål – fra hebraisk til latin den ene dagen, fra gresk til latin den andre – det er ingen nyhet. Sånt blir det ikke overskrifter av, og slett ikke store oppslag med bilder. Hva gjør man da?

Man møblerer med en løve og en hodeskalle.
En halvnaken oversetter som stirrer et dødningehode inn i de bunnløse hulningene med en løve foran skrivebordet,– det er et tablå. Sånt blir det bilder av, som vi har sett. Ikke bare av Dürer. Også Caravaggio, Leonardo, van Eyck og vår helgens navnebror Bosch, samt hans franske homonym Gérome (Jean-Léon!), og flere til har malt dette motivet. Det er en måte å fremstille oversetterens arbeidssituasjon på som noe mer spenningsfylt enn den egentlig er til daglig – dette at man stirrer døden inn i øynene mens en løve slikker ens føtter. Unntaksvis kan det oppleves sånn, men vanligvis ikke.


Jeg tror ellers Hieronymus har dressert løven sin til å foreta manusvasken. Her må vi kanskje føye til en parentes. Ikke alle er klar over at teksten i bøker som kommer publikum i hende, har vært gjennom en vask. Her snakker vi om en virkelig oversett yrkesgruppe! Manusvaskeren er navnløs og underbetalt, og publikum vet ikke engang at jobben hennes finnes. Og likevel er det vaskeren som redder manuskriptet i siste liten, like før det går i trykken med alle sine feil og tabber, flauser og brølere. Vaskeren redder oversetterens ære. Oversetteren tar æren og går videre, vaskeren sitter tilbake knapt nok med verdens lønn. Man burde også arrangere vaskedager på Litteraturhuset.

For ingen oversetter er feilfri, heller ikke den hellige Hieronymus. Det var han som satte horn på Moses. Alle som har vært i Peterskirken i Roma, vet at Moses har horn stikkende ut fra hodet. Det er fordi hebraisk er et vanskelig språk, og fordi vår hellige kollega tross alt var en selvlært mann. I den scenen da Moses kom ned fra Sinaifjellet etter å ha ført lange samtaler med Gud Herren, da, ja der var det at det dukket opp et av disse ordene som Hieronymus kalte et mysterium, der han ikke var sikker på å forstå meningen. Da kunne han følgelig ikke oversette meningen, så da fikk han ta det ord for ord: Qui videbant faciem Moses esse cornutam. Det er utlagt: Da så de at Moses hadde horn i pannen.

Dette ble avgjørende for kristenhetens bilde av Moses i mange århundrer etter Hieronymus, og det må være verdenslitteraturens alvorligste oversettertabbe.
Jeg anser det som sagt for sannsynlig at Hieronymus engasjerte løven sin til å lese gjennom manus og luke ut feil. Da løven kom til dette punktet, der Moses var pyntet med horn, da sa den ifra på den eneste måten en løve kan si fra på. Den brølte.
Det var verdens første  manusvaskers måte å si det på at her har du begått en brøler.
Men hvorfor rettet da ikke Hieronymus feilen? Antagelig fordi han sto på sitt. Det hebraiske ordet i kildeteksten er tvetydig. Det kan bety et sterkt, blendende lysskinn. Men det kan også bety horn.
Sånn er det ofte, det vet vi. Det er oversetterens hverdag. Horn eller glorie, man må velge. Å oversette er å velge. Vaskeren kan peke på uheldige valg og direkte feil, men i siste instans er det oversetteren som bestemmer. Hieronymus stolte ikke på løvens skjønn. Han lot hornene bli stående. Vår skytshelgen var ikke ufeilbarlig.
Det er ikke vi heller. Det er blant annet derfor vi har så mye å snakke om at vi må bruke tre fulle dager på det.

[Fra åpningen av Oversatte dager, Litteraturhuset i Oslo 28.02.2013.]