Vask mitt manus, hånd fra intet

Folk flest lever i uvitenhet om manusvask. Det er en lykkelig uvitenhet, og det man ikke vet, har man ikke vondt av.

Dette som her skal fortelles, er altså ikke beregnet på folk flest. Det handler om manusvask, en yrkeshemmelighet. Det er en hemmelighet mellom oversettere, forlagsansatte og de litterære løsarbeiderne som påtar seg vaskejobber. 

Forfattere kan også ha sitt å stri med i prosessen mellom innlevert manus og utgitt bok, men vasken er det minste. En siste vask før manuset ditt går til ombrekking er en ren fornøyelse, det er som å pynte bruden før den store festen. Oversettelsen, derimot, skal ingen føre opp over kirkegulvet, den skal bare vaskes og skrubbes så den blir presentabel til morgenoppstilling, billedlig talt.

Dette bildet kan virke vilkårlig valgt for den som ikke har avtjent sin militære førstegangstjeneste, der unge menn hver morgen blir stilt opp på geledd og inspisert av andre menn som vurderer barbering, hårklipp, skjortesnipp, kroppsholdning, neglklipp, buksepress og kvisevekst. Det er ydmykende, og det er meningen. Kanskje vaskerne kan sies å være manuskriptenes sersjanter?

Nei, de er oversettelsenes søppeltømmere, språklige gatefeiere og usynlige grå eminenser. Andre metaforer kunne også tenkes, men det er dette med vask og vaskere som er blitt stående.

Manusvask er et nødvendig onde. Nødvendig, men vondt. Som røverne synger: Å vaske seg det er slettes ikke godt! Hva skal man da si om å bli vasket av andre? Å bli vasket av tante Sofie? Både her og der, nær sagt, så å si av en hvilken som helst kommunal hjemmehjelp eller annet vilt fremmed damemenneske. Og selv om man skulle være så heldig å kjenne vaskeren sin litt, er det slettes ikke godt å bli vasket.

Det er det at manuset er nakent.

Og det er fullt av lyter! Det er vaskerens oppgave å peke på lytene og skjønnhetsfeilene – og så fjerne dem ”med kost og såpevann” som det heter med en forlengelse av vaskemetaforen. Men de blir ikke borte før oversetteren har fått manus tilbake fra vaskeren, ikke før oversetteren har fått alle lytene og skjønnhetsfeilene og de andre feilene i fleisen. Og se! Det såkalt vaskede manuset er skitnere enn noensinne, besudlet med blyant, tusj og kulepenn, korrekturtegn, røde streker og iltre utropstegn i margen. Det er nå det må vaskes, egentlig. Det er oversetteren som må fjerne all skitten etter vaskeren.

Etter vask kommer tørk og skift. Men på det stadium i prosessen der det ferdigvaskede manuset skal bearbeides videre, pleier man å gi slipp på denne hygienemetaforen. Det vanligste er å snakke om oppretting, et uttrykk som ser ut til å være hentet fra bilverkstedets kosmetiske avdeling. Man retter opp en vask. Det er ikke nok å si at man retter, selv om det stort sett er nettopp det man gjør. Her ser det ut til å være to metaforer som kolliderer – hvor ellers ser man behov for å rette opp en vask? – og det er nettopp manusvaskerens oppgave å påpeke slike logiske brister, eller kollisjoner. Men bransjens egen sjargong er det ingen som vasker.

 

Jeg har nettopp hatt et manus på vask. Det er like ubehagelig hver gang, holdt jeg på å skrive, men det er ikke helt sant. Noen ganger er det verre enn andre. I nesten alle fall er det en frustrerende opplevelse. Det er som å stryke til eksamen, eller kanskje helst som å bestå, men med mye dårligere karakter enn du trodde du fortjente. Det går på selvfølelsen løs, det rokker ved ditt etablerte selvbilde. Verre er det ikke. Men det er ille nok.

Det er det at det er kjedelig å bli grepet i slurv.

Det er fælt å bli tatt på fersk gjerning i misforståelse og i det hele tatt bli avslørt, for ikke å si gjennomskuet.

Det svir når vaskeren setter fingeren på et klossete ordvalg, en tung formulering, en umusikalsk setning. ”Kan sies mer elegant!” står det i margen, og det har hun nesten alltid rett i.

Det er fryktelig flaut når vaskeren finner å måtte belære deg om ordenes betydning. Som om du ikke ante.

Det er pinlig når hun påpeker at den artige, originale formuleringen du oversatte ordrett, faktisk er en klisjé på originalspråket. Det burde du ha visst.

Det er nesten like flaut når hun tar feil. Det skjer ikke så ofte, men da, om ikke før, får du lyst til å protestere, gå til motangrep, dvs forsvare deg. Som en såret løve er du irritabel.

Det er vondt å tenke på at hun går rundt og tror hun har rett.

Men det verste er at hun som oftest faktisk er inne på noe.

Og så blir alt bare litt verre av at vaskeren fyller margene med utropstegn og spørsmålstegn og følelsesutbrudd av typen Fy! Helt på jordet!!! Hva menes her?? Ta deg sammen!!

Vi skal vite at vaskeren også er et følelsesmenneske, et menneske med temperament. Hver tabbe vi gjør er en fornærmelse mot hennes språkfølelse.

Til gjengjeld er hver strek hun setter i vårt manuskript, et utfall mot vår stolthet. Nådeløst, slik det skal være i kunstens verden. Og oversettelse, som kanskje kan se ut som et traurig håndverk, er også en kunst.

Folk flest lurer kanskje på hvorfor man ikke like godt leverer en upåklagelig, feilfri og på alle måter adekvat oversettelse i første omgang? Spørsmålet er ikke et virkelig godt spørsmål, men det fortjener et svar. En annen gang, kanskje.

Lang stol

Det var 16 minutter og noen sekunder igjen av auksjonen da jeg oppdaget chaiselonguen (utt.: sjeselongen) som ingen hittil hadde budt på, og som derfor sto til minste utropspris. Et kupp var mulig. Jeg husket at min søster, den yngste av dem, ønsket seg en chaiselongue til femtiårsdagen for ikke så lenge siden. Fire søsken slo sammen alt de hadde på årets konto for søskengavmildhet, og bidro på den måten med langt mindre enn 10% av liggestolen, som var i høy prisklasse, og som ikke ble kjøpt på nettauksjon. I tillegg måtte man påregne frakt over Polarsirkelen og videre et godt stykke opp mot de mest ugjestmilde strøk av landet, der alle må forstå at man kan trenge et godt møbel til innendørs bruk.

Min søsters femtiårsdag, som i seg selv var en usannsynlig begivenhet, tatt i betraktning at hun alltid har vært min yngste søster, var også siste gang jeg reflekterte over voksne menneskers behov for å ligge på fritiden, utenom nattesøvn i seng og middagshvil på sofa.
Vi husker at romerne lå til bords mens de inntok sine luculliske måltider, men mer om dette vil vi ikke huske om romernes bordskikker.

Selv liker jeg å skifte sittestilling noen ganger i dagens løp. Og så liker jeg egentlig å lese, selv om man kanskje ikke skulle tro det, siden jeg nesten aldri leser hele bøker lenger. Jeg leser i bøker, det er også noe. Det jeg ikke får lest i de bøkene jeg leser i, det gjetter jeg meg til. Det kan bli gode bøker av sånt.

Men sittestillingen? Som på en lesesal, det er nok det beste. Med hard stol, rett rygg og arbeidsbord, blokk og blyant. Da ser det ut som arbeid. Lystlesing har alltid vært uglesett i vår kultur, i hvert fall inntil Foreningen Utropstegn Les kom inn på arenaen. Den foreningen ønsker å spre leselyst, som om lyst ikke var synd.

I hvert fall: Jeg la inn et bud da det bare var 11 minutter igjen.
Budet var under den laveste verdivurderingen. Det var altså et skambud. Men i tillegg kom Blomqvists omkostninger på 20%.

Men selv med disse 20 prosentene ville min chaiselongue komme på knappe 10% av min lillesøsters femtiårspresang til seg selv. Jeg skjønner ikke hvor hun har sine dyre vaner fra.
Jeg fikk tilslaget! Det er alltid litt mistenkelig. Ingen andre ville ha den, altså. Dumt av dem! Det ser ut til å være et stilig møbel, som det må gå an å lese mye god litteratur på. Legg merke til armlenet! Plass til blokk, blyant og pjolterglass.

Og nettbanken, når du logger deg inn for å betale nettauksjonen, sier alltid adjektiv + substantiv. For eksempel "godt kjøp"  eller "lang stol". Aldri "sitt godt" eller "les bok".
Vi får se. Ingenting er som å se ting i virkeligheten.

Den store krigen

Jean Echenoz er flink med titler. Han liker dem korte. Den siste romanen hans heter bare 14. Den kan bli vrien å oversette til norsk. Fjorten på norsk er en tidlig pubertet, det er kviser og herjende hormoner, ustyrlig kjønnsdrift og vill forelskelse. Fjorten på fransk, quatorze, er et historisk traume, det er krigen over alle kriger, død og lemlestelse, krigsmaskiner og gass, en industriell produksjon av enker og invalide. Alle familier har noen som falt eller ikke falt i den store krigen, fjorten-atten. En roman som heter 14, må nesten få et annet navn på norsk.

                ”Krigen” ville jeg ha foreslått. Det skal være korte titler hos Echenoz. Sjø. Løpe. Ravel. Men det blir neppe aktuelt. Forlaget har kastet inn håndkleet. Echenoz slår ikke an, han selger ikke, finner ikke hjem til de norske leserne. I Frankrike ligger han på annenplass på salgslistene, like oppunder Shades of Gray. Det er forskjell på land, bortsett fra når det kommer ned til Shades of Gray.

                Norge styrte unna, eller slapp unna, den første verdenskrigen. Bortsett fra sjøfolkene. Handelsflåten var utsatt for en skummel form for krigføring, ubåtkrig, torpedoer i mørket, forunderlig lite behandlet av den norske nasjonallitteraturen. Bortsett fra (enda en gang) Nordahl Griegs skuespill, Vår ære og vår makt, et stykke tendensteater med stor propagandaverdi, som noen av oss av en eller annen grunn leste som pensum på handelsgym. Til eksamen fikk vi likevel ”Nederlaget”, kanskje særlig aktuelt i 1969, som var året etter mai 1968. Det handlet om opprør og nederlag.

                Kanskje det er den store krigen som ligger der som et traume i Europa, på sett og vis tyngre og dypere enn den neste, fordi den varte så lenge og tok så mange alminnelige unge menns liv og ødela så mange andre, kort sagt kanskje det er denne store, kollektivt traumatiske opplevelsen som utgjør den store forskjellen. I Stavern har vi en minnehall, en pyramide i mørk larvikitt til minne om sjøfolkene som gikk ned, som gikk med i den europeiske krigen. De var mange, men ikke mange nok til å utgjøre et nasjonalt traume. Vi deler ikke skjebne med det krigsherjede Europa.

                Det kan forklare noe. Det er ikke bare derfor, men det er litt derfor vi er blitt et annerledesland. De har noe som vi ikke har. Vi kom heldig fra det, men dermed mangler vi en erfaring.

Echenoz oversettes til de fleste språk i Europa, samt til amerikansk, men heretter ikke til norsk. Det er synd. Ikke at det er en skam. Men litt flaut er det. Det er liksom noe vi ikke skjønner.

Bjølsen farvel

Lyse sommernetter er ikke så lyse likevel når himmelen er grå og det er 22. juli i Norge. Det er så mye sorg. En gammel venn av meg nektet å stå opp i dag morges, enda det er fødselsdagen hans, eller nettopp derfor. Han er ikke født i går. Hadde han det vært, ville alle ha funnet det naturlig at han ble liggende. Men nei, han er født i dag, men for over seksti år siden. Han er, som sagt, en gammel venn. Nesten like gammel som meg selv.

Jeg sitter i en ribbet leilighet på Bjølsen, Sagene bydel, min bolig de siste fire år. Min siste leselampe er på vei til et loppmarked nær deg. Heldigvis har jeg selvlysende skjerm både på pc og pad. Halvmørket faller på, og skriften på papiret blir uleselig. Jeg har nettopp koblet ut min gamle, trofaste, men slitne Dell PC. Den ble syv år gammel. Ingen av mine hunder fikk leve så lenge, før jeg tok dem med til veterinæren og hennes barmhjertige dødssprøyte.

Denne arbeidsmaskinen har fulgt meg i motgang og medgang, for ikke å si gode og onde dager. Jeg forsøkte før i dag å formattere harddisken like skånsomt som veterinæren stikker sprøyten i hundens høyre forlabb. Det gikk ikke så smertefritt som ønsket. Digitale nådeskudd måtte til.

Nåja.
La oss holde proporsjonene rene. Maskinen er ikke død, den sover. Mine data er slettet. Mye god programvare er i behold, i brukbar stand. Men så er spørsmålet om det finnes et liv etter døden. PC Lasarus, skal vi tro på mirakler?

Å flytte fra en bolig til en annen er det nærmeste vi kommer til et hamskifte i dyreriket. Vi må gå ut av vårt gode skinn. Eremittkrepsen vet hva vi snakker om. Den er en leieboer som fra tid til annen vokser ut av sitt gode skjell. Den opplever da en angstfylt overgang på leting etter et større og passende leieskall. Krepsen går i en kort periode omkring på sjøbunnen med mykt og fristende, ubeskyttet bakparti. Tøffe, truende klør forut, men veldig spiselig bakfra.

Fullt så dristig er det ikke å flytte fra Bjølsen. Neida. Men jo. All trygghet er pakket ned i flyttekasser. Resten er logistikk.
Hva heter slangen i Jungelboken? Jeg husker bare dens visdomsord: Det er alltid vondt å skifte ham!
I dette stykke kan du stole på slangen. Den vet hva den snakker om.

Enquete 69

Arnfinn Haram døde søndag. Han segnet om over sykkelstyret i Nordmarka, en uvanlig dødsmåte for en munk av dominikanernes orden, vil jeg tro. Jeg kjente ham ikke. Han hadde fast kronikkplass i Klassekampen, dette åndelig utrettelig søkende organ. Det hendte jeg leste det han skrev, eller noe av det. Hans tankeverden sto meg forholdsvis fjernt.

Den unge Arnfinn Haram vekslet jeg noen ord med. Han var elev ved Tønsberg Gymnas, estetisk linje. Hybelboende, langveisfra. Han så ut som en alvorsmann allerede den gangen og gikk kledd som en velkledd, voksen mann. Et velpleid lite skjegg hadde han også. Rødbrunt, om jeg ikke husker feil. Han snakket som en foredragsholder i radioen, altså sunnmørsk og ettertenksomt. Og så hadde han seriøse briller.

En gang intervjuet jeg ham. Det har iblant gledet meg å tenke at det trolig var paterens første fremtreden i offentligheten. Artikkelen fylte en helside i Tønsbergs Blads gamle avisformat. Unge Haram og åtte andre tønsbergensere med fremtiden foran seg uttalte seg om høstens bøker, dagens lyrikk, moderne billedkunst og musikk.

Ingen ubetydelig journalistisk bragd, var lenge min mening om dette oppslaget. Til mitt forsvar må jeg anføre alderen: Jeg var yngre enn gymnasiasten Haram.

Dette var den 21. mars 1969. Man snakket om Finn Alnæs, Arne Nordheim, Harald Sverdrup, Jan Erik Vold og ikke minst Stein Mehren. Den unge Haram satte Mehren høyest av alle. Morsomt nok i ettertid å se at han allerede da stilte Vold og Mehren opp som de motpoler de senere aldri har opphørt å være.

Fred og intet annet enn fred skal være med Arnfinn Harams minne. Han fulgte sin egen forunderlige vei og kom til å spille en markant rolle i offentligheten, men nei, jeg skal ikke skrive nekrologen her.

Jeg står snart på flyttefot og må tenke på å begynne å rydde. Beskikke mitt hus, som pateren muligens ville sagt. Slik var det at jeg for noen dager siden – flere dager før det katolske dødsfallet i Nordmarka – kom over et gulnet avisutklipp fra 1969. Min journalistiske ungdoms bragd! Her var den fremtidige pateren. En annen, fremtidig kulturredaktør i Bergen. En tredje, poesiekspert i P2. En hyggepianist og finansgeni i samme person. Minst to fremtidige veierlendinger. En tenksom gutt som døde ung: Rolf Gulliksen. Ham traff jeg igjen en gang på et møte i Norsk Oversetterforening, men så var han plutselig borte.

Hold deg for all del i live! formaner Arne Ruste. Han fylte 70 før i år og utgir Samlede dikt på Tiden. Det er et godt råd. Men vi må jo ta oss lov til å sykle i Nordmarka.

Bildet

Under en opprydding på harddisken i dag fant jeg dette (fra februar 2006):

Det er et lite bilde som har beredt meg glede de siste dagene, etter at jeg erhvervet det på loppemarked sist lørdag, for tre dager siden.

Det er rart med det lille bildet, hvordan det er i stand til å fylle min ellers nitriste tilværelse, nei, ikke fylle, men tilføre – jeg prøver igjen: hvordan dette lille bildet er i stand til å tilføre min ellers nitiriste tilværelse en snert av glede, triumf.

Det er et motiv fra Åsgårdstrand. Min første tanke da jeg tok opp dette bildet og så på det, og fikk se de grønne fargene, og bynavnet skrevet så forfengelig med aa: Aasgaardstrand – min første tanke var at det kunne være Bjørn Willy.

Men så var datoen 15.07.94. Min gamle venn Bjørn Willy Mortensen døde før denne dato, og flyttet fra Åsgårdstrand enda før det. Jeg vet at han holdt akademi for en begavet elev, som senere har gjort seg gjeldende, jeg har sett ham utstilt på Sand-galleriet på Grünerløkka. I min fortsatte dumhet tenkte jeg det kunne være ham, og i så fall: ville jeg kjøpe det? Ikke et ondt ord om Ragnar Almén, men jeg var ikke innstilt på å investere i verker av Almén. Ikke til den pris bilder går for i gallerier og rammebutikker.

Nærmere ettersyn og noe nærmere ettertanke – hvor treg går det an å bli? Se på motivet, først og fremst: fiskerhus, skipperhus, åpne marker, dette finnes ikke lenger i 1994. Se på teknikken: ikke engang Almén tegner slik i 1990-årene. Det minner om Snorre-illustrasjonene. Det er selvfølgelig over hundre år gammelt.

Det kan være ti ganger femten centimeter, det er ikke stort, men det gir meg glede. Det er pent innrammet. Fettflekkene på glasset blir borte i vask.

Hva er denne gleden?

Jeg tror bildet er mye mer verdt enn det jeg betalte for det. Denne antagelsen er nok til å varme mitt hjerte.

Jeg går og tenker på dette lille bildet som ingen andre vet om, som om jeg hadde fått meg en hemmelig kjæreste.

Bildet er typisk skåret ut fra kunstnerens skisseblokk, han har datert, men ikke signert. Noen har tatt bryet med å ramme inn, sette under passepartout. Noen har likevel ikke skjønt. Noen har, uforvarende, gitt bildet til Bolteløkka skolekorps.

Jeg tipper på Hans Heyerdahl, men ser ikke bort fra Christian Krogh. Det høye kunstneriske nivå – nei, jeg prøver igjen: det er et dritfint lite bilde. [...]

Senere tilføyelse (2012): Holmboe. Det er mitt siste tips. Thorolf Holmboe lå i Åsgårdstrand og malte, han også. I mellomtiden er jeg blitt vant til å eie denne lille tegningen, og livet er på den annen side, på alle måter, mindre nitrist. Bildet har jeg ennå, enten det er Holmboe eller Heyerdahl.

(Bildet til høyre: Samme hus sett fra innland. Holmboe.)

Liv og helse. Mest liv

Knut Steen hadde et så merkelig utseende og så egenartet diksjon og stemmeleie, for ikke å snakke om den hikstende latteren, at han ofte ble nektet servering allerede før han hadde fått noe å drikke. ”Nei, De har fått nok!” fikk han høre, om han så var klinisk edru.

Jens Bjørneboe så heller ikke helt frisk og opplagt ut bestandig. En gang de to skulle besøke Hans Jørgen Toming i et boligkompleks på Montebello, kom de i skade for å ringe på feil dør. Mannen som åpnet for dem, het doktor Nitter. Han så fra den ene til den andre av de to herrene og ristet på hodet: Nei, dere må komme inn og få dere en kur!

Doktor Nitter hadde funnet opp en slags styrkedrikk, en kur som han i sine lyseste stunder mente kunne helbrede kreft – eller i hvert fall forlenge kreftpasientenes liv. Kuren var mildt sagt omstridt. Aasmund Brynildsen var blant dem som trodde på Nitterkuren. Om det bidro til å forlenge livet hans, kan vi ikke vite, men det så i hvert fall ut til å gi pasienten styrke i kampen mot sykdommen. Om det hjalp noe på dagsformen til Bjørneboe og Steen, vites heller ikke. De fikk hvert sitt krus av det grumsete brygget hos doktor Nitter, før de fant veien til Toming.

Jeg nevner det mest bare for å ha nevnt Hans Jørgen, Bokklubbens hoveddesigner i mange år. Han lagde bokdesign og reklamemateriell og tjente uhorvelig med penger. Han var et festmenneske og trivdes godt i Vestfoldmiljøet. Hans Jørgen var dansk, og hans kone Beth var enda danskere. Det var umulig å forstå hva hun sa. De levde et sterkt og faenivoldsk liv. De var et berikende tilskudd til Vestfoldmiljøet, så lenge det varte.

Men den store bokkunstneren i Vestfold, det var Hans Gerhard Sørensen. Grafiker i ordets videste forstand: Han behersket boktrykkerkunsten, tresnittet og xylografiet – altså den krevende kunsten å skjære bilder i spesielt hard endeved. Han var barnefødt i Melsomvik i Stokke, og der bodde han hele sitt liv. Gift med en kunstner var han også. Hun het Brit Sørensen og var en ikke ubetydelig billedhugger. Jeg opplevde henne som noe mindre imøtekommende, i kontrast til den hjerteligheten Hans Gerhard utstrålte. Jeg tror kanskje hun gikk inn i rollen som den skeptiske kunstnerhustru som må prøve å holde mannen unna dårlige venner. Det var den rollen Magnhild Børli tolket og overspilte på sin måte.

Hans Gerhard var som en figur i en middelalderroman av Victor Hugo. Han hadde pukkelrygg og var skjev og lut – som sett gjennom en virvel i ruten, som Hamsun sier. Og så hadde han et så lurt smil. Han kunne på en måte se ganske diabolsk ut. Men i virkeligheten var han alt annet. Arbeidet adler mannen, og Hans Gerhard arbeidet intenst. Han var en edel sjel.

Vestfold Sisters

Gunnar Bull Gundersen bodde egentlig på Nadderud i Bærum, men hadde fått seg en rødmalt dikterstue på et jorde langt inne i skogen i Ramnes. Hjemme i Bærum hadde han en vakker kone og to søte, små døtre, og han pendlet nok stadig mellom hjemmet og dikterstuen, slik hans hjerte pendlet mellom det faste og kjære på Nadderudjordet og det frie og fristende livet i kjærleiksfylket Vestfold. Den rødmalte dikterstuen i Ramnes ble mer og mer innrettet som helårsbolig. Den ble basen i hans rastløse liv. Han samlet mange av kortprosastykkene sine i en liten bok han kalte nettopp: Fortellinger fra et rastløst liv. Skal man lese bare én bok av Bull Gundersen, bør man ta denne.

Gunnar var forfatter. Men før det hadde han vært sjømann. Han seilte ut som ganske ung og skrev senere en sår liten bok om en førstereisgutt som det gikk ille med i livet. Boken het Martin. Den vakte stor debatt om førstereisgutters lavalder – dette var en tid da mange norske gutter dro til sjøs rett etter folkeskolen og fikk møte den store verden der ute, som jo var full av synd og fristelser. Martin ble brukt som argument av moralistene som ville skåne de altfor unge og ubefestede guttesinn. I tillegg innbrakte den forfatteren Kritikerprisen for 1959.

Den samme prisen hadde Harald Sverdrup fått året før. De to ble venner under den svært fuktige feiringen av Gunnars kritikerpris.

Harald påsto han aldri senere hadde hatt gleden av å se Gunnar så full som han ble den kvelden. Og det stemmer nok. Gunnar hadde noen drabelige fylliker som Aksel Sandemose og Jack London blant sine forbilder, og kunne selv se ut som en av dem, men i virkeligheten var han forsiktig. Han beholdt kontrollen. I motsetning til Harald, som veldig gjerne drakk seg fra sans og samling når det passet seg sånn. Det var en del av Haralds eksistensielle og kunstneriske program. Man måtte kle av seg den lette drakten av sivilisasjon og dannelse og få frem den ærlige råskapen i seg. Gunnar var ikke helt med på dette programmet. Han ville av forskjellige grunner beholde kontrollen.

Gunnar Bull Gundersen var forfatter, dramatiker, radio- og teatermann, og ikke minst kåsør. Han var en entusiastisk formidler av jazz og ble æresmedlem av Molde Jazzfestival. Han skrev også noen tekster som egnet seg for muntlig fremføring og leste inn en  plate med Ole Paus. De to dro på turné med noe de kalte Ole Bull Show, og vinylplaten var et biprodukt av turneen. Den er i dag et ettertraktet samleobjekt.

Ellers opptrådte han gjerne sammen med sin venn Harald Sverdrup. Da leste de hverandres mest utadvendte, humoristiske og satiriske tekster i kor og duett. De kalte seg, i hvert fall uformelt, The Vestfold Sisters. De var en etterspurt duo og lå på topp av Norsk Forfattersentrums formidlingsstatistikk i lange tider.

Vennskapet ble satt på prøve da de dro til Hellas for å skrive bok sammen. Da hadde Gunnar tatt med seg en nær venninne, rent ut sagt en kjæreste, under påskudd av at ekspedisjonen trengte en fotograf. Han giftet seg med fotografen kort etter. På den tiden var han altså blitt skilt og definitivt bosatt i Ramnes for alvor, men verre var det at han hadde fått diagnosen Parkinsons sykdom. Det er en nervesykdom som angriper deler av hjernen og det autonome nervesystem. Gunnar sto inne i et kapell på Lykabettos-høyden. Den venstre armen hang rett ned med hånden vippet ut, pekende bakover; det var sånn Parkinson ville ha det. Det var påske og de ortodokse kom for å tenne lys. Plutselig er det noen som legger to mynter i den utstikkende hånden. Noen må ha trodd at mannen med hånden diskret stikkende ut, står der for å ta imot penger for lysene. Ifølge Haralds realistiske beretning kom Gunnar forundret ut av kapellet med to drakmer i hånden. Ifølge Gunnar, som ofte ble omtalt som en ”fabulerende” dikter, kom han ut med lommene fulle, så fylt av mynter at det ble tungt å gå. Det er den magiske realismen på norsk. Den har hentet impulser fra sjangeren skipperskrøner.

(Foto fra celebre møter i Athen med henholdsvis Melina Mercuri og Andreas Papandreou. Fotograf Elisabeth Sann.)

Kjærleiksfylket

Gribenille i Nordbyen 3 fikk ord på seg for å være litt av et hasjreir. Ryktet var overdrevet. Når frikerne kom og ville kjøpe brukerutstyr, avlørte innehaversken sin uskyld.

Har’u shilummer? mumlet kunden.

Nei, skiluer, det fører ikke vi!

Derimot solgte hun afghanske pelser, indiske skjorter, røkelse og en slags fyrstikktynne minisigarer som bidro til å skape en orientalsk og passe mystisk atmosfære. Hippie-tiden levde videre i dette lille butikklokalet. Vareutvalget besto ellers av mye norsk keramikk – laget av bl.a innehaverskens eksmann, Ivar Tandberg, som bodde i Kiøsterudgården i Åsgårdstrand. Men også av Ingrid Mortensen, Åsgårdstrand, Chris Bould, Borgheim, og flere andre som jeg ikke husker spesielt.

Innehaversken og hennes medarbeider var begge dyktige sydamer, på hver sitt vis – den ene faglært og nøyaktig, den andre selvlært og desto mer kreativ.

På bakrommet sto det symaskiner, en manuell strikkemaskin, tekoker og et rundt spisebord. Der var møtestedet. Hvis det fantes noen Vestfoldkrets eller Vestfoldgjeng av kunstnere, så møttes den rundt dette svartmalte bordet. Bakrommet i Gribenille fungerte som en uformell salong. Tobakksrøyk og høy latter sto ut i butikken. Kunder som ville prøve et plagg, måtte forbi det glade selskapet og kunne risikere å få med seg et erotisk dikt av Harald Sverdrup på veien inn til prøverommet.

Utsikten til slike opplevelser var nok til å skremme bort de mest fintfølende. Mange Tønsbergfruer var belemret med fine fornemmelser og holdt seg klokelig borte. Andre lot seg derimot lokke av det eksotiske. Kundekretsen besto av sosionomer, lærerstudenter og damer fra det liberale borgerskap. Butikken gikk ganske bra, men forretningsdriften var usunn. Innehaversken skjelnet ikke mellom omsetning og fortjeneste. Hun pleide å stappe dagens kassebeholdning i vesken ved stengetid og be med seg gjestene på Håndverkeren. Regninger likte hun ikke å betale, med unntak for restaurantregninger. Denne vennekjære pengestrømmen gikk hardt ut over leverandørene hennes. Noen av dem prøvde seg med inkasso. Namsmannen holdt til et kvartal lenger oppe i gaten. Han ble også en fast gjest, men han pleide ikke å bli sittende.

De andre faste gjestene var Aasmund Brynildsen, Harald Sverdrup, Gunnar Bull Gundersen og Knut Steen. Og Turid Veber, Karin Bang, Astrid Hjertenes Andersen. Mathis Mathisen, Ida Christie, Snorre Andersen.

For den oppvoksende slekt er dette bare navn, og for de voksne er det kanskje navn som er i ferd med å bli borte i glemsel. Jeg skal si litt mer om hvem de var.

Det var aldri noen krets i egentlig forstand, de hadde ikke noe felles program, og utenom Gribenille i Nordbyen i Tønsberg hadde de heller ikke noe fast møtested. De var kunstnere som holdt på med sitt, hver for seg rundt omkring i fylket. Ingen stamkafé, ikke noe felles program, ingen diskusjonskvelder, ingen felles plattform eller forum – man kan trygt argumentere for at Vestfoldmiljøet ikke eksisterte i det hele tatt.

Men sett på avstand, fra kafébordene og atelierene i hovedstaden, fremsto de likevel som en sammensveiset gjeng. De hadde slått seg ned i Vestfold, om de da ikke også var født der i fylket, og hadde visst fått noe vidunderlig vestfoldsk over sitt vesen. Knut Steen snakket seg varm om dette vestfoldske kunstnervesen mange år senere, da han satt som plommen i egget eller som fisken i vannet, som billedhugger i Carrara, Toscana. Han fremhevet særlig generøsiteten, vennligheten og fraværet av misunnelse som noe særegent for Vestfold-miljøet. I kunstnerkretser forøvrig er dette visstnok en uhyre sjelden kombinasjon. Se bare hvordan det går når en altfor fremgangsrik kunstner får i oppdrag å lage monumenter til minne om en massakre! Da er det ikke den kollegiale rausheten eller mangelen på misunnelse som utpreger miljøet. Men det gjorde det altså i Vestfold den gangen, på 70-tallet. Det var et inkluderende miljø.

Vestfold er eit kjærleiksfylke, sa Tore Ørjasæter. Han var selv fra fjellbygdene i Oppland, men hadde antagelig mange hyggelige minner fra kystfylket og lavlandet lenger sørpå.

Jeg har hittil av blygsel og beskjedenhet unnlatt å nevne at jeg selv fant kjærleiken i Vestfold. Hun het Sidsel Tandberg født Døviken. Det var hun som startet butikken Gribenille i Nordbyen i Tønsberg, den pittoreske, trange gaten med gammel trehusbebyggelse under Slottsfjellet, jeg tror det må ha vært i 1970. Selv ble jeg ført inn i denne butikken av Harald Sverdrup en dag i oktober 1972, samtidig med at min første diktsamling kom fra trykkeriet. Innehaversken var på det tidspunkt en nyskilt og livsglad person med åpent sinn og godt humør. Jeg var altså debutant og nyslått kollega av Harald Sverdrup, og sånn kom jeg inn på bakrommet i Gribenille og dermed inn i Vestfoldmiljøet som yngstemann. Jeg giftet meg inn i det, kunne man si.

Vestfoldmiljøet

Motivet er fra Nordbyen i Tønsberg. Tegningen er risset inn på kobberplate og trykt i 150 eksemplarer. Dette er Nr 56. Kunstneren heter Halvard Storm.
Nordbyen 3 er første hus på høyre side med oppmurt sokkeletasje. Her lå Gribenille fra 1970 til ca 1976.

Mannen til høyre er Harald Sverdrup, fotografert av Tom Martinsen, 1983. Jeg tror det er tatt i anledning av dikterens 60-årsdag. Men det er noe som ikke stemmer. Regnet det ikke den dagen?
Kanskje reportasjen i Dagbladet ble laget noen dager i forveien.

Gunnar Bull Gundersen med parkas, skjerf og lue. Lua kan være en souvenir fra Sovjetunionen, en nå nedlagt statsdannelse som forfatteren hadde æren av å bli invitert til. Gunnar var ellers ikke veldig snobbete i klesveien.

Harald Sverdrup som Solkongen. Karikatur risset ned på papir av Hans Gerhard Sørensen.


Det skal handle om "Vestfoldkunstnerne". Det kan komme til å bli en serie. Uten vitenskapelige ambisjoner. Bare noen pinner til en demning mot den alt oversvømmende glemselen.

Parisminne III

Så fant jeg notisboken, der episoden er nedtegnet i sanntid. Det er interessant å se hvordan hukommelsen har bearbeidet minnet. Her er teksten fra en dag i mai 2008 (udatert):

Place de l'Emir Abd El-kader: det er bare et gatekryss i Paris med en øy i midten, der det vokser noen trær og busker. Buskene er frodige, noen av dem blomstrer (rosa-lilla rhododendron, en fuchsiarød flamme, mange nyanser av grønt. Og så er det gateløpene. Det går fem gater ut fra denne lille plassen. Inne i det grønne står en klokkeskive på en lyktestolpe i art nouveau-stil. Den viser fem over fire, den går riktig. Abd El-kader var/er en algerisk nasjonal helt, opplyser gateskiltet.
En eldre dame, lut i ryggen, går forbi med sakte, forsiktige skritt. Hun spør ved nabobordet om noe, men de vet ikke, så spør hun meg. Om jeg vet hva den blomsten der borte heter?
Er det ikke en rhododendron? spør jeg, litt usikker på uttalten.
Jo, kanskje det. Den er magnifique! konstaterer hun og stavrer videre. (Jeg må ta bilde av den før jeg går videre.)

Det var alt. Jeg finner ikke noe bilde av blomstrende rhododendron i albumene mine. Men på Google Earth finner jeg andre bilder, bl.a. av den omtalte "urskiven". Plassen ligger like bak Jardin des Plantes og ikke langt fra den store moskeen.

Parisminne II

Neida. Dette er ikke bougainvillaen. Bildene er også blitt borte fra den turen. Dette er andre trær som blomstrer et sted midt i Paris (5. el. 6. arr.) i mai 2007. 
Kirsebærtrær, tipper jeg.

Parisminne

På en av mine vandringer i Paris den gangen jeg bodde der i byen som stipendiat, gikk jeg på lykke og fromme og kom til en liten plass der jeg fant det for godt å sette meg ned, uten annet påskudd enn å nyte livet og et glass vin.
Dette er jeg helt sikker på at jeg har skrevet om i en av mine dagbøker, men nå har jeg lest gjennom alle. Det er sant at det er mange av dem, og dermed vanskelig å beholde oversikten. Men at en hel bok kan ha blitt borte, full av uforlignelige observasjoner, presise formuleringer – det er en tanke så svimlende og vond at jeg nekter å tenke den.

            Jeg er sikker på at jeg skrev om det på stedet. Ja, bokstavelig talt mens jeg satt der og nøt livet og et glass vin i solen og skyggen her på denne plassen, som nærmest bare var et komplisert gatekryss med et utvidet blomsterbed i midten og med en rekke stoler og småbord på fortauet på den ene siden, der jeg satt.

            Det var ingen åpen plass, ikke noe torv, men jeg tror krysset var oppgradert til square – et ord jeg alltid har funnet det vanskelig å uttale på fransk. Jeg behøvde heldigvis ikke si det, siden jeg allerede satt der. Det var en vakker dag i mai. Jeg hadde gjort jobben min på formiddagen. Deretter hadde jeg spist lunsj, og så jobbet litt mer. Akkurat passe. Så var det at jeg gikk ut på en av mine vandringer i Paris.

            Det må ha vært i 5. arrondissement, muligens over i 13. Det sto et arabisk navn på gateskiltet. Plassen var oppkalt etter en algerisk motstandshelt. Eller en annen helt fra Algerie. Jeg husker selvsagt ikke navnet. Jeg sier selvsagt, for det er unødvendig å fortelle meg det. Jeg vet godt at jeg ikke husker navn. Særlig ikke arabiske navn. Eller kan det ha vært et stedsnavn? El-khebir? Til minne om et slag, en massakre, en historisk elendighet?

            Det er blitt mange år siden. Fortauet var smalt, det var bare plass til en trang rekke med bord og stoler. Man satt på én rad og skuet ut over en mildt trafikkert gate til en liten øy av vegetasjon, der det særlig var en blomstrende busk som skilte seg ut i all sin prakt. Fargesprakende bød den seg frem for alskens flygende, pollenkåte insekter og for våre skjønnhetshungrende blikk.

            I øyekroken så jeg en aldrende pariserinne komme krumrygget med stokken foran seg, hun stanset opp og lot til å kikke tankefullt ut over den lille plassen, før hun stilte spørsmålet til mannen som satt ved bordet ved siden av meg: Si meg, hva er navnet på den busken som blomstrer der borte? Nei, det vet jeg ikke, mumlet mannen. Hun snøftet og gikk noen skritt videre, lent mot stokken. Og De da, sa hun utfordrende, kan De si meg hva den busken heter?

            Hun så strengt på meg. Jeg var ikke sikker i min sak, men jeg tok sjansen.

Er det ikke en bougainville? sa jeg prøvende.

            Jo visst! sa hun og stampet stokken i fortauet. Det var en sånn kraft i den gebrekkelige damen: Il est magnifique! utbrøt hun.

            Hvor ettertrykkelig hun slo det fast! Hun var bare rynker og verkende knokler, en mager og krokete gammel kone, sikkert mang en manns enke. Hennes glede over den blomstrende bougainvillaen, paret med, om jeg tør si, paret med gleden over å minnes på buskens navn, en glede, to gleder før alt glir over i glemsel og savn igjen.

            Se det. Jeg har glemt hvor det var i Paris. Jeg har mistet notatene mine. Men det takknemlige smilet da hun lett hoderystende satte seg i bevegelse igjen, stokken først, så de to pipestilkene av noen legger, og til slutt bare et tilfreds smil hengende igjen etter henne, en stor glede for nesten ingenting, en blomstende busk i Paris.

Den bortblåste

Jeg har det ikke ordrett, men jeg hørte noe Marguerite Yourcenar sa om sitt forhold til grunnfjellet: Har vi ikke kontakt med geologien, så er vårt liv bare et blaff.

Jeg antar at jeg skjønte hva hun mente. Steinene er eldre enn oss. De har vært med på mye. De kunne fortalt oss en lang historie, hvis vi hadde vært i stand til å forstå det veldig langsomme språket deres. Vi mangler deres tålmodighet. Men vi har jo heller ikke like god tid som dem.

Jeg leser en bok om berg og stein for tiden. Den er til dels fascinerende, i alle fall interessant. Innimellom er det nesten gripende. Plutselig handler det om Henrik Steffens. Norges bortblæste laurbærblad! (”Laurblad,” sa Wergeland, men vi oversetter det.)

Jeg visste ikke at Steffens var geolog. Han var det også. Filosofen var polyhistor. Begavede folk på 1700-tallet behersket så mange fag. Og skillet mellom humanister og realister hadde ennå ikke oppstått.

Jeg leste altså i Henrik Svensens bok Bergtatt – om Fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde – at Steffens på en av sine sjeldne reiser til hjemtraktene (han var født i Stavanger) kom innom Sirevåg på sørvestlandet. Der gikk han i land. Det tok ham ikke lang tid å konstatere at det nakne fjellet han betrådte, var ren syenitt. En utpreget dypbergart, men oppe i dagen. Steffens ble rørt til tårer. Han fikk en svimlende følelse av å se inn i jordens urtid, et innblikk i skapelsen.

Det var følsomhetens tid. I dag drives det industrielle steinbrudd der Steffens trådte henført omkring på dette berget fra tidenes morgen. I dag vet vi også at syenittene ikke er blant jordens eldste bergarter, men det er en etterpåklokskap fra vår side. Geologene kaller det visst forresten anortositt nå for tiden. Navnet skjemmer ingen. De som kjøper og selger polerte plater og fliser av slik stein, foretrekker navnet Labrador Antique. Det er en dekorativ stein med litt rotete struktur, brun og beige, med plutselige innslag av blå krystaller. Litt som vingen på en nøtteskrike.

Jeg avbrøt lesningen av Svensens Bergtatt og hentet Ingeborg Møllers bok om Steffens. Jeg hadde jo i alle fall tenkt å lese den en gang. Det er en god, gammeldags biografi, utgitt i 1948. Selv brukte han ti bind for å fortelle ”Hvad jeg oplevet”. Ingeborg Møller korter det ned. Hun nevner ikke episoden i Sirevåg.

Når Wergeland skrev om hvorfor menneskeheten skrider så langsomt frem – og andre essays, hadde han nok Steffens i bakhodet. Likeledes hver gang han grublet på genienes utsatte posisjon blant menneskene. Steffens var romantiker, filosof, vitenskapsmann og selv litt av et geni. Ingeborg Møller er nok en mye glemt forfatter, unntatt muligens av enkelte skjønnånder i Antroposofisk selskap.

Og geniene er ikke lenger iblant oss. Høyåndene, som Wergeland kaller dem, ligger i Melkeveien som svaneegg i Nilens dynn. Der klekkes de en sjelden gang og fødes inn i vår verden som en Napoleon, en Wergeland, en Steffens eller Goethe.

Man forstår behovet for bakkekontakt. Geologien er grunnfjellet. Noe må vi ha å stå på.