Sånn så det ut på stasjonen i Sarajevo en dag i oktober 2001. Det gikk ingen tog. Det sto noen rustne togsett i det borteste sporet, noen av dem med kulehull og større skuddskader. Det var helt stille, selvfølgelig ingen reisende, bare de to turistene vi var (til fots) og en arbeidsløs stasjonsmester, som muligens hadde til oppgave å passe på at det ikke skjedde noe. På et språk vi strengt tatt ikke kunne forstå, men likevel oppfattet lysende klart, beklaget han krigen og verdensutviklingen og Tito og minnet om gamle dager, da togene kom inn fra Zagreb og Trieste, for ikke å glemme Beograd, Wien og Istanbul. Han kunne gråte når han tenkte på det, det så vi tydelig, og vi kunne ikke annet enn uttrykke sympati.
Episoden var udramatisk, sett bort fra merkene etter krig i murvegger, asfalt og gamle togsett. Krigen var over, men Sarajevo var ennå på sett og vis beleiret, så lenge jernbanetrafikken var innstilt.
En udramatisk, men uforglemmelig stund på perrongen. Stillheten der. Jeg har tenkt tilbake på den mange ganger i de ni årene siden da. Og i forrige uke kom meldingen i form av en liten notis i norske aviser: Jernbanetrafikken åpnet igjen mellom Beograd og Sarajevo. Ni passasjerer på det første toget.
En av de to turistene den gangen var en kjent poet og ivrig forkjemper for alt som går på skinner (Oslo-trikken, Stockholms-toget…). Han så de samme notisene i svensk presse og limte en av dem inn i en bok han har skrevet: Diktet minner om verden. Så sendte han meg diktsamlingen med en egen collage til minne om den udramatiske, dødsens stille stasjonen i Sarajevo. Fikk den i postkassen i dag.
(Nei, dette er ikke toget. Det er trikken i Sarajevo.)Ta vare på vennene! sier den samme poeten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar