Det oppstår uvegerlig misforståelser når mennesker møtes og snakker sammen, og bedre blir det ikke når flere kulturspråk er i bruk samtidig. Målet med vårt samkvem må til enhver tid være å holde misforståelsene nede på et akseptabelt nivå. Velvilje og toleranse må til, men om man også kan heve seg et hakk eller to over personlig prestisje, retthaverske tendenser, smålighet … kort sagt. Misforståelser er ikke til å unngå, men krig på grunn av bagateller kan, dersom partene er voksne, fornuftige og lite selvhevdende mennesker, unngås.

            Kelneren bød på catfish. Det oversatte han med steinbit. Den franske forfatteren trodde naturlig nok det var snakk om poisson-chat. Men det, sa jeg, er jo en karpe. Den franske kattefisken lever i ferskvann, for ikke å si i grunne karpedammer, mens steinbiten vår holder til i det salteste dypvannshav. Den er stygg, den har utstående tenner og kan spise blåskjell med skallet på, fortalte jeg. Lurer på om den ikke heter loup de mer? Ikke tale om, sa den franske forfatteren, oppvokst i Nice ved Middelhavet. Le loup er ingen catfish.

            Det er vanskelig med navn på fugl og fisk. Særlig fisk. Hvem er det som bestemmer hva de heter? Fiskerne i Bretagne og fiskerne i Nice kan snakke om samme fangst med helt ulike navn. Den fisken vi fikk på tallerkenen, var god. Kjøttet var hvitt, fast, saftig, nesten krystallinsk, nesten som hummerkjøtt. Deep sea fish, forsøkte jeg, very ugly. Da er det ikke loup det mer, mente han, for det er en ganske stilig fisk.

Munnpartiet til steinbiten minner litt om Sartre, antydet jeg, for han hadde jo litt sånn undervannsaktige lepper. Litt sånn dypvannsfisk i ansiktet, i grunnen. Men det vet jeg ikke om forfatteren syntes var passende. De to hadde en nobelpris til felles, selv om Sartre i sin tid sa han helst ikke ville ha den. Jo forresten, gjerne pengene. Men ikke den borgerlig-dekadente prisen som Camus hadde fått …

            Vi spiste det vi fikk. Vi tok det for god fisk. Diskusjonen løp ut i sanden. Vi gikk til sengs hver på vår kant uten å vite hva slags sjømat vi hadde satt til livs. Steinbit var det saktens, men hvorfor kalte kelneren det catfish? Og hvorfor ville ikke forfatteren gå med på at det het Loup de mer?

            Det er blant de ting man kan lure på når man pleier omgang med nobelprisvinnere.