Baron Blod følger Wergeland til graven

Da Henrik Wergeland var død, i juli 1845, ble han fulgt til graven av en umåtelig stor folkemengde. Byen hadde knapt 30 000 innbyggere. Det sies at 10 000 var på bena for å følge kisten det siste stykket. De fleste var almuesfolk. Embetsstanden glimret mest ved sitt fravær. Hele byens politikorps var mobilisert som sikkerhetsvakter. Politimesteren selv gikk i toget. Han siteres på sin ikke spesielt morsomme replikk: Hvis det nu skjer en forbrytelse et annet sted i byen, har jeg ingen å sette inn!

Det var visst Christian Tønsberg, forleggeren, som snappet opp politimesterens bekymringsmelding. Han observerte også statsråd Vogt i prosesjonen. To prester er dessuten registrert. Den ene var gamle prost Wergeland, dikterens far. Den andre var pastor Biørn, som skulle forrette i kirken. Han skulle også, noe senere, ta seg av sin avdøde venns unge enke. Videre nevnes den unge Eilert Sundt, en sann Wergeland-beundrer, som skulle holde en tale på studentenes vegne.
I alle beskrivelser av gravfølget har denne manglende deltagelsen fra dikterens egne rekker vært fremhevet, gjerne for å minne om at Wergeland var elsket av folket, men mindre godt likt av sine standsfeller. At ikke regjeringen og andre offentlige myndigheter stilte opp på annen måte enn ved statsråd Vogts frivillige oppmøte, har gjerne vært sett som en demonstrativ uteblivelse. Avdøde hadde tross alt hatt en høy stilling i staten – som riksantikvar – i tillegg til at han som dikter, folkeoppdrager og samfunnsdebattant vel hadde gjort seg fortjent til en viss honnør.
Eller er det hele en legende? 10 000 arbeidsmenn, ingen embetsmenn ved den folkekjære åndskjempens grav. Elsket av almuen, forhatt av maktens menn? Dette er jo en konstituerende del av diktermyten. Selve myten kan tenkes å ha bidradd til å fortegne skildringen av Wergelands siste ferd. For hva leser vi ikke i et anerkjent oppslagsverk om baron Wedel Jarlsberg, kommandanten på Akershus, Wergelands gamle fiende: ”1845 ledet Wedel prosesjonen i Wergelands begravelse. Det var et symbolsk uttrykk for at krigsmakten var blitt nasjonal.”

Hvis dette er sant, er det mye annet som er usant. Men nei, det er ikke Wikipedia. Påstanden står på trykk i Norsk biografisk leksikon, utgitt av Kunnskapsforlaget. Den er ført i pennen av en professor i historie. Det skulle borge for sannhetsgehalten. Feilaktig eller ikke – jeg har forsøkt å finne ut hvor opplysningen stammer fra. Jeg finner det overveiende sannsynlig at det dreier seg om en løgn, en feilerindring eller en misforståelse. Men hvordan har den oppstått?
La oss først se på hvem denne Wedel var, som skal ha ledet prosesjonen. Det kan tenkes han var glad for å se sin gamle plageånd av gårde og red foran i toget for å være sikker på å få sett kisten forsvinne ned i et hull i jorda. Wergeland hadde ertet og plaget ham i skrift og tale helt siden natten til 18. mai 1829, etter det såkalte Torvslaget. Baron Ferdinand Wedel Jarlsberg var kommandant på Akershus den gangen folk i Kristiania feiret 17. mai ved å promenere gjennom gatene og samles på Stortorvet, mens gateguttene ropte hurra.
Denne feiringen ble det slått ned på med sterke midler. Baronen kommanderte ut kavalleri og soldater med skarpladde våpen, og disse gikk hardt til verks mot sivilbefolkningen. Det fløt blod, mange kom til skade, men til alt hell ble det ikke avfyrt skudd. Det kunne ha endt med massakre, og det var ikke kommandantens fortjeneste at dette ble forhindret. Student Wergeland fikk et rapp av en sabel over ryggen så det ble et tydelig merke på uniformsjakken hans. Han gikk nemlig i sin egen, grønne studentuniform, som ingen hadde maken til, men som kongen visstnok hadde godkjent.

Wergeland la baronen for hat etter dette og benyttet mange anledninger til å uttrykke sin mening om mannens forstand og åndsevner. Baron Blod var bare ett av navnene han ga ham. Et annet var Uedel-Juling. Så sent som i 1841 skrev han i et brev om den despotiske, rent militære Wedel som han hadde stått ”på fiendtlig fot med” siden studentdagene. Det er ingenting som tyder på at han rakk å skvære opp og bli forsonet med denne sin erkefiende før han døde, knappe fire år etter denne erklæringen.
Så kan vi kanskje tenke oss at baronen var en storsinnet adelsmann som evnet å overse dikterens mange personangrep på hans høye person? At han i bunn og grunn var en stor beundrer av Wergelands geni, og derfor ville hedre ham med sitt offisielle nærvær på hans siste ferd?
– Neppe. Men om så var, ville hans deltagelse i teten av det store toget ha blitt lagt merke til. Baron general Ferdinand Wedel Jarlsberg var nå øverste sjef for den norske armé. Han var i høyeste grad representant for den norske makteliten.

Nettopp den eliten som ifølge alle skildringer vi har lest, valgte å bli sittende på kontoret den dagen, den 17. juli 1845. Ingen kan huske å ha sett forsvarssjefen i trengselen. Hans nærvær, for ikke å snakke om hans ledelse av prosesjonen, ville da også ha vært en historisk ironi, som krønikeskriverne ikke kunne ha unnlatt å bemerke.

Artikkelforfatteren i Biografisk leksikon husker ikke hvor han har denne opplysningen fra, men henviser til kildene. Jeg har begynt å gå  igjennom dem, men mye gjenstår. Følg oss videre i jakten på en sannsynlig feilkilde, her på denne bloggen. Om noen dager eller uker.

Baronen