tirsdag 30. mars 2010

Det unyttige


Alle som har lest De velvillige av Jonathan Littell, vil ha fått med seg at forfatteren driver med sampling, i tillegg til alt annet han har på sitt program. Allerede romanens første setning er en allusjon til middelalderpoeten François Villon (han med De hengtes ballade…), et halvsitat som oversetteren i sin tid strevde med å finne en ekvivalent til. Det samme diktet finnes i flere norske og ikke minst nynorske versjoner, men ingen av dem passer i denne konteksten. Den til døden dømte dikteren Villon henvender seg til sine medmennesker, men dette ordet var ikke oppfunnet ennå, så han sier noe i nærheten av: Mennesker! Brødre!

Rent oversetterteoretisk og prinsippielt er problemet det at de fleste lesere på originalspråket straks kjenner igjen dette anslaget og tenker: Villon, middelalder, omstreiferliv, dødsdom, hengning – og så denne appellen til menneskenes brorskap og forståelse. Ikke alle franske lesere husker Villons dikt utenat, men alle får assosiasjoner ved denne åpningslinjen: Frères humains …
Problemet er altså at ingen norsk versjon vil kunne vekke de samme assosiasjonene i den hjemlige leser, med mindre hun er spesielt bevandret i eldre fransk diktning.
Men nok om det! Jonathan Littell driver med utstrakt sampling i denne svære boka, som ellers har langt mer alvorlig ærend. Eksemplene kunne forfleres, men nå i kveld vil jeg bare gjøre rede for den store lettelse som inntraff da jeg endelig, for en time siden, fant ut av en sammenheng jeg lenge har smågrublet på, som er helt uten betydning, slik en verkebyll er uten betydning, men likevel plagsom.
            I det innledende kapittelet skriver jeg-personen, den forhenværende SS-offiseren, at han egentlig helst ville blitt pianist, og at han nå nylig hadde vært på en konsert, der en kvinne i moden alder hadde spurt: Er ikke De pianist? Hvorpå han må svare: Nei, dessverre, frue.
            Mer er det ikke.
            Denne nokså ubetydelige scenen har jeg slitt med lenge. Ikke at den var vanskelig å oversette, enn si forstå, men det var liksom noe så unødvendig med det hele. SS-mannen er ikke pianist, nei vel, men han ser kanskje ut som en? Han skulle ønske han hadde vært pianist, men nei, skjebnen ville det annerledes. Jo, de to replikkene kan saktens forsvares i det store skjebnedrama som her skal utfoldes. Men sant å si virker det litt malplassert, litt overflødig, hvis det da ikke er satt inn som en minnelse om noe annet.
            I tre års tid har jeg lurt på om jeg ikke en gang for lenge siden hadde lest nesten nøyaktig den samme replikkvekslingen. Jeg husket en ung mann med langt hår et sted i landlige omgivelser, der han møter en kvinne som sier: Er De kunstner? Og han må svare: Nei, dessverre, frue …
            Og så har jeg forestilt meg at Littell i all underfundighet har tenkt på den samme passasjen og satt den inn for alt den er verdt. For å betegne noe, bety noe, eller bare for å glede den som kjenner igjen denne ordvekslingen fra sin tidligere lesning. Mye intertekstualitet har jo først og fremst den funksjon at den får leseren til å kjenne seg igjen og føle seg som kjentmann, noe som inngir en behagelig fornemmelse av overlegenhet, for ikke å si oversikt og beherskelse, som også er behagelige fornemmelser.
            Vagt sto det for meg at jeg i unge år, før jeg begynte å lære grunnbegrepene i det franske språket, hadde lest en del fransk litteratur på engelsk, i Penguin Classics. Det var nok der det var: Are you an artist? Unfortunately not, madam.
            Men hvem sa dette? Nei, det er ikke en quiz. Spørsmålet er så perifert og uviktig at jeg aldri har plaget noen andre med det, ikke på mange år. Men da jeg i går under en opprydning på loftet kom over en tynn gammel fransk paperback av typen Livre de poche med et snølandskap på omslaget: La symphonie pastorale av André Gide, der en bokhandlermedhjelper har skrevet 4.90 med blyant på forsatsen, uten å presisere om det er sveitserfranc, franske franc eller norske kroner (neppe) – da slo det meg at jeg før dette leste denne lille romanen på engelsk, i Penguin Classics, der den var utgitt sammen med en annen lang novelle eller kort roman, hva nå den het.
Internett og dette nettets søkemotorer er en av menneskeåndens store landevinninger. Så snart jeg husket at Pastoralesymfonien var utgitt sammen med en annen kort roman av André Gide i Penguin, var det bare å søke og finne og laste ned. Jeg har ikke tatt meg tid til å lese hele Isabelle, men hadde jeg hatt et lesebrett, skulle jeg gjort det. Der står det nemlig – og jeg kan nøye meg med å søke på ”artiste?” – og finner da, underhånden av meg oversatt: – Er De kunstner? – Nei, dessverre, frue, svarte jeg og smilte.


Som å få hull på en byll. Tilfeldig sammentreff er selvfølgelig en mulighet, altså mellom Gide og Littell, men det nekter jeg å tro på. Og jeg som hadde glemt at jeg leste Isabelle av André Gide for førti år siden, og bare husket en ung mann i bløt hatt og med langt hår og som gjerne ville ha vært kunstner, men måtte si dessverre …
En annen gang skal jeg tenke på om det er noen mening med alt dette.

Ingen kommentarer: