Åndenes makt

En gammel oljelampe ligger og slenger i veikanten, og du tar den opp, selvfølgelig, selv om du ikke har noen tro på at det er en ånd i den. Du gnir litt på den likevel, liksom distré, later som du ikke gnir i det hele tatt, for du er jo et moderne menneske, men når ingen ting skjer, kaster du den fra deg igjen og går videre.
Ingen grunn til å være skuffet. Eller hadde du likevel et håp om å bli Aladdin? Siden eieren har kastet fra seg lampen, er den nesten sikkert i ustand. Uten noen iboende ånd, og ute av stand til å lyse, da er det strengt tatt ikke en lampe lenger. Det er bare noe skrap. Du kunne tatt den med til skraphandleren, den er tross alt av kobber, men ærlig talt, hvor finner man en skraphandler når man trenger en?
Vel … Men hva om det var en bok? Ikke en lampe, men en bok som ligger og slenger langs stien der du går. Tar du den opp? Gnir du litt på den? I boken skal det være en ånd. Hvis ikke, er det bare noe skrap.
Med mindre du er vitenskapsmann av littviter-arten. I så fall vil du være skeptisk til enhver teori om at det skulle befinne seg en ånd mellom de to permene. Litteraturvitenskapen er kommet ganske langt i våre dager. Den har påvist at mellom to bokpermer er det bare papir med tegn på. Det finnes for eksempel ingen personer i litteraturen, og ingen forteller, dermed heller ikke noen fortellerstemme. Noen kan strekke seg til at det er figurer der, figurer som handler og leverer replikker, men de ekstreme holder fast ved at det kun er tegn. Bokstaver, skilletegn og mellomrom – noe annet står det ikke i bøker (vi ser da bort fra billedbøker).
Om man går disse fundamentalistene på klingen, vil de nok innrømme at bokstavene danner ord, og ordene setninger, og at setninger heter meninger på svensk. Altså at det i hvert fall i svenske bøker presenteres en hel rekke meninger. Men derfra til å hevde at det i litterære verk bor en ånd, er det et langt sprang.

Jeg tenkte på dette i forbindelse med Hamsun. Problemet Hamsun. Hvis Hamsuns ånd lever videre i Hamsuns bøker, må man omgås dem med varsomhet. Siden vitenskapen ikke forsker på ånder, vet vi ikke noe sikkert om deres makt. Men det kan vel ikke utelukkes at bokens ånd tar bolig i leseren. Det ville nesten være leit, sett fra et forfattersynspunkt, om ikke bøker hadde såpass utsikt til betydning. Bare den leser som allerede har en sterk ånd boende i seg, kan stå imot angrep fra Hamsuns ånd, slik den er nedlagt i hans romaner, kunne man tenke seg.