I Norge 1845

Boka har feil i en av metadatafilene slik at den ikke kan vises fram, får jeg opplyst på NB. Så mens vi venter på at den samme boka, men nå som fysisk gjenstand med trykksverte på papir, blir hentet opp fra magasinene på Solli plass og gjort tilgjengelig i lesesalen, kan vi bruke noe av tiden til å sjekke hvem forfatteren var. Immanuel Ross er ikke et navn man finner på Wikipedia. Det er ikke et navn vi kan huske å ha støtt på før.

                    Heller ikke broren hans, Hans, får klokkene til å kime. Men det skulle det nok helst ha gjort. Hans Ross var en flittig og dyktig målmann i Ivar Aasens fotefar, en metafor (”fotefar”) som kommer skjevt ut, ettersom Ross gikk litt andre veier. Men hovedsaken er at han samlet inn et norsk ordtilfang, og kom hjem med mange flere ord enn Aasen hadde funnet. Ross er en viktig mann i norsk språkhistorie og  vies langt mer spalteplass i gamle leksika enn lillebroren, Immanuel, som tross alt er mannen vi er ute etter.

                    Brødrene Ross er siste og nestsiste oppføring i bind 11 av Norsk biografisk leksikon (NBL_1). Man finner dem også, begge to, med enda fyldigere omtale i Norsk Forfatter-Lexicon, som er redigert og utgitt i brødrenes levetid. Begge disse oppslagsverkene kan man sitte hjemme og studere i godt lesbart format (forutsatt at metadatafilene er i orden, og det er de).

                    De var prestesønner fra Mandal, begge studerte filologi. Vår mann, Immanuel, ble gift i Stokke med en frøken Nordrum, datter av en kjøpmann, tre år eldre enn ham. Det er ikke så mye. Hun ble med ham vestover da han ble ansatt som lærer ved Tanks skole i Bergen. Der ble han visstnok værende hele sitt liv. Han publiserte endel, ikke minst i aviser og periodika, men også i bokform, bl.a lærebøker og fortellinger for ungdom. Han var også en ivrig arkeolog. Hans biograf i NBL, professor Haakon Shetelig, kremter liksom litt og sier at hans arbeide innen fortidsminneforskning nok skulle få varigere betydning, tør en vel si, enn hans litterære virksomhet. Hm. ”I Norge 1845” er vel litterært sett det betydeligste i Ross’ mangesidige produksjon, sukker Shetelig til slutt.

                    Den nevnte boken, utgitt på Aschehoug forlag i 1899, er nå på vei opp fra magasinene i NB på Solli plass. Her står det noe om Henrik Wergelands begravelse, og noe ellers uhørt om general baron Wedel Jarlsbergs rolle i gravferden. Vi vet ennå ikke hva det står, men har en anelse.

                    Jeg ser for meg at Ross ikke har laget et vitenskapelig verk med fotnoter og kildehenvisninger. Snarere er boken skrevet som en begeistret fortelling om et år i Norge, et ungt land på vei mot myndighetsalder, en gammel nasjon i en ny forfatning, med institusjoner som stadig går frem i visdom, der hærsjefen selv leder nasjonens fremste dikter på hans likferd…

                    Spørsmålet er: Hvor har han sine opplysninger fra?

                    Og neste spørsmål, hvis han ikke kan henvise til troverdige vitner: Kan vi tro på ham?

                    Dette blir spennende! Eller bare trist og kjedelig.

(Forts.)