Instrumentmakeren

På fotografiet står den aldrende intstrumentmakeren med en åpen fødselstang i hendene. Han har kanskje laget den selv en gang, den er kanskje blitt oppbevart i firmaet Gallus som et arkiveksemplar, det er mulig den aldri har fått anledning til å feste grepet om et spedbarnhode for å hale det ut av mors gjenstridige liv og sette hele barnet levende til verden med minst mulig hjerneskade; i alle fall var det slike situasjoner den ble laget for.

Instrumentmaker Peter Lykke Wolff Stangebye ser litt mutt ut, og svært betenkt, kanskje dette fødselshjelper-verktøyet får ham til å tenke på døden og se tilbake på sitt liv: født i Stokke, foreldreløs i ung alder, kom tidlig i lære i Kristiania, ble gift med en instrumentmakers datter, fikk to døtre, overtok firmaet, flyttet til Nordstrand og bygde der, i Fjeldklangveien, en enebolig han kalte Fosnæs, etter storgården i Stokke som hans far, Hartvig Monrad Stangebye, hadde satt over styr.

Instrumentmakeren er oppkalt etter sin fillebestefar, eller altså sin fars svigerfar, oberst Wolff. Hartvig Stangebyes ekteskap med Elise Wolff var ellers barnløst; hun var blitt for gammel til å få barn da hun omsider fikk giftet seg, etter å ha avvist flere beilere i yngre år – blant andre den senere så navngjetne dikter Henrik Wergeland. Hun døde, svekket og overvektig, 65 år gammel på Fossnes.

Hartvig Monrad Stangebye giftet seg da sporenstreks med sin unge husjomfu, som han etter all sannsynlighet, men slett ikke sikkert, hadde innledet et nært forhold til allerede før hustruens død. Han var da fortsatt i sin beste alder. Men så gikk han konkurs, og Creditbanken overtok gården. Gutten som kom til å bli instrumentmaker i Kristiania, ble født på Stavnum gård, der Stangebye-slekten på sett og vis hadde røtter, og faktisk også friske grener, men ingen stamme. Det er noe rørende og forunderlig ved det at den førstefødte blir oppkalt etter den avdøde første konas for lengst avdøde far. Oberst Wolffs slektslinje blir ellers brutt ved Elises død, mens navnet på denne måten får leve videre i enda åtti år.

Bildet er trolig tatt i forbindelse med bedriftens 100-årsjubileum i 1947. Mannen er i så fall 75 år gammel. På den tiden skal han ha trukket seg tilbake til sin barndoms trakter i Stokke, der han nøt sitt otium på Monsebakken. Hvor i Stokke Monsebakken ligger har jeg til gode å finne ut.