Smarttelefonen Hal

Jeg merker at jeg begynner å angre på overgangen til iPhone. Jeg kunne godt tenke meg å ha den handelen ugjort og vendt tilbake til det gamle, billige abonnementet og den relativt enkle telefonen fra Nokia. En dame i Telenors såkalte ”kundeservice” mener iPhone 4 surfer på nettet uoppfordret og uten at eieren merker det. Dette gjør den for å oppdatere programvaren.

”Det er jo en datamaskin, men med telefon på,” forklarer hun og fniser litt, for hun har nok sett på skjermen sin at jeg er over seksti og sikkert ikke skjønner noe særlig. Det koster 25 kroner å komme i kontakt med denne hjelperen. Hun tenker kanskje på datamaskinen om bord i romfartsodyssé-skipet, Hal, den som tok styringen. Er vi der, nå? Har jeg kjøpt en egenrådig, fiendtlig innstilt storforbruker av megabytes?

Det ikke helt billige abonnementet inkluderer nedlasting av 500MB i måneden. Det tilsvarer omtrent 1000 nettsider og skulle etter mine beregninger være mer enn tilstrekkelig, jeg har ikke stort behov for å surfe på telefonen. Jeg bruker den ikke til å laste ned musikk, du får ikke se meg gå omkring med ørepropper, jeg vet knapt nok hva en mp3-fil er. Jeg har heller ikke tenkt å se på tv på en skjerm som er mindre enn håndflaten min, og det samme gjelder youtube. Derfor var overraskelsen stor da Telenor kunne opplyse på SMS at den inkluderte kvoten – nå var den ved en inkurie satt til 1000MB! – var oppbrukt allerede etter en uke. Fra da av påløp noe som minner om gamle dagers tellerskritt, eller drosjenes taksameter. Kort sagt heretter kostet hvert tastetrykk penger. Ring 09000 hvis du lurer på noe, sto det nederst i meldingen, men ringer du 09000, får du vite at djuice har skiftet nummer. Merkelig at de ikke vet det selv.

De forsøker virkelig å riste av seg innringerne. Du prøver det nye nummeret og kommer inn i en hinderløype av tastevalg, mekaniske stemmer og pausemusikk, før du får vite at det koster 25 kroner å få snakke med et menneske, som til den prisen kan fortelle deg at den nye telefonen din ikke er en telefon, egentlig, det er en flat liten Hal, en liten smarting, det heter jo smarttelefon.

Nå har de lovet meg en utskrift på papir av nettbruken min i desember. Det blir interessant. Forbrukerrådet bes rydde plass på skrivebordet, jeg har en sak.

Brother de Luxe

Et tog kommer inn på stasjonen. Den boken det her skal være snakk om, begynner med lokførerne Roland og Luciano som småprater seg imellom mens de sakker farten på syv hundre og femti tonn passasjertog. Heter det sakke farten eller saktne farten, forresten? Den urutinerte oversetteren lover seg selv å slå opp i ordbøkene. I mellomtiden er det Roland som holder hånden på kjørekontrolleren. Akkurat den glosen dro jeg inn til nærmeste jernbanestasjon for å innhente. Samtidig fikk jeg med meg endebutten. Det er sånne ord man ikke nødvendigvis lærer i løpet av et mellomfag. Dette var sommeren 1977. Det var ennå ikke avgjort at jeg skulle bli oversetter, men jeg var kommet til det siste hinderet før den eventuelle løpebanen. Jeg skulle levere en prøveoversettelse av prologen til spenningsromanen Out, som hadde ligget en tid på bestselgerlistene i Frankrike.

Man tror kanskje at bøker ikke skrives som bestselgere, men at det er noe de blir. Og det er riktig at forleggere kan bli overrasket over hva som slår an, og hva som skuffer forventningene. Men akkurat denne boka av den notoriske bestselgerforfatteren Pierre Rey, den var født til kommersiell suksess. Forlaget Robert Laffont hadde den gang gående en serie med ensartet utstyr og format som ganske ubluferdig kalte seg Best-Sellers. (Skal gjerne uttales med stum t og trykk på siste stavelse, som bessellères.) Det var en vellykket serie. Jeg tror den begynte med Henri Charrières Papillon, som jo ble en verdenssuksess og en klassiker. Å debutere som oversetter med en bok av dette formatet – vi snakker om over 400 boksider i høydeformat (15 x 24) – og med slike forventninger knyttet til seg, hva var det? En utfordring? En guds lykke? Eller kanskje halsløs gjerning. Dumdristigheten bærer forstavelsen dum; det må man passe på å glemme, ellers våger man ingen ting.

Jeg innledet altså min potensielle karriere med utadvendt research. Jeg husker stemningen på Tønsberg jernbanestasjon som et Edward Hopper-bilde: Søndagsstille, kveldsvarm asfalt, ingen bevegelser. Selv togene sto stille, som slitne havregamper i spiltau. Men inne i et lokomotiv for seg selv (uten vogner på slep) i Spor 2 puslet en jernbanemann omkring i svart uniform, ukneppet jakke og uniformslua langt bak i nakken – det var jo sommervarmt og søndag – og han så ikke ut til å ha det travelt. Jernbanefolk – les cheminots – er et imøtekommende og vennligsinnet folkeferd, tenkte jeg. Og det viste seg å stemme: elskverdig og uten formaliteter ble jeg tatt imot i førerhuset (het det førerhuset?) og vist instrumentene, spakene og innredningen der, og alle ting hadde egne navn, fra daudmannknappen til jeg vet ikke hva. Nei, jeg husker ikke hva, men jeg noterte det jeg trengte, og fikk med meg navnet på det jeg hadde trodd het en buffer. Det heter det da også, blant boklærde, men de som har greie på den virkelige verden, kaller det aldri noe annet enn endebutten, ifølge min hjemmelsmann.

Togets ankomst på stasjonen et sted mellom Genève og Zürich vekker uvanlig oppsikt. De to i kabinen, eller førerhuset, eller hva det heter inne i lokomotivet, de skjønner ikke hvorfor folk på perrongen stirrer så vanvittig, blekner og viker tilbake. Inne under glasstaket står det klaser av folk på vakt ved bagasjen sin … Klaser av folk? Ja, faktisk, det står klaser, det samme ordet som i drueklaser, et ord denne oversetteren kjente spesielt godt fra sine to sesonger i vinhøsten. Og man må jo oversette de ordene som står der? Å, hellige enfold ... Hvem var det som reddet meg fra å levere en prøveoversettelse med klaser av folk på perrongen? Takk skal hun ha! Det ble klynger. Jeg nevner denne nesten-tabben for å tilstå at min språklige kompetanse var lavere enn selv jeg hadde trodd, etter to års studium etterfulgt av to års opphold i en fransk landsby. Det er noen som har lett for det, andre ikke. En tredje gruppe lærer aldri.

Det viser seg at toget kommer inn på stasjonen et sted i Sveits med det blodferske beinet av et menneske i fronten, ”revet av ved lysken og liksom dandert av en dekoratør med sans for det makabre”, og blodet som pipler over silkesokken og det fine læret i skoen, det kunne ikke lokfører Roland eller noen andre ane ”skulle komme til å bre seg med utrolig hastighet ut over flere verdensdeler. Og bli til et blodbad.”

Jeg vokste opp i et hjem uten skrivemaskin. Det var ikke uvanlig den gangen, i middelklassen. Jeg sier det ikke for å påberope meg en ulykkelig barndom. Dessuten var det bare å ringe til far på kontoret og be ham ta med en maskin hjem, så gjorde han det, med mindre han glemte det helt, fordi han hadde fått noe annet å tenke på. Litt ulykkelig var barndommen likevel på sånne kvelder, sveket av far og berøvet ytringens mulighet. I noen tilfeller ble min glemsomme far så skyldbetynget angerfull at jeg fikk låne nøklene til kontoret, men der viste det seg vanskelig å skrive. Kontoret om kvelden er forlatt, ikke bare av sine kontorister, men av den merkantile ånd som virker på dagtid gjennom kimende telefoner, astmatiske regnemaskiner, småfulle spritduplikatorer, klisne frimerkeslikkeputer og løsningsorienterte samtaler; og når Merkurs ånd er borte, er det ingen ånd igjen.

Det kom ikke mye godt ut av disse kveldstimene, bortsett fra en første erfaring med fenomenet skrivesperre. En dag ble jeg med på kontormaskinmesse på Park hotell i Sandefjord, der bl.a. kulehodemaskinen til IBM ble demonstrert, en genial nyvinning som gjorde det mulig å variere fontene og for den saks skyld skifte til kyrillisk alfabet. Det var mer enn jeg behøvde, men jeg kom i snakk med forhandleren og møtte hans forståelse for ungdommens ønske om å disponere egen skrivemaskin uavhengig av fedrenes glemsomhet. Dessverre disponerer jeg heller ikke de nødvendige midler for anskaffelsen, tror jeg kanskje jeg kom til å bemerke. Han lo litt forsiktig av denne måten å si det på og skjønte nok at den som snakker sånn, han trenger virkelig et skriveredskap, og det kunne han ordne; han hadde en maskin til overs. Det var en vareprøve fra en ukjent japansk produsent han ikke hadde noen som helst tro på; han kom aldri til å forhandle noe som het Brother. Så han trengte ikke denne vareprøven. Den kunne jeg få. Aage M. Hansen, forretningsdrivende i Tønsberg, ble min første mesén.

Brother de Luxe var en lyseblå, lett reiseskrivemaskin, en gudegitt gave (ex deo machina) og skjebnefaktor. Som i tankeeksperimentet med de tusen apene som klaprer på maskin i tusen år og til slutt kommer viftende med en bedre versjon av Hamlet, omtrent slik arbeidet jeg fra nå av, iherdig, men planløst. Mediet er budskapet, var det noen som sa på den tiden, og skriften er i skrivemaskinen. Det er bare å få den ut. Etter noen år på den måten debuterte jeg med dikt, ung og uforferdet i all gammelmodighet, dikt fra en lyseblå japansk lettvekter. Jeg hadde ellers tenkt å bli siviløkonom.

Manuskriptet til Out – opptil 400 sider med gjennomslag (ja, barn, gjennomslag: man la et tynt papir under et karbonpapir og så manusarket øverst, altså tre lag som det iblant kunne være vanskelig å snike inn i valsen på den lette japanske, ikke helt ferdig utviklede prototypen, men kopi måtte man jo ha) – er skrevet på Brother de Luxe.

            Ovenfor var vi kommet til et varsel om blodbad på en jernbanestasjon i Sveits; der slutter prologen, og der er opptaksprøven ferdig. Da er vi to sider på vei, og det har nok krevd et par dagers arbeid. Man blar betenkt i de gjenstående fire hundre boksidene og lurer på om dette kan lønne seg. Likevel blir man glad da Gordon Hølmebakk ringer fra Gyldendal for å si at prologen er fremragende oversatt, det er bare å sette i gang med resten. - Det er ingen viktig bok, presiserer han, men den kan være riktig å prøve seg på. Det tar jo tid å komme inn i det, sier han, lettere gåtefullt, eller innforstått, før han legger til at man ofte må ha oversatt en hel bok, før man begynner å beherske kunsten.

Veldig få har lest Pierre Reys roman Out på norsk. Det ble en flopp. Oversettelsen er ikke riktig god, men det var ikke bare derfor. Boken kom ut sommeren 1978, heftet og i samme format som originalen, bare med litt mer skrikende farger og med en baksidetekst jeg selv var delansvarlig for: ”OUT er navnet på en finansoperasjon – en skattesvindel i verdensformat med mafiaen og det sveitsiske bankvesen som hovedaktører (…) i en verden av lyssky transaksjoner, korrupsjon og raffinert bestialitet. Enhver likhet med virkeligheten er tilsiktet.”

            Det var denne raffinerte bestialiteten – vi har nevnt et avrevet bein på fronten av et lokomotiv, vi kunne nevne en halshugging med kappsag, tanntrekking som tortur, i det hele tatt en utbredt ringeakt for menneskeliv – som fikk en anmelder i Morgenbladet til å gå av skaftet og lage overskriften: Arbeidsulykke i Gyldendal!

            Jeg bodde utenlands den gangen og leste ikke Morgenbladet, men på forlaget ble det visstnok bestemt samme dag at denne boken later vi som vi ikke har utgitt, det var aldri meningen, det skulle bare være en svenneprøve for en potensiell oversetter. I hvert fall tenker jeg meg at det var dette som ble sagt på redaksjonsmøtet den dagen, og siden har den gule boken ikke vært å se, unntatt en sjelden gang i antikvariater og på loppemarkeder, da gjerne i ulest stand.

(Publisert i Bokvennen nr 2.10)

Instrumentmakeren

På fotografiet står den aldrende intstrumentmakeren med en åpen fødselstang i hendene. Han har kanskje laget den selv en gang, den er kanskje blitt oppbevart i firmaet Gallus som et arkiveksemplar, det er mulig den aldri har fått anledning til å feste grepet om et spedbarnhode for å hale det ut av mors gjenstridige liv og sette hele barnet levende til verden med minst mulig hjerneskade; i alle fall var det slike situasjoner den ble laget for.

Instrumentmaker Peter Lykke Wolff Stangebye ser litt mutt ut, og svært betenkt, kanskje dette fødselshjelper-verktøyet får ham til å tenke på døden og se tilbake på sitt liv: født i Stokke, foreldreløs i ung alder, kom tidlig i lære i Kristiania, ble gift med en instrumentmakers datter, fikk to døtre, overtok firmaet, flyttet til Nordstrand og bygde der, i Fjeldklangveien, en enebolig han kalte Fosnæs, etter storgården i Stokke som hans far, Hartvig Monrad Stangebye, hadde satt over styr.

Instrumentmakeren er oppkalt etter sin fillebestefar, eller altså sin fars svigerfar, oberst Wolff. Hartvig Stangebyes ekteskap med Elise Wolff var ellers barnløst; hun var blitt for gammel til å få barn da hun omsider fikk giftet seg, etter å ha avvist flere beilere i yngre år – blant andre den senere så navngjetne dikter Henrik Wergeland. Hun døde, svekket og overvektig, 65 år gammel på Fossnes.

Hartvig Monrad Stangebye giftet seg da sporenstreks med sin unge husjomfu, som han etter all sannsynlighet, men slett ikke sikkert, hadde innledet et nært forhold til allerede før hustruens død. Han var da fortsatt i sin beste alder. Men så gikk han konkurs, og Creditbanken overtok gården. Gutten som kom til å bli instrumentmaker i Kristiania, ble født på Stavnum gård, der Stangebye-slekten på sett og vis hadde røtter, og faktisk også friske grener, men ingen stamme. Det er noe rørende og forunderlig ved det at den førstefødte blir oppkalt etter den avdøde første konas for lengst avdøde far. Oberst Wolffs slektslinje blir ellers brutt ved Elises død, mens navnet på denne måten får leve videre i enda åtti år.

Bildet er trolig tatt i forbindelse med bedriftens 100-årsjubileum i 1947. Mannen er i så fall 75 år gammel. På den tiden skal han ha trukket seg tilbake til sin barndoms trakter i Stokke, der han nøt sitt otium på Monsebakken. Hvor i Stokke Monsebakken ligger har jeg til gode å finne ut.

Lystprinsippet

Intet menneskelig skal være meg fremmed, men bilinteressert er jeg egentlig ikke. Tidsskriftet Motor kommer i posten hver måned. Jeg tar det ut av plastemballasjen bare for å kildesortere papir og plast, hver for seg. Statussymbol i form av flott eller oppsiktsvekkende bil trenger ikke jeg i mitt yrke, ettersom jeg beveger meg på et felt der kulturell kapital er det eneste som teller. Da er det heller ikke så interessant å lese blader om biler og bilutstyr.

            Mange av Norges fremste forfattere har ikke engang lappen. At de til gjengjeld gjerne har skaffet seg livsledsager med både lapp og bil, vedkommer nesten ikke dette resonnementet. Og enda mindre relevant er minnet om at stortingsmeldingen Norsk veiplan var oppe til grundig behandling og debatt i Den norske Forfatterforening tidlig i søttiåra, den gangen privatbilismen debuterte i rollen som samfunnsfiende, samtidig og parallelt med kjernefamilien.

En kjernefamilie fikk plass i en privatbil, og det kunne saktens være en praktisk ordning, men småborgerlig, selvfølgelig. Man var imot. Både bilen og familien.

            Jeg har selv i all stillhet skrevet dikt om bilen som utrydningstruet art, bilen som husdyr, hestekrefter i garasjen, og mannen som strigler ridedyret sitt, dvs vasker bilen, mens han tenker på hvor leit det er at den snart må avlives. Jeg må ha trodd den gangen at bilismens død var nær forestående. I likhet med kapitalismen har den vist seg mer seiglivet enn man den gang skulle ha trodd.

            Og kloden vår, og lokalsamfunnene, luft og jord og oljeressurser, de tåler visst også en omgang til. I hvert fall håper jeg det, for i dag kjøpte jeg ny. Ny brukt.

            Jeg har litt problemer med å legitimere det. Egentlig trenger jeg ikke bil. Jeg forflytter meg ikke så mye. Jeg står opp av sengen og setter meg til arbeidsbordet i ett og samme rom. Jeg handler ikke inn mer enn det jeg kan bære fra nærmeste Kiwi. Bussen til sentrum går forbi hvert sjette minutt. Og når jeg skal besøke min gamle mor, kunne jeg ta ekspressbussen med avgang hver time. Det kunne jeg nok. Ja, om jeg så skulle få lyst på en tur i marka, er det bare å ta bussen, eller banen, eller trikken, med skiene på nakken. Så i bunn og grunn er bilen ren luksus.

            Som pelskåper. De er varme. De er elegante. Og mange små dyr må ha det vondt hele sitt triste liv for den varmen og elegansens skyld.

            Vi er på toppen av næringskjeden, som en politiker sa forleden. Det er vår fulle rett å ete og drepe, eller omvendt, drepe og ete, eventuelt slakte og flå. Det er ikke desto mindre et sivilisatorisk fremskritt at denne retten nå ikke lenger er selvsagt.

            Legg merke til at jeg benytter enhver anledning til å snakke om annet enn denne nye bilen. Den er en stor fornøyelse å kjøre, men er det en god nok grunn, for en som ikke trenger bil? 109 hestekrefter er, i all beskjedenhet, en betydelig potensforøkning, men penisforlengelse? Ærlig talt.    

            Libido styrer våre veivalg og våre forbruksvaner, så mye er klart, med mindre vi overstyrer libido med vår overlegne forstand. Jeg ønsket meg egentlig en Jaguar E-type, veteranmodell, drivstoffmessig uøkonomisk og uten skistativ. Fornuften fikk meg ned på en Peugeot 307. Pent brukt. Ikke så veldig dyr. En klok og fornuftig beslutning, kort sagt.

           



Sofa farvel

En sofa som bæres ut, etterlater seg et tomrom, selvfølgelig; ikke nødvendigvis et savn. Jeg skal nå ikke si: Slik er det også med oss mennesker. Jeg snakker om en sovesofa. Mannen som i sin tid solgte meg leiligheten, ville gjerne ha meg til å overta sofaen. Ikke av sentimentale grunner (”Den høre hjemme her i huset!”), mer av bekvemmelighet. Den var en mastodont, tung å flytte på.

Selgeren fikk sine ekstra tusenlapper for sofa samt oppgjør for leiligheten, akkurat i det øyeblikk markedet falt og eiendomsprisene sank og finanskrisen, fra å ha vært et personlig problem, brått utviklet seg til å bli verdensomspennende. Det er et par-tre år siden. Og siden da har sofaen stått her og ikke gjort annet enn å møblere leiligheten. Passiv møblering av knapp gulvplass, ingen verdig skjebne for en bruksgjenstand. Ikke så mye som en sjelden overnattingsgjest bidro til å legitimere sofaens eksistens.

Via en gratis annonsetjeneste på nett, som alle har hørt om, og som jeg derfor ikke behøver reklamere for i løpende tekst, fikk jeg kontakt med nokså mange som gjerne ville ha en pent brukt, for ikke å si praktisk talt ubrukt, sovesofa, forutsatt at de fikk den slengt etter seg. Da jeg presiserte at den måtte bæres ut av minst to sterke bærere og kjøres hjem med varebil eller tilhenger, ble det stille en stund i inn-boksen.

Men så kom de rette liebhaberne til slutt, de som virkelig trengte og ønsket en sovesofa, om de så måtte bære den selv. Og så skulle den ut. Da var det som om sofaen hadde satt seg. Vi rykket i den, to mann, og den rikket seg ikke. Seigere tak måtte til. Mer som fribryting enn vektløfting. Selv på høykant var det bare så vidt den kom ut av døråpningene. For ikke å snakke om vekten, tyngden av en sovesofa med solid armatur, og denne gjenstandens mangel på gripetak. Jeg forstår at mannen som i sin tid solgte meg leilighet med tillegg for iboende møbel, heller skulle ha gitt meg avslag i prisen, en slags vrakpant.

Vi løftet og bar, nedover trapper, heldigvis nedover. Rundt hjørner, over rekkverk. Med armer, rygger og lårmuskler, samt hender som grep etter noe å gripe i. Innimellom glapp det, men denne sofaen var skapt for å tåle en påkjenning. Den tok ikke skade av å gå i gulvet, og også gulvet holdt.

Den nye eieren var, etter hårfasongen å dømme, musiker. Han mønstret etter bærejobben bekymret sine avlange hender. Nei, ikke musiker, der tok jeg feil, han var fektelærer. Men også fektere trenger førlighet i fingrene, og han var ennå bare halvveis i mål da jeg vinket farvel.

Etterpå var det et to kubikkmeters tomrom i leiligheten, med støv i sære formasjoner, liksom i klynger. Kan denne tomheten sammenlignes med å få trukket en tann? Eller å miste en venn? Ikke alt kan lignes med alt. Men det er rart med det. Vi hadde tross alt bodd sammen en stund.

Distinksjonen

Romanen Løpe, som kommer på norsk så snart bokhøsten er omme, handler om en viss idrettsmann kalt Émile Zatopek. Han heter ikke helt det samme som en bestemt idrettsmann ved navn Emil Zátopek. Det er ikke tilfeldig.

For å skjelne romanfiguren fra den historiske personen av samme navn har forfatteren tillatt seg å ”forfranske” (francisere) det tsjekkiske fornavnet Emil og skrive det med både aksent og stum e: Émile. Romanpersonen Émile Zatopek er altså ikke identisk med den tsjekkiske friidrettsstjernen Emil Zátopek. På samme måte som Ionesco skrev sitt drama Macbet uten h, for ikke å bli forvekslet med Shakespeare. Forfatteren Jean Echenoz sier han opplever en større dikterisk frihet ved denne minimale omdøpingen. Han kan tillate seg å fremstille ting som den historiske Emil aldri har sagt eller gjort. Dette gjelder vel å merke på detaljnivå. I store trekk er det full overensstemmelse mellom de to.

Under arbeidet med oversettelsen av denne romanen til norsk var man ikke oppmerksom på den ideologiske begrunnelsen bak navneendringen. Det er ellers ikke uvanlig i fransk tekst at utenlandske navn får en litt annen skrivemåte enn i navnets hjemland, eller for den saks skyld enn i norsk. La Tamise er for eksempel deres måte å si Themsen på (mens folk i London – eller Londres – skriver og sier The Thames!), slik vi på vår side sier Seinen om La Seine. Transkribering av russiske navn er et annet eksempel. Lénine kaller vi Lenin, og Eltsine Jeltsin. Det pleier å være uproblematisk.

Hadde hovedpersonen vært fransk, ville vi nok ha beholdt den franske skrivemåten, om han så hadde hett Jérôme (som er et vanskelig navn på norsk tastatur). Men siden han skal være tsjekkisk, har vi oversatt navnet slik vi oversetter resten av teksten, fra fransk til norsk. Émile på norsk blir Emil. Ulykkeligvis staves det nøyaktig som på tsjekkisk. For å markere distinksjonen mellom romanperson og modell, er vi henvist til å lese navnet høyt. Vi betoner første stavelse. Vi kan overdrive trykket, trekke vokalen i langdrag, herme litt etter en kjent svensk tv-serie, den fra Lønneberget. Slik sier de det sikkert ikke på tsjekkisk.

Dermed har vi gjenopprettet legitimeringen for den dikteriske frihet i dette fiksjonens og sakprosaens grenseland, for ikke å si prosaens no man’s land.
Spørsmålet er om vi i den norske boken må legge inn en fotnote for å gjøre oppmerksom på forholdet, eller i det minste presisere at fornavnet skal uttales e-mil, med lang e og trykk på første stavelse. For at leseren skal skjønne at Emil er en annen.

Men forøvrig kan jeg ikke se at det ble foretatt noe lignende grep med hovedpersonens navn i romanen Ravel (Jean Echenoz 2006). Der heter karakteren Maurice til fornavn, akkurat som komponisten. Det styrker meg i mistanken om at hele distinksjonen Emil/Émile er en etterrasjonalisering. Eller i beste fall et lite stikk i siden til teoretikerne og den kritiske litteraturvitenskapen.
Omtrent slik: Den skjønnlitterære forfatteren gjør hva han vil med virkeligheten. Vitenskapen (eller er det bare anmelderne?) kritiserer ham for den uklare grensen mellom fiksjon og virkelighet. Forfatteren påberoper seg en dikterisk frihet som strekker seg langt inn i virkelighetens verden: Se, jeg har døpt ham med et annet navn! Heretter er han min figur.

Tatt i betraktning at litteratur av denne art i all hovedsak leses innenat, uten hørbar forskjell på norsk og tsjekkisk uttale av mannsnavnet Emil, må vi nok slå oss til ro med at denne distinksjonen er blant de nyanser som går tapt i prosessen. Lost in translation, uten at tapet er merkbart.
Hvis redaksjonen synes den skylder å gjøre oppmerksom på forholdet, går det an å sette inn et kortfattet forord, omtrent sånn:
”Vi gjør oppmerksom på at hovedpersonen i denne romanen opprinnelig het ”Émile Zatopek” til forskjell fra virkelighetens tsekkoslovakiske løperfenomen Emil Zátopek. Denne nyansen gikk dessverre tapt i den norske oversettelsen.” (Signert: Forlaget.)

Intervju med Echenoz her.

Bevissthetsutvidende

Denne boken forandret min virkelighetsoppfatning. Jeg mener det bokstavelig. Jeg fikk vite om at virkeligheten var noe annet enn det jeg alltid hadde trodd. Ti-elleve års skolegang hadde ikke gitt kjennskap til noen annen virkelighet enn den vi lærte å mestre i faget heimkunnskap. Virkeligheten var funksjonell, rasjonell og endimensjonal. Kristendomsfagets naive teologi bidro ikke stort til å berike denne snusfornuftige verdensforklaringen.


Rus og ekstase lærte vi ingenting om. Det var bare formaninger og advarsler mot rusdrikk. Andre rusmidler enn alkoholholdig drikke gjorde nettopp sitt inntog i landet, og helsedirektøren været fare. Han anbefalte forbud og nulltoleranse. Akkurat på den tiden var det jeg kom over en nyutgave av Niels Chr. Brøggers bok: Rus, ekstase og virkelighet.

Omslaget viste et kvinneansikt avbildet i ekstatisk tilstand, og det var ikke den hellige Teresa. Det var sånn sett villedende. Boken handlet i svært liten grad om ekstatisk orgasme, og enda mindre om hvordan noe slikt kan oppnås. Det var en populær, men lærd fremstilling av rusens betydning i ulike kulturer. Ikke i nytelsens og festens tjeneste, men som vei til erkjennelse.

Poenget var at virkeligheten er skjult. Den åpenbarer seg ikke for hvem som helst, og slett ikke for det nøkterne blotte øye. Sjamaner og kristne mystikere, dervisjer og diktere – til alle tider har en heksedoktor, yppersteprest eller annen innviet person søkt en annen virkelighet. Og funnet. Andre har forsøkt å ta snarveier, og ofte kommet ille ut. For meg ble lesing et bevissthetsutvidende middel. Jeg bruker det ennå.

Brøggers bok kom ut første gang i 1956. Den ble utgitt i pocket i 1967 – etter forfatterens død – med det omslaget jeg nevner ovenfor. Den var altså ikke opprinnelig skrevet som innlegg i debatten om de nye rusmidlene som strømmet – nei, de strømmet ikke: de sivet sakte inn i landet på denne tiden, mens mange ennå ikke hadde hørt ordet hippie. Og helsedirektøren og politikerne ante ikke annen råd enn at dette måtte forbys. Og forbudt ved lov er det den dag i dag.

Et vissent blad uten tekst

Jeg hadde tenkt å skrive om Mumitrollet. Kanskje ikke så originalt, men ærlig: Trollvinter var min første leseropplevelse. Dette er selvfølgelig ikke helt sant, men det er den første jeg kan huske.
Det var denne ensomheten. Å være et lite mumitroll alene i en vinter, mens familien ligger i dvale – akkurat som om ingen bryr seg om ham – og mens hans beste venn, Snusmumrikken, antagelig vandrer omkring i sydlige land, langt fra denne snøen som ingen føtter eller labber har satt spor i, og som ikke noe mumitroll har sett maken til noen gang.

En leseropplevelse er en gjenkjennelse. Noen mener det finnes to typer leseropplevelse, nemlig gjenkjennelse og ny erkjennelse. Ja. Men den nye erkjennelsen kan oppleves som gjenkjennelse av noe man alltid har visst, uten å ha vært oppmerksom på det.

I min familie gikk vi ikke i dvale om høsten. Vinteren på våre kanter var ikke veldig trolsk. Det var ikke den slags gjenkjennelse. Men det var denne ensomheten. Verden er vinter, og du er alene. Alt er bare snø, og det eneste du finner i postkassen – der noen skulle ha levert en forklaring på det hele – er et vissent blad uten tekst: en hilsen fra høsten, som er død.

Mumitrollet, dette betuttede vesen, en litterær antihelt, tafatt i sitt forhold til den rosa rødmende Snorkfrøken. Barn trenger realistiske forbilder.

Dette hadde jeg tenkt å skrive noe om, siden Deichmann spurte om min største leseropplevelse. Men noen kom meg i forkjøpet. Olav Aaraas er like gammel som meg og har visst hatt den samme skjellsettende opplevelsen i barndommen. Jeg blir nødt til å kjenne etter om jeg har en annen opplevelse et sted.

Badeliv i Roma

Da Anita Ekberg badet i Trevi-fontenen for femti år siden, var hun slett ikke den første. Romas fontener har vært brukt som plaskedam av berømte folk før henne, påpeker gjerne Fredrik Wandrup. Sist i en stort anlagt artikkel om Fellinis film La dolce vita og Roma som badeplass i Magasinet for en uke siden.

Man får nærmest inntrykk av at Fellini har latt seg inspirere til denne berømte scenen av de banebrytende norske dikterne Wildenvey og Bull. Begge skal ha tatt seg forfriskende bad i samme fontene. Wandrup gjør oppmerksom på sammenhengen allerede i sin bok om Olaf Bull (Gyldendal 1995).

For begge de norske dikterne skal badet ha fått konsekvenser. Olaf Bull påla seg selv flere dagers husarrest etterpå. Ikke bare i anger og ruelse, men mest for å vente på at dressen skulle tørke. Han hadde bare den ene. Dette badet og den påfølgende straffen er visstnok behørig dokumentert, bl.a med øyenvitneskildringer

Men Wildenvey? Wandrups kilde er trolig Francis Bull, som i sin bok fra 1960: Nordisk kunstnerliv i Rom forteller med liv og lyst om Wildenveys fullt påkledte overstadige dukkert, som skal ha ført til fengsel og fortvilelse etter et håndgemeng med romerske carabinieri.

Det er pussig at Francis Bull i sin anekdotespekkede fremstilling ikke finner annet å berette om den unge Wildenveys møte med den evige stad. Boken har ingen kildehenvisninger, naturligvis, for alle kildene befant seg inne i Bulls hukommelse. Og hukommelsen er, som Wildenvey og mange andre har påpekt, en skjelm og en dikter. Vitenskapelig er den ikke, enn si pålitelig.

Wildenvey har skrevet to ganger i bokform om sitt opphold i Roma i 1909. De to versjonene er nesten identiske. Om Trevi-fontenen skriver han ordrett det samme i begge: ”Jeg fikk ikke engang kastet de fornødne soldi i Fontana Trevi. Derimot kastet jeg meg selv i fontenen en natt …” Mer sier han ikke om badingen sin.

Dette er jo bare en teaser. Tanken var kanskje å komme tilbake til fortellingen om badet, som sikkert ble foretatt i overstadig humør, og antagelig i fulle klær, slik Francis Bull ser det for seg. Men han fikk aldri skrevet den historien. Det er nesten så man tviler på at den noensinne fant sted. Den nøkterne hovedsetningen står i kontrast til den utpenslede, uttværede skildringen av episoden med ulven på Capitol, parkblomstene han prøver å mate den med, konstabelen han må slåss med, og deretter fengselsoppholdet, to døgn i angst og uvisshet under kummerlige kår, et uforholdsmessig langt kapittel. Naturligvis er det denne opplevelsen Francis Bulls legendariske hukommelse går surr i.

Onde tunger, eller sure penner, i norske aviser snappet opp nyheten om dikterens skandaløse opptreden og varetekt i Roma, og brukte episoden for alt den var verdt som argument mot tildeling av reisestipend til norske forfattere. Og Olaf Bulls fontenebad førte til fordømmelse og bannlysning fra Bjørnstjerne Bjørnsons side. Man kan si hva man vil. De var forsiktige foregangsmenn for senere tiders nordmenn i Syden, pionerer for norske russeturer, mulige inspiratorer for Fellini og Mastroani. Ingen kan gå to ganger ned i samme elv, som Heraklit sier. Men i samme fontene, jo. Gang på gang.

Fangen, som sang

Tidene skifter, og kommareglene med dem. Det skal ikke være komma i Fangen, som sang. Det neste man stusser ved, er ikke bokens første setning, men den andre: ”Moren var pukkelrygget jente, morbroren gammel ungkar, som tygget tobak og spyttet langt henover gulvet.” Boken handler om denne pukkelryggede jentens sønn, av ukjent far. Hvis det da ikke, gud forby, skulle være morbroren, den gamle ungkar.
    Dette er med skam å melde mitt første møte med Johan Bojer. Det er ingen dårlig bok. Den er heller ikke virkelig god. Men den er interessant, særegen og merkelig. Jean-Marie Le Clézio leste den som gutt og har aldri glemt den. Han mener det må være historiens første eksistensialistiske roman. Og han har en sterk mistanke om at også Sartre må ha lest den i sin ungdom, noe som er høyst sannsynlig. Johan Bojer var stor i mellomkrigstidens Frankrike. I Norge ble han sittende i skyggen av Hamsun, Undset og kanskje Falkberget og Duun. I Frankrike hadde han andre konkurrenter, men også et mye større publikum. – Dette er vel å merke en rent intuitiv forklaring jeg kom på nå, mens jeg skrev. Kjernen av sannhet er at han hadde en høy stjerne i Frankrike (og Tyskland …).
    På fransk heter den ikke Le Prisonnier qui chantait, nei. Kamelonen, Le Caméléon, het romanen som Jean-Maries mor kom hjem med fra biblioteket i Nice en gang for seksti år siden. Den franske forfatteren nevnte det visstnok for første gang i et intervju i 1972, og gjentok det nå, under sitt to dagers norgesbesøk i juni 2010. I mellomtiden har det litterære Norge stort sett glemt Johan Bojer.

    Det er sånt som skjer. Det skjer ikke den beste, men saktens mange av de nest beste. Det er dem det er flest av. Det slår meg under lesningen at Johan Bojers tragedie kanskje var at han aldri tok seg bryet med å skape et mesterverk. Det ser ut til at han hadde lett for det, og gjorde det lett for seg. Han skrev og skrev og det ble mange gode historier, men ingen helt gode romaner. Dette sagt med det forbehold at jeg ikke har lest noen av de andre. I hvert fall ikke personlig.
    Fangen som sang kunne ha blitt en klassiker på linje med Dr. Jekyll og Mr. Hide. Stevensons lille roman handler om en tosidig personlighet, Bojers om en person som har så mange sider at han ikke har noen kjerne. I hvert fall ikke før han muligens møter kjærligheten. Men om kvinnen kan redde ham, gjenstår å se. Vi får ikke vite hvordan det går. Handlingen slutter like før fangen på Botsfengselet skal slippes fri etter endt soning. Det er sommer, og han er vel ennå i sin nest beste alder. Et sted oppe i Norges land går en doktordatter og sørger over ham, fordi en av hans rollefigurer druknet noen uker før de skulle giftes. Henne kan hans resterende personligheter ikke glemme. Mer får vi ikke vite. Men han synger mens han venter på å bli sluppet fri.

Det oppstår uvegerlig misforståelser når mennesker møtes og snakker sammen, og bedre blir det ikke når flere kulturspråk er i bruk samtidig. Målet med vårt samkvem må til enhver tid være å holde misforståelsene nede på et akseptabelt nivå. Velvilje og toleranse må til, men om man også kan heve seg et hakk eller to over personlig prestisje, retthaverske tendenser, smålighet … kort sagt. Misforståelser er ikke til å unngå, men krig på grunn av bagateller kan, dersom partene er voksne, fornuftige og lite selvhevdende mennesker, unngås.

            Kelneren bød på catfish. Det oversatte han med steinbit. Den franske forfatteren trodde naturlig nok det var snakk om poisson-chat. Men det, sa jeg, er jo en karpe. Den franske kattefisken lever i ferskvann, for ikke å si i grunne karpedammer, mens steinbiten vår holder til i det salteste dypvannshav. Den er stygg, den har utstående tenner og kan spise blåskjell med skallet på, fortalte jeg. Lurer på om den ikke heter loup de mer? Ikke tale om, sa den franske forfatteren, oppvokst i Nice ved Middelhavet. Le loup er ingen catfish.

            Det er vanskelig med navn på fugl og fisk. Særlig fisk. Hvem er det som bestemmer hva de heter? Fiskerne i Bretagne og fiskerne i Nice kan snakke om samme fangst med helt ulike navn. Den fisken vi fikk på tallerkenen, var god. Kjøttet var hvitt, fast, saftig, nesten krystallinsk, nesten som hummerkjøtt. Deep sea fish, forsøkte jeg, very ugly. Da er det ikke loup det mer, mente han, for det er en ganske stilig fisk.

Munnpartiet til steinbiten minner litt om Sartre, antydet jeg, for han hadde jo litt sånn undervannsaktige lepper. Litt sånn dypvannsfisk i ansiktet, i grunnen. Men det vet jeg ikke om forfatteren syntes var passende. De to hadde en nobelpris til felles, selv om Sartre i sin tid sa han helst ikke ville ha den. Jo forresten, gjerne pengene. Men ikke den borgerlig-dekadente prisen som Camus hadde fått …

            Vi spiste det vi fikk. Vi tok det for god fisk. Diskusjonen løp ut i sanden. Vi gikk til sengs hver på vår kant uten å vite hva slags sjømat vi hadde satt til livs. Steinbit var det saktens, men hvorfor kalte kelneren det catfish? Og hvorfor ville ikke forfatteren gå med på at det het Loup de mer?

            Det er blant de ting man kan lure på når man pleier omgang med nobelprisvinnere.

Fiks idé

En fiks idé er en tanke som har satt seg fast og ikke lar seg rokke, i hvert fall ikke før overveldende fakta kommer på bordet. Jeg har fått det for meg at Hans Conrad Thoresen (f. 1802) var tjømling. Han ble riktignok født i Tønsberg, men det ble jo jeg også. Hans mor kan ha søkt inn til Tønsberg for å føde. Det gjorde min. Kanskje mest fordi det der i byen fantes et sentralsykehus, i 1950. Det gjorde det ikke på Thoresens tid, men det kan vel tenkes kompetansen innen fødsel og nedkomst var høyere i byen enn utover på øyene allerede den gang, da barnefødsel var en risikosport.

Hans Conrads far var bøkker. Han lagde tønner. Det kunne nok trenges i byen, men også ute på Hvasser, når fiskerne kom inn med fangst og oppkjøperne sto klare til å ta imot og sende videre. Det måtte tønner til. Min oldefar dro opp fra sitt hjem i Asker for å slå seg ned på Tjøme, nærmere fisken. Han var fiskehandler. Mormor var tjømling i første generasjon.

Bøkkerens sønn ble prest. Det var ikke vanlig. Det var visstnok prosten Morten Münster i Jarlsberg prosti som oppdaget guttens evner, og ”førte ham frem” til studenteksamen i 1821. Om hvordan han videre fikk finansiert sine studier, vet ikke historien noe å fortelle. Jeg har ikke alltid hatt høye tanker om velstående menn i Tønsberg og omegn, men her var det trolig noen av dem som trådte til.

Så ble han altså prest på Sunnmøre, og der var han i 17 år. I Herøy sognekall måtte presten ferdes opp til 300 mil på sjøen hvert år, til alle tider på året. ”Som oppvokst ved sjøen kunne han selv styre en skute!” Det var dette som overbeviste meg om at Thoresen neppe vokste opp inne i Tønsberg by som tønnemakerens sønn. Håndverkere og arbeidsfolk hadde ikke mye fritidsbåter på den tiden. Hvis Thoresen lærte å seile som ung, må det ha vært fordi de var øyfolk.

Jeg henter det meste her fra Astrid Sæthers bok om Suzannah, fru Ibsen. Fru Ibsens far var Hans Conrad Thoresen. Astrid Sæther skriver så mye pent om denne mannen, i små kommentarer spredt utover kapittelet. Til sammen danner disse kommentarene et bilde av en staut hedersmann som jeg gjerne vil tro har sine røtter på Tjøme.

Vi får se om jeg kommer videre i denne saken. Inntil det motsatte er bevist, har jeg min fikse idé, slik Asterix har sin Idéfix (en trofast og fornøyelig liten hund).

Millom bakkar og berg, cimetière marin

Susanne Thoresen må i barndommen ha levd med lukten av sin mors lik, selvfølgelig til det ukjennelige iblandet stanken av alle de andre som lå der og langsomt fortærtes av tidens tann under torva. Det var et karrig prestegjeld og knapt med jordsmonn. Torvlaget lå rett på grunnfjellet; de døde fikk ikke mer enn en dyne av gras og røtter, og de hvilte sine knokler mot det blankskurte berg. Heldigvis står vinden på, som oftest, og feier de dødes miasmer ut på det bårute havet, eller inn over fjell og daler. Men det var dager og netter da stanken lå tungt over øya, så det ble vanskelig å tro at mamma var i himmelen blant englene.
Lukten av en mors forråtnelse gjør noe med sorgen. Det gjør noe med det moderløse barnet. I hvert fall er det kjempefristende å psykologisere og konkludere allerede her. Susanne Thoresen ble en kvalifisert dikterhustru.

Svigerfaren

Han ble strengt tatt aldri Ibsens svigerfar, siden han døde åtte dager før sin datters vielse. Dermed ødela han også mye av den gode stemningen i bryllupet. Sorg hvilte over de unges formæling. Kanskje det er derfor det snakkes så sjelden og så lite om Hans Conrad Thoresen (1802-1858), prost i Herøy og Bergen, stortingsmann, tre ganger gift og mange barns far. To hustruer førte han til graven. Til sist var han mann for den unge og vidløftige Magdalena Thoresen, som overlevde ham med godt monn.
Når jeg skriver at han var mann for henne, betyr det ektemann. Ut over denne formelle status skulle det mye til å være mann for en så krevende og livsglad person. Hun egnet seg bedre som inspirasjonskilde for den unge dramatikeren enn som prostens trofaste og dydige prestekone. Hun var sterk; det lå menn etter henne, for å vri litt på svigersønnens mer politisk korrekte versjon.
Suzannah Ibsen, født Susanne Thoresen, viste seg å være som skapt for en livsoppgave som det i våre dager knapt finnes reminisenser av. Hvis han var født til kunstner, som han påsto via stråmann (prof. Rubæk) at han var, så var hun født til dikterhustru. Sånne lages ikke lenger. En dikterhustrus fremste egenskap er en aldri sviktende tro på mannens geni kombinert med stor toleranse overfor hans tilkortkommenheter. I all stillhet utøver hun en viktig gjerning, selvutslettende, oppofrende, moderlig, elskelig og overbærende. Og likevel streng.

Men nå var det pappaen hennes, den i ettertid så lite påaktede vestlandsprost. Hans Conrad Thoresen var født i Tønsberg, sønn av en bøkker. Jeg tenkte lenge han måtte være bror av skipsreder Thoresen fra de samme trakter av landet, tjømlingen som så å si oppfant linjefarten, men rederen var ikke sønn av en bøkker, så i beste fall var de fettere. Jeg mener likevel det er mye som tyder på at prosten kom fra Tjøme.
Det er Astrid Sæther som skriver såpass utfyllende om Ibsens svigerfar. Boken heter Suzannah, fru Ibsen, og jeg har bare lest første kapittel, men kommer tilbake med mer.
Episoden om prostens korporlige avstraffelse av den unge Ivar Aasen på grunn av dennes omgang med prostens tjenestejenter, hører med til de historisk-tabloide godbitene. Julingen skyldtes ikke moralsk indignasjon, men en klar forståelse av at en begavelse som Aasen ikke måtte heftes av en banal kvinnfolkhistorie på nordvestlandet. Han måtte ut og øve sin gjerning, om det så skulle bankes inn i ham. Det var det prosten Thoresen gjorde. Og mørbanket tok Aasen skreppa si og gikk.

Problemet med billigsalg

Problemet med billigsalg av bøker er at de legger ut samme tittel til salg mange ganger med visse mellomrom, lenge nok mellom hver gang til at du har glemt hvilke bøker du kjøpte sist, men ikke lenge nok til at du har rukket å lese dem. Resultatet er at du etter hvert sitter inne med nokså mange eksemplarer av hver bok. Du kan selvfølgelig gi bort noen av dem, men alle du kjenner har vært på de samme salgene. Gir du dem Krig og fred til en fødselsdag, kan du være ganske sikker på å få enda et sett Anna Karenina fra dem til jul.
Hvordan dette skal gå når bøkene blir elektroniske, tør jeg ikke tenke på.
”Filen Døde sjeler eksisterer allerede. Vil du erstatte Døde sjeler med Døde sjeler?”
Kanskje det.

Kråkemål

Å blogge er litterært sett tilsvarende 
å fyre for kråkene. 
Man vet aldri om de setter pris på det.

Det unyttige

Alle som har lest De velvillige av Jonathan Littell, vil ha fått med seg at forfatteren driver med sampling, i tillegg til alt annet han har på sitt program. Allerede romanens første setning er en allusjon til middelalderpoeten François Villon (han med De hengtes ballade…), et halvsitat som oversetteren i sin tid strevde med å finne en ekvivalent til. Det samme diktet finnes i flere norske og ikke minst nynorske versjoner, men ingen av dem passer i denne konteksten. Den til døden dømte dikteren Villon henvender seg til sine medmennesker, men dette ordet var ikke oppfunnet ennå, så han sier noe i nærheten av: Mennesker! Brødre!

Rent oversetterteoretisk og prinsippielt er problemet det at de fleste lesere på originalspråket straks kjenner igjen dette anslaget og tenker: Villon, middelalder, omstreiferliv, dødsdom, hengning – og så denne appellen til menneskenes brorskap og forståelse. Ikke alle franske lesere husker Villons dikt utenat, men alle får assosiasjoner ved denne åpningslinjen: Frères humains …
Problemet er altså at ingen norsk versjon vil kunne vekke de samme assosiasjonene i den hjemlige leser, med mindre hun er spesielt bevandret i eldre fransk diktning.

Men nok om det! Jonathan Littell driver med utstrakt sampling i denne svære boka, som ellers har langt mer alvorlig ærend. Eksemplene kunne forfleres, men nå i kveld vil jeg bare gjøre rede for den store lettelse som inntraff da jeg endelig, for en time siden, fant ut av en sammenheng jeg lenge har smågrublet på, som er helt uten betydning, slik en verkebyll er uten betydning, men likevel plagsom.

            I det innledende kapittelet skriver jeg-personen, den forhenværende SS-offiseren, at han egentlig helst ville blitt pianist, og at han nå nylig hadde vært på en konsert, der en kvinne i moden alder hadde spurt: Er ikke De pianist? Hvorpå han må svare: Nei, dessverre, frue.

            Mer er det ikke.

            Denne nokså ubetydelige scenen har jeg slitt med lenge. Ikke at den var vanskelig å oversette, enn si forstå, men det var liksom noe så unødvendig med det hele. SS-mannen er ikke pianist, nei vel, men han ser kanskje ut som en? Han skulle ønske han hadde vært pianist, men nei, skjebnen ville det annerledes. Jo, de to replikkene kan saktens forsvares i det store skjebnedrama som her skal utfoldes. Men sant å si virker det litt malplassert, litt overflødig, hvis det da ikke er satt inn som en minnelse om noe annet.

            I tre års tid har jeg lurt på om jeg ikke en gang for lenge siden hadde lest nesten nøyaktig den samme replikkvekslingen. Jeg husket en ung mann med langt hår et sted i landlige omgivelser, der han møter en kvinne som sier: Er De kunstner? Og han må svare: Nei, dessverre, frue …

            Og så har jeg forestilt meg at Littell i all underfundighet har tenkt på den samme passasjen og satt den inn for alt den er verdt. For å betegne noe, bety noe, eller bare for å glede den som kjenner igjen denne ordvekslingen fra sin tidligere lesning. Mye intertekstualitet har jo først og fremst den funksjon at den får leseren til å kjenne seg igjen og føle seg som kjentmann, noe som inngir en behagelig fornemmelse av overlegenhet, for ikke å si oversikt og beherskelse, som også er behagelige fornemmelser.

            Vagt sto det for meg at jeg i unge år, før jeg begynte å lære grunnbegrepene i det franske språket, hadde lest en del fransk litteratur på engelsk, i Penguin Classics. Det var nok der det var: Are you an artist? Unfortunately not, madam.

            Men hvem sa dette? Nei, det er ikke en quiz. Spørsmålet er så perifert og uviktig at jeg aldri har plaget noen andre med det, ikke på mange år. Men da jeg i går under en opprydning på loftet kom over en tynn gammel fransk paperback av typen Livre de poche med et snølandskap på omslaget: La symphonie pastorale av André Gide, der en bokhandlermedhjelper har skrevet 4.90 med blyant på forsatsen, uten å presisere om det er sveitserfranc, franske franc eller norske kroner (neppe) – da slo det meg at jeg før dette leste denne lille romanen på engelsk, i Penguin Classics, der den var utgitt sammen med en annen lang novelle eller kort roman, hva nå den het.

Internett og dette nettets søkemotorer er en av menneskeåndens store landevinninger. Så snart jeg husket at Pastoralesymfonien var utgitt sammen med en annen kort roman av André Gide i Penguin, var det bare å søke og finne og laste ned. Jeg har ikke tatt meg tid til å lese hele Isabelle, men hadde jeg hatt et lesebrett, skulle jeg gjort det. Der står det nemlig – og jeg kan nøye meg med å søke på ”artiste?” – og finner da, underhånden av meg oversatt: – Er De kunstner? – Nei, dessverre, frue, svarte jeg og smilte.

Som å få hull på en byll. Tilfeldig sammentreff er selvfølgelig en mulighet, altså mellom Gide og Littell, men det nekter jeg å tro på. Og jeg som hadde glemt at jeg leste Isabelle av André Gide for førti år siden, og bare husket en ung mann i bløt hatt og med langt hår og som gjerne ville ha vært kunstner, men måtte si dessverre …

En annen gang skal jeg tenke på om det er noen mening med alt dette.

Når Goethe tar feil

Det er en gammel, akademisk karikatur, en ofte gjentatt studentvits, der man ser for seg dosenten under gjennomgang av det geniale dikterverket, fra kateteret stikke hånden i været med dirrende pekefinger for å påpeke, som i triumf: Hier irrt sich Goethe!
Vitsen ligger i misforholdet mellom den geniale dikters store visjon og dosentens forstand på detaljer. Selv store forfattere gjør feil i farten, men lesere flest legger ikke merke til det. Man leser videre, opptatt av hvordan det går. Annerledes da med dosenter og oversettere. En oversetter leser så sakte at faktafeil og inkonsekvenser springer en i ens allerede blodsprengte øyne. Og fristelsen er da sterk til å påpeke feilen, ikke bare for å frelse leseren fra villfarelse, men også for å minne om at man i all beskjedenhet er en skarpsindig og kunnskapsrik person.
Et sted i Reisen til nattens ende, opprinnelig av Céline, på norsk av Axel Amlie, står det en liten fotnote, apropos en perifer hendelse i foregående århundre: ”Årstallet er feil, muligens med hensikt. Hendelsen fant sted året …”
Oversetteren kunne altså ikke dy seg. Céline kan ha husket feil, eller han kan ha satt inn feilen med hensikt; i alle fall vet oversetteren bedre. Og i folkeopplysningens navn kan man ikke la det passere. Ici, Céline se trompe. Eller kanskje vi skulle si: Céline se goure. Han tryner. Bare for å bli i stilen.
Axel Amlies versjon av Reisen er forøvrig et eksempel på en gjendiktning og et godt argument for at vi trenger dette ordet, selv om de fleste kulturspråk klarer seg uten. Det er som om det norske språket, og altså folkesjelen, har skjønt at det ikke bare er å sette noe over; det må diktes om igjen. Etter Amlie blir Céline aldri den samme, i hvert fall ikke på norsk.
Det er et spørsmål, ofte et dilemma, hvor mye vi skal tilføye den opprinnelige teksten av realia, etter først å ha ribbet den for poetiske kvaliteter, noe vi ikke kan unngå å gjøre. Språket er ånd og materie, og materien må dø for at ånden skal kunne gjenoppstå. Sånn sett er det reinkarnasjon vi jobber med. Men mer om det en annen gang.

Kule til en trønder

Det var visst ingen i panelet i Nytt på nytt i går, selv ikke trønderske Skei Grande, som visste hvor uttrykket stammer fra. Vel, det var Wessel. I et av de små diktene sine: 

Engang en ret forvoven Jyde

Med Hagel på en Thrønder vilde skyde,

Men fik hans Pande ei i sønder,

Nei, der skal Kugle til en Thrønder!

Diktet er tilegnet J. R. Bull, antagelig fra Trøndelag.

Røtter og luft

André Malraux – eller var det Roland Barthes? – bemerket en gang at kunstner blir man ikke overfor en vakker kvinne, men overfor avbildningen av en vakker kvinne. Han tenkte åpenbart først og fremst på mannlige kunstnere; det er mulig de kvinnelige må finne andre inspirasjonskilder. Det er altså bilde som avføder bilde, bøker som avføder bok. En nyskrevet tekst er en kommentar til verdenslitteraturen, enten forfatteren vet det eller ikke. Og vet han det ikke, er det antagelig en dårligere tekst enn om han hadde visst hva han gjorde. Den store bunken manuskripter, den som går ulest i retur, den er anelsesløs.

Kunsten har to kilder, grovt sett, og de to skal helst flyte sammen. Det er tradisjonen, hvori opptatt samtidskunsten, og kunstnerens egenhet. Når vi sier at verket må forholde seg til tradisjonen, betyr ikke det at tradisjonen skal imiteres, at kunstens oppgave er å etterligne det som allerede er gjort. De betyr heller ikke at det er obligatorisk å bryte over tvert. Begge disse strategier er en måte å forholde seg på, og de er ytterpunkter. Mellom ytterpunktene finnes det mellomløsninger, men hovedsaken er at en kunst som ikke kjenner sitt forhold til tradisjonen, enten er en ”art brut” eller et uttrykk for en ulidelig naivitet. Disse diktene jeg nå har fått i hus, de ligger der et sted. De er ikke engang det som heter et document humain.

For det er jo en annen sak. En viss formell ubehjelpelighet, en anelsesløshet overfor tradisjonen, begge deler kan være tilgivelig og passabelt når produktet skal leses som et document humain: et vitnesbyrd om menneskelivet, autentisk og gjerne helt rått. Ofte vil likevel redaksjonen gripe inn og rette de verste skrivefeilene, kanskje til og med redigere litt. Helt rått får det ikke være. Men akkurat rått nok til å virke helt rått, det er kunsten. Helt rått er kunstfremmed og nærmest uleselig. Det orker vi ikke. ("Art brut" betyr egentlig "rå kunst".)

Man vil kanskje tro at størst originalitet oppstår der ingen anelse finnes om hva kunsten forlanger, men dette viser seg å være en feilslått antagelse. Folk som ikke vet hva de gjør, og heller ikke hvorfor de gjør det, de gjør omtrent det samme alle sammen. Hvis man samlet alle landets bygdeoriginaler til kongress, ville man bli forbauset over hvor like de var. Det er ikke dermed sagt at de nødvendigvis ville forstå hverandre. Deres originalitet er basert på et brudd med den gjengse kode for kommunikasjon. De svarer gjerne økseskaft når noen sier goddag. Man kan tenke seg en slik kongress der alle holder innlegg om sine økseskaft, der det nødvendigvis må bli taust under plenumsdiskusjonen, fordi alle har snakket om det samme, likevel uten å skjønne hva forrige taler mente. Det hender nok ofte at man forveksler kreativitet og originalitet, i betydningen særegenhet.

Vi tror kanskje på naturbegavelsen. Men er det noen som har sett et geni komme gående ut av skogene i det siste? Eller: noensinne? Med granbar i håret? Ethvert bygdegeni har gått i lære. Det gjelder treskjærere, felespillere og rosemalere så vel som diktere, og de dikterne som ikke har hatt lærere over seg, de har hatt det likevel, for de har lest. Verdenslitteraturen, gjerne i et lite, subjektivt utvalg, er en professor med kateter overalt.

Du kan neppe skrive din hjembygds historie uten å vite at Herodot skrev sin. Jo, det kan du nok beviselig gjøre, men det blir ikke så bra. Det blir beviselig ikke så bra.

[Ovenstående og nedenstående betraktninger har avstedkommet merkelig heftige reaksjoner i et annet nettforum. Det ser ut til at tekster publisert elektronisk og lest på skjerm har lettere for å bli misforstått og feillest (enn papirbaserte tekster). Det tegner ikke godt for vår alles e-future.
Teksten hensettes her for de rolige omgivelsenes skyld.]

Dødshjelp for manuskripter

(Publisert på forfatterbloggen.no forrige uke; gjengitt her til glede for nye lesere.)

Som ekstern konsulent for diverse forlag har jeg ikke fått innblikk i den aller største manusbunken, den som går rett tilbake til forfatterne med standardrefusjon. Det dreier seg om litteratur så slett at den hyggelige damen i resepsjonen får myndighet til å refusere. Dette stoffet skal man ikke belemre forlagets redaktører med! Kanskje det likevel kommer så langt som til redaksjonssekretæren. Hun har i alle fall en bunke ferdigskrevne refusjonsbrev, som hun hefter ved manuskriptet før hun lar det ligge og godgjøre seg noen uker, mens forfatteren går der hjemme og venter på gratulasjoner, blomster og champagne. Denne ventetiden er bare ment å gi inntrykk av at manuskriptet får seriøs behandling på forlaget.

Som konsulent har jeg stort sett fått manuskripter som befinner seg et par ledd høyere opp i den litterære næringskjeden, på nivået for den betingede refusjon. Her går oppgaven i hovedsak ut på å gi en overbevisende begrunnelse for refusjonen, i beste fall med forslag om strykninger og andre endringer, i verste fall uten slike forslag. Som regel er det manus fra håpefulle, ennå ikke publiserte forfattere, men det kan også forekomme uferdige verker av folk som har utgitt en bok eller to, men som ikke riktig får det til. Manus fra vel etablerte forfattere går rett til forlagets fast ansatte redaktører, konsulenter eller til og med direktører.

Vi kunne kalle oss refusjonister, for det er det vi er. Mens redaktørene kan skryte av å være litteraturens fødselshjelpere, må vi anonyme gjøre jobben som manuskriptenes dødshjelpere. Aktiv dødshjelp for dødfødte manuskripter. Godt betalt er det heller ikke.

Nå er ikke jeg knyttet til noe forlag eller annen institusjon i det litterære liv, jeg er ren og skjær privatmann, men likevel sitter jeg her, på ett rom og kjøkken, med en stor bærepose full av en for meg ukjent kvinnes manuskripter. Det forventes at jeg skal lose dem videre inn i systemet og gjerne frem til utgivelse. Det dreier seg om store mengder dikt, skrevet av en og samme opphavsperson, som etter alt å dømme har en tragisk livshistorie, eller i hvert fall en trist og lei historie, men som velger å skrive om alt annet enn egen tragedie.

Nei, forresten, ikke alt annet. Det kunne jo blitt interessant: Boken om alt annet. Det handler ikke om alt annet, det handler praktisk talt ikke om noe som helst, unntatt noen tanker hun gjør seg. Hadde det enda vært observasjoner! Men nei, det er tanker hun gjør seg, forestillinger, ideer, hvorav den ene ikke fører til den andre ved tankens makt, men tvunget frem av et enderim. Til alt overmål er det også rimede vers, og rimnøden dikterer innholdet.

Dette er et manus som ville blitt sortert ut i forlagets postmottak og sendt rett tilbake, kanskje med de to ukenes ventetid, som skal illudere seriøs behandling.

Men hva er det ved dem, eller hva er det de mangler, som gjør at jeg nesten ved første blikk kan si (kunne ha sagt, skulle ha sagt): Beklager, dette kan ikke bli utgitt… ?

(Forts.)

Måsungen

Den satt blant gråstein i samme farge som den spraglete fjærdrakten og vi var først i tvil om hva slags fugl det kunne være; kanskje noe sjeldent. Den var stor som en rype og hadde mye dun på hodet, sikkert en sjelden fugl. Den beveget seg ubehjelpelig på stavrende føtter og prøvde ikke å fly, kanskje en slags dronte. Lyd ga den ikke fra seg på lenge, så kom det et pip, et klagende, langtrukkent pip. Vi observerte den fra vinduet i rorbua, den sto på fem-seks meters hold i steinrøysa da en måke kom på stille vinger og stilte seg rett foran den. De to fuglene så på hverandre. Den lille begynte å fortelle noe, og kanskje den forlangte noe; det lød som den hadde mye å klage på, og den store hørte på i taushet. Vi skjønte etter hvert at det var en ungmåke, en måsunge. Den var foreldreløs. Den voksne var etter alt å dømme en tante, kanskje en onkel.
Muligens en fadder i foreldrenes sted. Men mat fikk den ikke, og heller ingen trøst. Den voksne fløy av gårde ut av vårt synsfelt, og den lille virket ytterlig forlatt. Vi kastet brødbiter til den, slik vi ofte har matet endene i Akerselva, men den eide ikke matvett. Selv reagerte den knapt på dette bombardementet av matvarer, men måkenes storsamfunn lot til å oppfatte det som en fiendtlig handling. De kom til fra ingen steder, mange på en gang, flakset i ring rundt den lille og skrek så stygt de kunne. Måker kan skrike forferdelig stygt.De vørte ikke brødmaten de heller; det var ikke derfor de kom. De var der for å forsvare slektens avkom.
Vi skjønte at måker i Lofoten nødig spiser brød, siden de har havet fullt av fisk, som de foretrekker. Til alt hell hadde vi en røkt makrell. Den hadde vært med oss hele veien, uåpnet i vakuumpakning, en gang for lenge siden innkjøpt på Storo. Det er en fisk så mør at den kan smøres på brødet som et pålegg. Vi mente det måtte være ideell kost for en sulten måsunge.

Det var nå blitt sent på natt, men det så vi bare på klokka. Vi kunne også se det på vinflasken, som begynte å minke, men det var ingen andre tegn på natt. En av oss gikk ut med litt makrell på en asjett.
Da kom måkenes flyvåpen på sekunders varsel. De sirklet rundt inntrengeren, stupte som stupbombere mot hodet, men slapp heldigvis ikke bombene sine. De oppfattet heller ikke dette som en vennligsinnet handling. Det ble mye skrik. Matmor satte fra seg makrellen i bakkehøyde og kom seg i hus.
Vi måtte åpne en ny flaske. Vår unge venn glante fortapt og uten interesse på matfatet. Heller ikke dens foresatte brydde seg om tilbudet. Da skjønte vi at det er stor forskjell på måker i sør og nord. I Sør, for eksempel i Vestfold, ville det blitt rift om en godbit som dette, det ville blitt kamp med høye skrik og hakking med nebb. I Nord kaller de seg måser og virker mer blaserte.
Det så ut til at ungen måtte gå til sengs uten nattmat. Den la seg ned på berget og vippet over på siden, som i et stabilt sideleie, og vi mente å forstå at det var noe galt med den. Eller noe rart, kanskje noe helt spesielt. Det slo oss som en mulighet at den kanskje var måkenes Dalai-lama.
Den kunne være syk og utstøtt fra flokken, satt bort for å dø. Men hvorfor skulle de da beskytte den, som de vitterlig gjorde? Det kunne faktisk hende at den var sett ut til å bli den nye måsenes Dalai-lama i Stamsund, og at det vi var vitner til var en av dens mange prøvelser, en manndomsprøve eller simpelthen en test av fuglens guddommelighet. Hvis den overlevde denne natten alene på berget mellom rorbua og steinrøysa ned mot vannet, kunne det være et bevis på at ungen var en verdig kandidat, en hellig måse. Det var en teori.
Det var ikke slutt på dens prøvelser. Vi var nede i den tredje vinflasken da min reisefelle ved vindusposten satte i et skrik. Måkene skrek også opp. Jeg kom for sent til å se hva det var. Hun fortalte om to raske dyr med lange haler og lange snuter, nesten som elefanter. Jeg så fra henne til skvetten på den siste flasken og foreslo at det kanskje var tid for å køye. Hadde det vært elefanter, ville jeg også ha hørt dem dundre forbi. Hun sa de var mye mindre enn elefanter, men lignet litt på grunn av snabelen. Jeg hadde vondt for å feste lit til denne forklaringen. Det var to av dem, påsto hun, men måkene jagde dem bort. De var ute etter den lille. Køyene er ovenpå, sa jeg.
Da fikk jeg syn for sagn. Riktig nok bare én denne gangen, og ingen elefant, men en mår, et pelsdyr, en oter. Den var  halvmeteren fra sitt bytte da en hærskare av flaksende, skrikende måker klarte å skremme den vekk. Langstrakt kropp og like lang buskete hale, et halvt hoppende, halvt bølgende ganglag; ryggen buet seg når den sprang, som en lynrask åme. Den stupte i vannet uten et plask, svømte delvis under vann, kom mye slankere opp på den andre siden, stadig med en eskadron av illsinte måker etter seg, ganske sikkert en oter. Der forsvant den mellom steinene.
- Den kommer tilbake. De kommer nok tilbake begge to. De sniker seg usett gjennom steinrøysa og slår plutselig til, før måkene rekker å reagere. Han er jo så dum, den ungen.
- Hellig enfold, kanskje, beskyttet av sin guddommelighet, eller kanskje bare heldig. Hva vet vi om fuglelivet.

På sporet av en profeti

Den 12. februar 1970 så Agnar Mykle på TV. Det fremgår av noe han skrev, etter at han hadde sluttet å skrive. Etter at Mykle sluttet å skrive manuskripter til utgivelse i form av roman og novelle, fortsatte han jo å skrive på sine etterlatte verker, fra den ualminnelige synsvinkel som en fransk romantisk dikter kalte d’outre-tombe: Av praktiske grunner skrevet på denne side graven; av andre grunner utgitt fra den annen: hinsides. Det er Gordon Hølmebakk som har sørget for at Mykles hinsidige skrifter er utgitt i en liten serie bøker med omslag i kongeblått og anløpent gull, noen år etter forfatterens død.

            I bind 2 – Alter og disk (Mykles variant av børs og katedral) – leser jeg at Mykle en kveld i februar 1970 så et intervju med André Malraux, som han lovpriser for å ha sett noe vesentlig, nemlig den høyst umarxistiske visjon av studentenes opprør og arbeidernes streiker og de fargedes revolt (i USA, antagelig) som en først og fremst metafysisk søken! Det er ikke politisk makt, det er religion det dreier seg om, skal Malraux ha sagt på TV, og Agnar Mykle applauderer: presis riktig!

            Når jeg i overført betydning spisser ører her, er det ikke fordi jeg tror Mykle og Malraux er i nærheten av en dyp sannhet. Det er mer fordi jeg tror Mykle her setter meg på sporet av en tapt profeti. Det får være som det vil med studentenes, arbeidernes og de fargedes metafysiske lengsler i 1970. Slik jeg husker det, var det smått stell. Men man kan ikke helt se bort fra at Malraux og Mykle så dypere i dette enn jeg var i stand til, knapt nok student som jeg var på den tiden.

            Det er en løsrevet uttalelse av Malraux som siteres veldig ofte – til å begynne med fordi den virket gåtefull, nå fordi den fremstår som klarsynt og profetisk – som handler om religionens plass i den fremtiden vi nå er inne i. Malraux skal ha sagt, eller skrevet, at det 21. århundre blir religiøst – eller ingenting. Enten blir århundret religiøst, eller så blir det avlyst. Le 21^ème siècle sera religieux ou ne sera pas!

            Så ofte har dette vært gjentatt og henvist til, at noen til slutt stoppet opp og spurte: Når sa Malraux dette? Hvor står det?

            Hittil, så vidt jeg har registrert, uten at noen har funnet svaret. Det kan ha vært en kveld på Select eller på en forlagsfest, like gjerne som i en kronikk i Le Monde. Men sett at det var i et fjernsynsprogram? I så fall ble det kanskje sendt på NRK den 12. februar 1970 mens den norske forfatteren, the greatest writer in the world, Agnar Mykle satt bi, på mottakersiden. Går det an å be om å få sendt det programmet om igjen?

(Publisert i Klassekampen mandag, men uten illustrasjonsfoto.)