Klappe dikterens hund

Begravelsen var pragtfuld, skriver Gunnar Heiberg (1908), der var uniformer og der var honoratiores, men især myldret der frem fra de små gater, fra de usle forstæder, tusener som kjente akkurat så meget til litteratur, at de forstod at Wergeland var et digt …

            De fleste andre som skriver om gravferden, fremhever tvert imot fraværet av uniformer og honoratiores. Men også Halvdan Koht (1908) nevner det offisielle Noreg: statsraadar og stortingsmenner gjekk med i fylgje, skutene paa hamna flagga paa halv stong. - Alle gatene var svarte av folk, og so stort eit fylgje var aldri sett i Kristiania.

Ennå har vi ikke sett noe til sjefen for den norske armé, kammerherre og baron, general Ferdinand Wedel Jarlsberg. Han skal ha ledet prosesjonen, ifølge en moderne leksikonartikkel. Det er bare så pussig at ingen av de vitnesbyrd vi kjenner til, nevner generalens rolle i toget.

Heibergs ”uniformer” behøver ikke bety militære. Alle embetsmenn gikk i uniform på denne tiden. Vi har jo også sett bilde av riksantikvar Wergeland i stram uniformsjakke, for ikke å glemme at han allerede som student gjerne iførte seg en selvkomponert uniform med broderi på grønn fløyel. Det var jo den som ble skjendet av baron Wedels kavalleri.

Hvor befant baronen seg den 17. juli 1845? Er det noen som har sett ham foran i sørgetoget? Gatene var svarte av folk – og så er det ingen som legger merke til at det er avdødes erkefiende som leder kistens ferd til graven?

Ustvedt nevner en ung gutt, Daniel Thrap. Han skal ha diltet etter da kisten ble båret ut fra Hjerterum i Pilestredet. Hvor finner vi hans vitnesbyrd? Har han observert en general og baron?

Daniel Thrap vokste opp til å bli en flittig skribent, hans verkliste er drøyt uoverkommelig. Men en liten artikkel i tidsskriftet For Kirke og Kultur fra 1910 – med den lovende tittelen Wergelandiana – ser ut som et spor. Årgangen står innbundet i hylla på Nasjonalbiblioteket på Solli plass. Der finner vi ganske riktig et barndomsminne fra 12. juli 1845, Wergelands dødsdag. En mørk, regnfuld aften, forteller Thrap, som da var 13 år og på besøk hos dikterens lege, doktor John Lie: Denne aften kom doktoren alvorsfuld ind til bordet, vendte sig til mig og sa: ”Nu er Henrik Wergeland død.”

Videre kan han fortelle at han en gang hadde fått anledning til å klappe dikterens hund, Bella: ”Det var en lykke, der en gang faldt i min lod.”

Og der stopper beretningen! Et utpreget blindspor. Det er forresten noe underlig ved det at gutten først fikk dødsbudskapet utpå kvelden. Ryktet om dikterens død skal ellers ha fløyet ut over byen fra tidlig morgen av. Men det får være.

Mye tyder på at vi ikke finner baronen nevnt i noen av de mange beretningene om Wergelands død og begravelse. I Lassens samling av aktstykker står et omforent utdrag av de to hovedstadsavisenes referat under overskriften Henr. Wergelands Jordefærd. Heller ikke her er vår krigsmakts øverste sjef verdiget omtale. Men dampfartøyet Christiania og alle de øvrige skibe på havnen hadde flagget heiset på halv stang. En overordentlig folkemasse oppfyldte de gater, hvorigjennom toget dro frem, og overalt såes tegn på almindelig rørelse.

Jeg tror vi må lete videre i Baronens egen biografi, i den grad denne foreligger skriftlig.

Bildene viser Wergeland i embetsuniform, Bella hvis øyne kan drukne sorger,

og Bella som preparat, testamentert til Naturhistorisk museum.