Trosorganet

Jeg slutter ikke å forundres over den Guds mann Jansen. Spørsmålet var, opprinnelig, om menneskenes hjerter forandrer seg over tid. Svaret har latt vente på seg, for hele problemstillingen er havnet i skyggen av forundringen over denne intelligente, beleste og barnlige sjel som tror på både Gud og vitenskapen, Peter og Paulus, religionen og fornuften. For hundre år siden skrev han dette, apropos tjenernes overordentlige betydning i samfunnet: ”Tænk dem borte. Hvilke Vanskeligheder blev der ikke, selv for os som har flinke Hustruer. Hvem skulde vaske Gulvene, hvem skulde hjælpe os med Barna, hvem skulde staa op i Kulden og varme vore Værelser, hvem skulde bære Ved og Kul og Cokes?”
Det ser ikke ut til å kunne tenkes noe svar på disse spørsmålene. Uten tjenere ville gulvene gro igjen av skitt, værelsene bli stående uoppvarmet, og barna ville ikke engang lære sitt fadervår: ”Gaar der ikke Mænd og Kvinder blant os, som af Barnepigen lærte at bede sit Fadervor og at elske Jesus?”
Her ledes jeg inn på en tanke om at mange barn i mellomtiden har vokst opp uten barnepike, uten fadervår og uten innlært kjærlighet til Jesus, og at dette kanskje bidrar til å endre menneskenes hjerter i det lange eller middels lange løp? Men det spørs hva vi mener med hjerter. Vi skulle ha bestemt en definisjon for lenge siden, selvfølgelig. Nå er det liksom for sent. Men for nå å gripe fatt i sedeligheten: Til alle tider har menneskene begjært hverandre i sine hjerter, og annerledes var det ikke i Varteig, der vår mann, presten, forsøkte å få bukt med uvesenet, og klarte det.
”Usedeligheten ligger som en stor bøyg over by og bygd. Den skikk at den legemlige hengivelse skal skje før bryllupet, er mangesteds så sterk at man nesten kan si at dette er den gjengse form for forlovelse.” – Men det året Jansen bestemte seg for å ta et oppgjør med synden og holde en brennende preken, ble det nok slutt på natteløperiet, men også på giftermålene. Ingen i Varteig giftet seg lenger. Unge folk skjønte ikke hvordan de skulle bli forlovet, hvis den gamle, velprøvde måten plutselig var forbudt. Dette forteller presten med en snev av humor og selvironi, men hvordan det igjen ble skikk på sakene i Varteig, slik at menneskeslekten også der i bygda kunne føres videre, holder han inne med.
Jansen var en moderne prest, en kunstnersjel som tok seg helt ut i sine prekener, som han fremførte uten manus. Da det ble aktuelt å utgi prekenene hans i bokform, måtte han engasjere stenograf. Etter gudstjenesten lå han rett ut, døden nær av nervøs overanstrengelse. Han led av noe ingen lider av lenger, nemlig nevrasteni. Men preknene hans ble populære. Kontroversielle var de også. Forut for sin tid, bakut for vår.
Som vitenskapelig interessert, opptatt av psykologi, arv og miljø, og evolusjon, mener han det må finnes et trosorgan i mennesket, en egen sjelelig funksjon som muliggjør et gudsforhold, også kalt en tro, i tillegg til, eller kanskje på tross av all fornuft. Her i boka utdyper han ikke denne teorien. Men det er mye som tyder på at dette organet må oppøves fra tidlig barndom og gjerne holdes ved like ved trening, som musklenes spenst og styrke. Aftenbønn, bordbønn, kirkegang og andakt vil da være adekvate treningsformer, og listen er ikke utfyllende. Faste, askese og flagellasjon er ekstremsporten her, for ikke å glemme selvmordsattentater med paradiset som endemål.
Her forekommer det meg at vi er inne på et aspekt ved menneskenes hjerter. Tilbake til Sigrid Undset. Jansens trosorgan, om det noensinne har eksistert, må være blant de siste hundre års mest degenererte organer. Det er like før vi har motbevist Undsets merkverdig klossete tese om hjerter og aldeles intet til alle tider. Men se om det ikke straks kommer tilflyttende langveisfra nye hjerter med svulmende trosorganer, liksom for å fylle tomrommet.
Det neste århundre blir religiøst, eller ingenting! skal André Malraux ha sagt. Det har vist seg vanskelig å påvise hvor eller når han sa det. Men i alle fall. Det er dette århundret han mente. Religiøst nok i massevis allerede, etter min smak.