Måsungen

Den satt blant gråstein i samme farge som den spraglete fjærdrakten og vi var først i tvil om hva slags fugl det kunne være; kanskje noe sjeldent. Den var stor som en rype og hadde mye dun på hodet, sikkert en sjelden fugl. Den beveget seg ubehjelpelig på stavrende føtter og prøvde ikke å fly, kanskje en slags dronte. Lyd ga den ikke fra seg på lenge, så kom det et pip, et klagende, langtrukkent pip. Vi observerte den fra vinduet i rorbua, den sto på fem-seks meters hold i steinrøysa da en måke kom på stille vinger og stilte seg rett foran den. De to fuglene så på hverandre. Den lille begynte å fortelle noe, og kanskje den forlangte noe; det lød som den hadde mye å klage på, og den store hørte på i taushet. Vi skjønte etter hvert at det var en ungmåke, en måsunge. Den var foreldreløs. Den voksne var etter alt å dømme en tante, kanskje en onkel.
Muligens en fadder i foreldrenes sted. Men mat fikk den ikke, og heller ingen trøst. Den voksne fløy av gårde ut av vårt synsfelt, og den lille virket ytterlig forlatt. Vi kastet brødbiter til den, slik vi ofte har matet endene i Akerselva, men den eide ikke matvett. Selv reagerte den knapt på dette bombardementet av matvarer, men måkenes storsamfunn lot til å oppfatte det som en fiendtlig handling. De kom til fra ingen steder, mange på en gang, flakset i ring rundt den lille og skrek så stygt de kunne. Måker kan skrike forferdelig stygt.De vørte ikke brødmaten de heller; det var ikke derfor de kom. De var der for å forsvare slektens avkom.
Vi skjønte at måker i Lofoten nødig spiser brød, siden de har havet fullt av fisk, som de foretrekker. Til alt hell hadde vi en røkt makrell. Den hadde vært med oss hele veien, uåpnet i vakuumpakning, en gang for lenge siden innkjøpt på Storo. Det er en fisk så mør at den kan smøres på brødet som et pålegg. Vi mente det måtte være ideell kost for en sulten måsunge.

Det var nå blitt sent på natt, men det så vi bare på klokka. Vi kunne også se det på vinflasken, som begynte å minke, men det var ingen andre tegn på natt. En av oss gikk ut med litt makrell på en asjett.
Da kom måkenes flyvåpen på sekunders varsel. De sirklet rundt inntrengeren, stupte som stupbombere mot hodet, men slapp heldigvis ikke bombene sine. De oppfattet heller ikke dette som en vennligsinnet handling. Det ble mye skrik. Matmor satte fra seg makrellen i bakkehøyde og kom seg i hus.
Vi måtte åpne en ny flaske. Vår unge venn glante fortapt og uten interesse på matfatet. Heller ikke dens foresatte brydde seg om tilbudet. Da skjønte vi at det er stor forskjell på måker i sør og nord. I Sør, for eksempel i Vestfold, ville det blitt rift om en godbit som dette, det ville blitt kamp med høye skrik og hakking med nebb. I Nord kaller de seg måser og virker mer blaserte.
Det så ut til at ungen måtte gå til sengs uten nattmat. Den la seg ned på berget og vippet over på siden, som i et stabilt sideleie, og vi mente å forstå at det var noe galt med den. Eller noe rart, kanskje noe helt spesielt. Det slo oss som en mulighet at den kanskje var måkenes Dalai-lama.
Den kunne være syk og utstøtt fra flokken, satt bort for å dø. Men hvorfor skulle de da beskytte den, som de vitterlig gjorde? Det kunne faktisk hende at den var sett ut til å bli den nye måsenes Dalai-lama i Stamsund, og at det vi var vitner til var en av dens mange prøvelser, en manndomsprøve eller simpelthen en test av fuglens guddommelighet. Hvis den overlevde denne natten alene på berget mellom rorbua og steinrøysa ned mot vannet, kunne det være et bevis på at ungen var en verdig kandidat, en hellig måse. Det var en teori.
Det var ikke slutt på dens prøvelser. Vi var nede i den tredje vinflasken da min reisefelle ved vindusposten satte i et skrik. Måkene skrek også opp. Jeg kom for sent til å se hva det var. Hun fortalte om to raske dyr med lange haler og lange snuter, nesten som elefanter. Jeg så fra henne til skvetten på den siste flasken og foreslo at det kanskje var tid for å køye. Hadde det vært elefanter, ville jeg også ha hørt dem dundre forbi. Hun sa de var mye mindre enn elefanter, men lignet litt på grunn av snabelen. Jeg hadde vondt for å feste lit til denne forklaringen. Det var to av dem, påsto hun, men måkene jagde dem bort. De var ute etter den lille. Køyene er ovenpå, sa jeg.
Da fikk jeg syn for sagn. Riktig nok bare én denne gangen, og ingen elefant, men en mår, et pelsdyr, en oter. Den var  halvmeteren fra sitt bytte da en hærskare av flaksende, skrikende måker klarte å skremme den vekk. Langstrakt kropp og like lang buskete hale, et halvt hoppende, halvt bølgende ganglag; ryggen buet seg når den sprang, som en lynrask åme. Den stupte i vannet uten et plask, svømte delvis under vann, kom mye slankere opp på den andre siden, stadig med en eskadron av illsinte måker etter seg, ganske sikkert en oter. Der forsvant den mellom steinene.
- Den kommer tilbake. De kommer nok tilbake begge to. De sniker seg usett gjennom steinrøysa og slår plutselig til, før måkene rekker å reagere. Han er jo så dum, den ungen.
- Hellig enfold, kanskje, beskyttet av sin guddommelighet, eller kanskje bare heldig. Hva vet vi om fuglelivet.