Intet menneskelig skal være meg fremmed, men bilinteressert er jeg egentlig ikke. Tidsskriftet Motor kommer i posten hver måned. Jeg tar det ut av plastemballasjen bare for å kildesortere papir og plast, hver for seg. Statussymbol i form av flott eller oppsiktsvekkende bil trenger ikke jeg i mitt yrke, ettersom jeg beveger meg på et felt der kulturell kapital er det eneste som teller. Da er det heller ikke så interessant å lese blader om biler og bilutstyr.
Mange av Norges fremste forfattere har ikke engang lappen. At de til gjengjeld gjerne har skaffet seg livsledsager med både lapp og bil, vedkommer nesten ikke dette resonnementet. Og enda mindre relevant er minnet om at stortingsmeldingen Norsk veiplan var oppe til grundig behandling og debatt i Den norske Forfatterforening tidlig i søttiåra, den gangen privatbilismen debuterte i rollen som samfunnsfiende, samtidig og parallelt med kjernefamilien.
En kjernefamilie fikk plass i en privatbil, og det kunne saktens være en praktisk ordning, men småborgerlig, selvfølgelig. Man var imot. Både bilen og familien.
Jeg har selv i all stillhet skrevet dikt om bilen som utrydningstruet art, bilen som husdyr, hestekrefter i garasjen, og mannen som strigler ridedyret sitt, dvs vasker bilen, mens han tenker på hvor leit det er at den snart må avlives. Jeg må ha trodd den gangen at bilismens død var nær forestående. I likhet med kapitalismen har den vist seg mer seiglivet enn man den gang skulle ha trodd.
Og kloden vår, og lokalsamfunnene, luft og jord og oljeressurser, de tåler visst også en omgang til. I hvert fall håper jeg det, for i dag kjøpte jeg ny. Ny brukt.
Jeg har litt problemer med å legitimere det. Egentlig trenger jeg ikke bil. Jeg forflytter meg ikke så mye. Jeg står opp av sengen og setter meg til arbeidsbordet i ett og samme rom. Jeg handler ikke inn mer enn det jeg kan bære fra nærmeste Kiwi. Bussen til sentrum går forbi hvert sjette minutt. Og når jeg skal besøke min gamle mor, kunne jeg ta ekspressbussen med avgang hver time. Det kunne jeg nok. Ja, om jeg så skulle få lyst på en tur i marka, er det bare å ta bussen, eller banen, eller trikken, med skiene på nakken. Så i bunn og grunn er bilen ren luksus.
Som pelskåper. De er varme. De er elegante. Og mange små dyr må ha det vondt hele sitt triste liv for den varmen og elegansens skyld.
Vi er på toppen av næringskjeden, som en politiker sa forleden. Det er vår fulle rett å ete og drepe, eller omvendt, drepe og ete, eventuelt slakte og flå. Det er ikke desto mindre et sivilisatorisk fremskritt at denne retten nå ikke lenger er selvsagt.
Legg merke til at jeg benytter enhver anledning til å snakke om annet enn denne nye bilen. Den er en stor fornøyelse å kjøre, men er det en god nok grunn, for en som ikke trenger bil? 109 hestekrefter er, i all beskjedenhet, en betydelig potensforøkning, men penisforlengelse? Ærlig talt.
Libido styrer våre veivalg og våre forbruksvaner, så mye er klart, med mindre vi overstyrer libido med vår overlegne forstand. Jeg ønsket meg egentlig en Jaguar E-type, veteranmodell, drivstoffmessig uøkonomisk og uten skistativ. Fornuften fikk meg ned på en Peugeot 307. Pent brukt. Ikke så veldig dyr. En klok og fornuftig beslutning, kort sagt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar