Dødshjelp for manuskripter

(Publisert på forfatterbloggen.no forrige uke; gjengitt her til glede for nye lesere.)

Som ekstern konsulent for diverse forlag har jeg ikke fått innblikk i den aller største manusbunken, den som går rett tilbake til forfatterne med standardrefusjon. Det dreier seg om litteratur så slett at den hyggelige damen i resepsjonen får myndighet til å refusere. Dette stoffet skal man ikke belemre forlagets redaktører med! Kanskje det likevel kommer så langt som til redaksjonssekretæren. Hun har i alle fall en bunke ferdigskrevne refusjonsbrev, som hun hefter ved manuskriptet før hun lar det ligge og godgjøre seg noen uker, mens forfatteren går der hjemme og venter på gratulasjoner, blomster og champagne. Denne ventetiden er bare ment å gi inntrykk av at manuskriptet får seriøs behandling på forlaget.

Som konsulent har jeg stort sett fått manuskripter som befinner seg et par ledd høyere opp i den litterære næringskjeden, på nivået for den betingede refusjon. Her går oppgaven i hovedsak ut på å gi en overbevisende begrunnelse for refusjonen, i beste fall med forslag om strykninger og andre endringer, i verste fall uten slike forslag. Som regel er det manus fra håpefulle, ennå ikke publiserte forfattere, men det kan også forekomme uferdige verker av folk som har utgitt en bok eller to, men som ikke riktig får det til. Manus fra vel etablerte forfattere går rett til forlagets fast ansatte redaktører, konsulenter eller til og med direktører.

Vi kunne kalle oss refusjonister, for det er det vi er. Mens redaktørene kan skryte av å være litteraturens fødselshjelpere, må vi anonyme gjøre jobben som manuskriptenes dødshjelpere. Aktiv dødshjelp for dødfødte manuskripter. Godt betalt er det heller ikke.

Nå er ikke jeg knyttet til noe forlag eller annen institusjon i det litterære liv, jeg er ren og skjær privatmann, men likevel sitter jeg her, på ett rom og kjøkken, med en stor bærepose full av en for meg ukjent kvinnes manuskripter. Det forventes at jeg skal lose dem videre inn i systemet og gjerne frem til utgivelse. Det dreier seg om store mengder dikt, skrevet av en og samme opphavsperson, som etter alt å dømme har en tragisk livshistorie, eller i hvert fall en trist og lei historie, men som velger å skrive om alt annet enn egen tragedie.

Nei, forresten, ikke alt annet. Det kunne jo blitt interessant: Boken om alt annet. Det handler ikke om alt annet, det handler praktisk talt ikke om noe som helst, unntatt noen tanker hun gjør seg. Hadde det enda vært observasjoner! Men nei, det er tanker hun gjør seg, forestillinger, ideer, hvorav den ene ikke fører til den andre ved tankens makt, men tvunget frem av et enderim. Til alt overmål er det også rimede vers, og rimnøden dikterer innholdet.

Dette er et manus som ville blitt sortert ut i forlagets postmottak og sendt rett tilbake, kanskje med de to ukenes ventetid, som skal illudere seriøs behandling.

Men hva er det ved dem, eller hva er det de mangler, som gjør at jeg nesten ved første blikk kan si (kunne ha sagt, skulle ha sagt): Beklager, dette kan ikke bli utgitt… ?

(Forts.)