Snart kommer nok Tålmodighetens stein på norsk. Selv om det handler om kvinneliv i Afghanistan (eller et annet land), vil det nok ikke skinne tusen strålende soler over den, her i landet. I Frankrike ble den beæret med Goncourt-prisen, forresten. Det betyr at en kvalifisert jury mente den var årets mest interessante eller oppsiktsvekkende gode bok. Det betyr også at den fikk ganske mange kjøpere (og lesere) i forfatterens nye hjemland.
Atiq Rahimi er fra Afghanistan. Nå skriver han på fransk. Ellers jobber han med film. I denne boka, som skal hete Syng-e saboor på norsk, har forfatteren liksom montert kameraet på stativ i et rom der det ligger en livløs mann koblet til en infusjonsflaske. Han puster, men det er også alt han gjør. Kona sitter ved siden av og ramser opp bønner på bønnekjedet sitt. Etter hvert skjer det noe. Fortiden rulles opp. Et krigersk, tragisk samfunn avdekkes. Kvinneundertrykkende, kjærlighetsløst, religionsherjet, krigsherjet.
Boken er tilegnet M.D. Jeg tenker meg at det betyr Marguerite Duras. Hun skrev også sånne korte, fortellende hovedsetninger. Tekster uten mye ytre handling. Film drev hun med, hun også. Særlig mange lesere hadde hun ikke her i landet før hun slo til på sine gamle dager med en gripende, småsexy og aldri så lite sentimental historie fra virkeligheten. Om den pur unge europeiske jenta og den rike kineseren. Den umulige kjærligheten.
Mange blir det nok ikke som kaster seg over Tålmodighetens stein. Men de mange som ikke gjør det, går glipp av en særegen leseopplevelse, en roman utenom det vanligste, en god bok. Oversetteren har ingen fortjeneste av salget. (Heldigvis, hadde jeg nær sagt.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar