For enkle sjeler

I dag har jeg vært ved Fagervann, beveget dit av et dikt som slutter slik: ”Vel hjemme. Jeg trekker meg tilbake til arbeidsværelset for å skrive ned dette så fort som mulig, før min stemning og mine tanker utsettes for forstyrrelser fra omgivelsene.”

Jan Jakob Tønseth heter en av våre merkeligste diktere. Han er vanligvis nesten ikke til å få øye på i mediemylderet. Han skriver dikt, for det meste. Saktmodig er han også av lynne.

Tittelen på den siste boka hans er det nok ikke markedsavdelingen som har funnet på: Fromme vers for enkle sjeler. Det er en ærlig tittel, men den fremmer ikke salget. Ikke mange rykker til og tenker: Heisan! Endelig en bok for sånne som meg! Og enda færre vil ta sjansen på å gi den bort til noen de ønsker å bevare et godt forhold til: Her er en bok du sikkert vil like. Den er skrevet spesielt for enkle sjeler…

Ikke mange oppfatter seg selv som en enkel sjel, det er mitt poeng. Men de tar feil. Man bør tvert imot tilstrebe å være en enkel sjel. Det er et mål i kristelig fromhetsliv å bli som barn igjen. Ikke i ånden, men altså i sjelen. Uten enkelhet i sjelen kommer du ikke inn i himmelens rike. Det står svart på hvitt.

Nå er det så som så med fromhetslivet hos den som skriver dette, altså meg. Bedre bevendt er det trolig hos Tønseth, skjønt dette vet jeg mindre om. Han kan være katolikk, for alt jeg vet. Diktene hans i denne lille samlingen har jeg lest med stille forundring og glede.

Her bruker han et versemål man sjelden møter på i norsk lyrikk. Sjelden eller aldri, tør jeg si. Og så har han sitt eget gammelmodige, eiendommelige, saktmodige språk. Men når jeg nå har sagt saktmodig to ganger, må jeg også fremheve en diskret stolthet og selvbevissthet. Her taler kanskje en enkel sjel, men en stolt og modig ånd.

Boka er så liten at du ikke skulle tro den kunne deles opp, men den består faktisk av fire deler, og den fjerde heter ”En tur i Nordmarka”. Her trekker han en linje fra Petrarcas bestigning av Mont Ventoux via Augustins Bekjennelser til sin egen oppstigning til Fagervann i samvær med en ikke navngitt person kalt Leseren, en litt tverr turkamerat. Det er, på sin sære måte, stor litteratur.

Meg tok det en time fra parkeringsplassen ved Skar til Fagervann. Mye motbakke der, men det er sjelden en diktsamling beveger meg såpass. (Jeg hadde ikke vært der før.)