Røtter og luft

André Malraux – eller var det Roland Barthes? – bemerket en gang at kunstner blir man ikke overfor en vakker kvinne, men overfor avbildningen av en vakker kvinne. Han tenkte åpenbart først og fremst på mannlige kunstnere; det er mulig de kvinnelige må finne andre inspirasjonskilder. Det er altså bilde som avføder bilde, bøker som avføder bok. En nyskrevet tekst er en kommentar til verdenslitteraturen, enten forfatteren vet det eller ikke. Og vet han det ikke, er det antagelig en dårligere tekst enn om han hadde visst hva han gjorde. Den store bunken manuskripter, den som går ulest i retur, den er anelsesløs.

Kunsten har to kilder, grovt sett, og de to skal helst flyte sammen. Det er tradisjonen, hvori opptatt samtidskunsten, og kunstnerens egenhet. Når vi sier at verket må forholde seg til tradisjonen, betyr ikke det at tradisjonen skal imiteres, at kunstens oppgave er å etterligne det som allerede er gjort. De betyr heller ikke at det er obligatorisk å bryte over tvert. Begge disse strategier er en måte å forholde seg på, og de er ytterpunkter. Mellom ytterpunktene finnes det mellomløsninger, men hovedsaken er at en kunst som ikke kjenner sitt forhold til tradisjonen, enten er en ”art brut” eller et uttrykk for en ulidelig naivitet. Disse diktene jeg nå har fått i hus, de ligger der et sted. De er ikke engang det som heter et document humain.

For det er jo en annen sak. En viss formell ubehjelpelighet, en anelsesløshet overfor tradisjonen, begge deler kan være tilgivelig og passabelt når produktet skal leses som et document humain: et vitnesbyrd om menneskelivet, autentisk og gjerne helt rått. Ofte vil likevel redaksjonen gripe inn og rette de verste skrivefeilene, kanskje til og med redigere litt. Helt rått får det ikke være. Men akkurat rått nok til å virke helt rått, det er kunsten. Helt rått er kunstfremmed og nærmest uleselig. Det orker vi ikke. ("Art brut" betyr egentlig "rå kunst".)

Man vil kanskje tro at størst originalitet oppstår der ingen anelse finnes om hva kunsten forlanger, men dette viser seg å være en feilslått antagelse. Folk som ikke vet hva de gjør, og heller ikke hvorfor de gjør det, de gjør omtrent det samme alle sammen. Hvis man samlet alle landets bygdeoriginaler til kongress, ville man bli forbauset over hvor like de var. Det er ikke dermed sagt at de nødvendigvis ville forstå hverandre. Deres originalitet er basert på et brudd med den gjengse kode for kommunikasjon. De svarer gjerne økseskaft når noen sier goddag. Man kan tenke seg en slik kongress der alle holder innlegg om sine økseskaft, der det nødvendigvis må bli taust under plenumsdiskusjonen, fordi alle har snakket om det samme, likevel uten å skjønne hva forrige taler mente. Det hender nok ofte at man forveksler kreativitet og originalitet, i betydningen særegenhet.

Vi tror kanskje på naturbegavelsen. Men er det noen som har sett et geni komme gående ut av skogene i det siste? Eller: noensinne? Med granbar i håret? Ethvert bygdegeni har gått i lære. Det gjelder treskjærere, felespillere og rosemalere så vel som diktere, og de dikterne som ikke har hatt lærere over seg, de har hatt det likevel, for de har lest. Verdenslitteraturen, gjerne i et lite, subjektivt utvalg, er en professor med kateter overalt.

Du kan neppe skrive din hjembygds historie uten å vite at Herodot skrev sin. Jo, det kan du nok beviselig gjøre, men det blir ikke så bra. Det blir beviselig ikke så bra.

[Ovenstående og nedenstående betraktninger har avstedkommet merkelig heftige reaksjoner i et annet nettforum. Det ser ut til at tekster publisert elektronisk og lest på skjerm har lettere for å bli misforstått og feillest (enn papirbaserte tekster). Det tegner ikke godt for vår alles e-future.
Teksten hensettes her for de rolige omgivelsenes skyld.]