Badeliv i Roma

Da Anita Ekberg badet i Trevi-fontenen for femti år siden, var hun slett ikke den første. Romas fontener har vært brukt som plaskedam av berømte folk før henne, påpeker gjerne Fredrik Wandrup. Sist i en stort anlagt artikkel om Fellinis film La dolce vita og Roma som badeplass i Magasinet for en uke siden.

Man får nærmest inntrykk av at Fellini har latt seg inspirere til denne berømte scenen av de banebrytende norske dikterne Wildenvey og Bull. Begge skal ha tatt seg forfriskende bad i samme fontene. Wandrup gjør oppmerksom på sammenhengen allerede i sin bok om Olaf Bull (Gyldendal 1995).

For begge de norske dikterne skal badet ha fått konsekvenser. Olaf Bull påla seg selv flere dagers husarrest etterpå. Ikke bare i anger og ruelse, men mest for å vente på at dressen skulle tørke. Han hadde bare den ene. Dette badet og den påfølgende straffen er visstnok behørig dokumentert, bl.a med øyenvitneskildringer

Men Wildenvey? Wandrups kilde er trolig Francis Bull, som i sin bok fra 1960: Nordisk kunstnerliv i Rom forteller med liv og lyst om Wildenveys fullt påkledte overstadige dukkert, som skal ha ført til fengsel og fortvilelse etter et håndgemeng med romerske carabinieri.

Det er pussig at Francis Bull i sin anekdotespekkede fremstilling ikke finner annet å berette om den unge Wildenveys møte med den evige stad. Boken har ingen kildehenvisninger, naturligvis, for alle kildene befant seg inne i Bulls hukommelse. Og hukommelsen er, som Wildenvey og mange andre har påpekt, en skjelm og en dikter. Vitenskapelig er den ikke, enn si pålitelig.

Wildenvey har skrevet to ganger i bokform om sitt opphold i Roma i 1909. De to versjonene er nesten identiske. Om Trevi-fontenen skriver han ordrett det samme i begge: ”Jeg fikk ikke engang kastet de fornødne soldi i Fontana Trevi. Derimot kastet jeg meg selv i fontenen en natt …” Mer sier han ikke om badingen sin.

Dette er jo bare en teaser. Tanken var kanskje å komme tilbake til fortellingen om badet, som sikkert ble foretatt i overstadig humør, og antagelig i fulle klær, slik Francis Bull ser det for seg. Men han fikk aldri skrevet den historien. Det er nesten så man tviler på at den noensinne fant sted. Den nøkterne hovedsetningen står i kontrast til den utpenslede, uttværede skildringen av episoden med ulven på Capitol, parkblomstene han prøver å mate den med, konstabelen han må slåss med, og deretter fengselsoppholdet, to døgn i angst og uvisshet under kummerlige kår, et uforholdsmessig langt kapittel. Naturligvis er det denne opplevelsen Francis Bulls legendariske hukommelse går surr i.

Onde tunger, eller sure penner, i norske aviser snappet opp nyheten om dikterens skandaløse opptreden og varetekt i Roma, og brukte episoden for alt den var verdt som argument mot tildeling av reisestipend til norske forfattere. Og Olaf Bulls fontenebad førte til fordømmelse og bannlysning fra Bjørnstjerne Bjørnsons side. Man kan si hva man vil. De var forsiktige foregangsmenn for senere tiders nordmenn i Syden, pionerer for norske russeturer, mulige inspiratorer for Fellini og Mastroani. Ingen kan gå to ganger ned i samme elv, som Heraklit sier. Men i samme fontene, jo. Gang på gang.