Brother de Luxe

Et tog kommer inn på stasjonen. Den boken det her skal være snakk om, begynner med lokførerne Roland og Luciano som småprater seg imellom mens de sakker farten på syv hundre og femti tonn passasjertog. Heter det sakke farten eller saktne farten, forresten? Den urutinerte oversetteren lover seg selv å slå opp i ordbøkene. I mellomtiden er det Roland som holder hånden på kjørekontrolleren. Akkurat den glosen dro jeg inn til nærmeste jernbanestasjon for å innhente. Samtidig fikk jeg med meg endebutten. Det er sånne ord man ikke nødvendigvis lærer i løpet av et mellomfag. Dette var sommeren 1977. Det var ennå ikke avgjort at jeg skulle bli oversetter, men jeg var kommet til det siste hinderet før den eventuelle løpebanen. Jeg skulle levere en prøveoversettelse av prologen til spenningsromanen Out, som hadde ligget en tid på bestselgerlistene i Frankrike.

Man tror kanskje at bøker ikke skrives som bestselgere, men at det er noe de blir. Og det er riktig at forleggere kan bli overrasket over hva som slår an, og hva som skuffer forventningene. Men akkurat denne boka av den notoriske bestselgerforfatteren Pierre Rey, den var født til kommersiell suksess. Forlaget Robert Laffont hadde den gang gående en serie med ensartet utstyr og format som ganske ubluferdig kalte seg Best-Sellers. (Skal gjerne uttales med stum t og trykk på siste stavelse, som bessellères.) Det var en vellykket serie. Jeg tror den begynte med Henri Charrières Papillon, som jo ble en verdenssuksess og en klassiker. Å debutere som oversetter med en bok av dette formatet – vi snakker om over 400 boksider i høydeformat (15 x 24) – og med slike forventninger knyttet til seg, hva var det? En utfordring? En guds lykke? Eller kanskje halsløs gjerning. Dumdristigheten bærer forstavelsen dum; det må man passe på å glemme, ellers våger man ingen ting.

Jeg innledet altså min potensielle karriere med utadvendt research. Jeg husker stemningen på Tønsberg jernbanestasjon som et Edward Hopper-bilde: Søndagsstille, kveldsvarm asfalt, ingen bevegelser. Selv togene sto stille, som slitne havregamper i spiltau. Men inne i et lokomotiv for seg selv (uten vogner på slep) i Spor 2 puslet en jernbanemann omkring i svart uniform, ukneppet jakke og uniformslua langt bak i nakken – det var jo sommervarmt og søndag – og han så ikke ut til å ha det travelt. Jernbanefolk – les cheminots – er et imøtekommende og vennligsinnet folkeferd, tenkte jeg. Og det viste seg å stemme: elskverdig og uten formaliteter ble jeg tatt imot i førerhuset (het det førerhuset?) og vist instrumentene, spakene og innredningen der, og alle ting hadde egne navn, fra daudmannknappen til jeg vet ikke hva. Nei, jeg husker ikke hva, men jeg noterte det jeg trengte, og fikk med meg navnet på det jeg hadde trodd het en buffer. Det heter det da også, blant boklærde, men de som har greie på den virkelige verden, kaller det aldri noe annet enn endebutten, ifølge min hjemmelsmann.

Togets ankomst på stasjonen et sted mellom Genève og Zürich vekker uvanlig oppsikt. De to i kabinen, eller førerhuset, eller hva det heter inne i lokomotivet, de skjønner ikke hvorfor folk på perrongen stirrer så vanvittig, blekner og viker tilbake. Inne under glasstaket står det klaser av folk på vakt ved bagasjen sin … Klaser av folk? Ja, faktisk, det står klaser, det samme ordet som i drueklaser, et ord denne oversetteren kjente spesielt godt fra sine to sesonger i vinhøsten. Og man må jo oversette de ordene som står der? Å, hellige enfold ... Hvem var det som reddet meg fra å levere en prøveoversettelse med klaser av folk på perrongen? Takk skal hun ha! Det ble klynger. Jeg nevner denne nesten-tabben for å tilstå at min språklige kompetanse var lavere enn selv jeg hadde trodd, etter to års studium etterfulgt av to års opphold i en fransk landsby. Det er noen som har lett for det, andre ikke. En tredje gruppe lærer aldri.

Det viser seg at toget kommer inn på stasjonen et sted i Sveits med det blodferske beinet av et menneske i fronten, ”revet av ved lysken og liksom dandert av en dekoratør med sans for det makabre”, og blodet som pipler over silkesokken og det fine læret i skoen, det kunne ikke lokfører Roland eller noen andre ane ”skulle komme til å bre seg med utrolig hastighet ut over flere verdensdeler. Og bli til et blodbad.”

Jeg vokste opp i et hjem uten skrivemaskin. Det var ikke uvanlig den gangen, i middelklassen. Jeg sier det ikke for å påberope meg en ulykkelig barndom. Dessuten var det bare å ringe til far på kontoret og be ham ta med en maskin hjem, så gjorde han det, med mindre han glemte det helt, fordi han hadde fått noe annet å tenke på. Litt ulykkelig var barndommen likevel på sånne kvelder, sveket av far og berøvet ytringens mulighet. I noen tilfeller ble min glemsomme far så skyldbetynget angerfull at jeg fikk låne nøklene til kontoret, men der viste det seg vanskelig å skrive. Kontoret om kvelden er forlatt, ikke bare av sine kontorister, men av den merkantile ånd som virker på dagtid gjennom kimende telefoner, astmatiske regnemaskiner, småfulle spritduplikatorer, klisne frimerkeslikkeputer og løsningsorienterte samtaler; og når Merkurs ånd er borte, er det ingen ånd igjen.

Det kom ikke mye godt ut av disse kveldstimene, bortsett fra en første erfaring med fenomenet skrivesperre. En dag ble jeg med på kontormaskinmesse på Park hotell i Sandefjord, der bl.a. kulehodemaskinen til IBM ble demonstrert, en genial nyvinning som gjorde det mulig å variere fontene og for den saks skyld skifte til kyrillisk alfabet. Det var mer enn jeg behøvde, men jeg kom i snakk med forhandleren og møtte hans forståelse for ungdommens ønske om å disponere egen skrivemaskin uavhengig av fedrenes glemsomhet. Dessverre disponerer jeg heller ikke de nødvendige midler for anskaffelsen, tror jeg kanskje jeg kom til å bemerke. Han lo litt forsiktig av denne måten å si det på og skjønte nok at den som snakker sånn, han trenger virkelig et skriveredskap, og det kunne han ordne; han hadde en maskin til overs. Det var en vareprøve fra en ukjent japansk produsent han ikke hadde noen som helst tro på; han kom aldri til å forhandle noe som het Brother. Så han trengte ikke denne vareprøven. Den kunne jeg få. Aage M. Hansen, forretningsdrivende i Tønsberg, ble min første mesén.

Brother de Luxe var en lyseblå, lett reiseskrivemaskin, en gudegitt gave (ex deo machina) og skjebnefaktor. Som i tankeeksperimentet med de tusen apene som klaprer på maskin i tusen år og til slutt kommer viftende med en bedre versjon av Hamlet, omtrent slik arbeidet jeg fra nå av, iherdig, men planløst. Mediet er budskapet, var det noen som sa på den tiden, og skriften er i skrivemaskinen. Det er bare å få den ut. Etter noen år på den måten debuterte jeg med dikt, ung og uforferdet i all gammelmodighet, dikt fra en lyseblå japansk lettvekter. Jeg hadde ellers tenkt å bli siviløkonom.

Manuskriptet til Out – opptil 400 sider med gjennomslag (ja, barn, gjennomslag: man la et tynt papir under et karbonpapir og så manusarket øverst, altså tre lag som det iblant kunne være vanskelig å snike inn i valsen på den lette japanske, ikke helt ferdig utviklede prototypen, men kopi måtte man jo ha) – er skrevet på Brother de Luxe.

            Ovenfor var vi kommet til et varsel om blodbad på en jernbanestasjon i Sveits; der slutter prologen, og der er opptaksprøven ferdig. Da er vi to sider på vei, og det har nok krevd et par dagers arbeid. Man blar betenkt i de gjenstående fire hundre boksidene og lurer på om dette kan lønne seg. Likevel blir man glad da Gordon Hølmebakk ringer fra Gyldendal for å si at prologen er fremragende oversatt, det er bare å sette i gang med resten. - Det er ingen viktig bok, presiserer han, men den kan være riktig å prøve seg på. Det tar jo tid å komme inn i det, sier han, lettere gåtefullt, eller innforstått, før han legger til at man ofte må ha oversatt en hel bok, før man begynner å beherske kunsten.

Veldig få har lest Pierre Reys roman Out på norsk. Det ble en flopp. Oversettelsen er ikke riktig god, men det var ikke bare derfor. Boken kom ut sommeren 1978, heftet og i samme format som originalen, bare med litt mer skrikende farger og med en baksidetekst jeg selv var delansvarlig for: ”OUT er navnet på en finansoperasjon – en skattesvindel i verdensformat med mafiaen og det sveitsiske bankvesen som hovedaktører (…) i en verden av lyssky transaksjoner, korrupsjon og raffinert bestialitet. Enhver likhet med virkeligheten er tilsiktet.”

            Det var denne raffinerte bestialiteten – vi har nevnt et avrevet bein på fronten av et lokomotiv, vi kunne nevne en halshugging med kappsag, tanntrekking som tortur, i det hele tatt en utbredt ringeakt for menneskeliv – som fikk en anmelder i Morgenbladet til å gå av skaftet og lage overskriften: Arbeidsulykke i Gyldendal!

            Jeg bodde utenlands den gangen og leste ikke Morgenbladet, men på forlaget ble det visstnok bestemt samme dag at denne boken later vi som vi ikke har utgitt, det var aldri meningen, det skulle bare være en svenneprøve for en potensiell oversetter. I hvert fall tenker jeg meg at det var dette som ble sagt på redaksjonsmøtet den dagen, og siden har den gule boken ikke vært å se, unntatt en sjelden gang i antikvariater og på loppemarkeder, da gjerne i ulest stand.

(Publisert i Bokvennen nr 2.10)