Susanne Thoresen må i barndommen ha levd med lukten av sin mors lik, selvfølgelig til det ukjennelige iblandet stanken av alle de andre som lå der og langsomt fortærtes av tidens tann under torva. Det var et karrig prestegjeld og knapt med jordsmonn. Torvlaget lå rett på grunnfjellet; de døde fikk ikke mer enn en dyne av gras og røtter, og de hvilte sine knokler mot det blankskurte berg. Heldigvis står vinden på, som oftest, og feier de dødes miasmer ut på det bårute havet, eller inn over fjell og daler. Men det var dager og netter da stanken lå tungt over øya, så det ble vanskelig å tro at mamma var i himmelen blant englene.
Lukten av en mors forråtnelse gjør noe med sorgen. Det gjør noe med det moderløse barnet. I hvert fall er det kjempefristende å psykologisere og konkludere allerede her. Susanne Thoresen ble en kvalifisert dikterhustru.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar