En hund som uler mot månen, vet nok innerst inne at det ikke nytter. Den fortsetter å ule, og månen er like rund. Tenker hunden kanskje på solidaritet, massemobilisering: Hvis alle skogens ulver og alle byens løsbikkjer og alle skjødehunder, jakthunder og prakthunder satte seg på bakbeina og ulte? Da måtte vel månen vike!
Ulingen er hundens protestvise. Hunden bekjemper fullmånen med sang. Men lar månen seg affisere? Ulingen fortsetter, måne etter måne, uten at hundene teller sine nederlag. Det som var ment som en protest, en kamp, et engasjement for det rette (mot det runde i månens rundhet), blir etter hvert til et uttrykk med egenverdi. Ulelyden er budskapet. Hunden uler kunst, et ul for ulets skyld.
En hund som har levd en stund, vet dessuten at månen må gi seg til slutt. Den viker litt, trekker seg sakte tilbake, blir mindre for hver natt som går. Så det er bare å stå på. Uten hundenes engasjement er det ikke godt å si hvordan nattehimmelen hadde sett ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar