Et liktog gjennom sommerdagen

Den 17de Juli 1845 blev Henrik Wergelands Lig jordfæstet paa Vor Frelsers Kirkegaard, ledsaget af et Følge saa talrigt, at man vel aldrig før havde seet det i Kristiania. Det var Folket, der fulgte sin Ungdoms Digter til Graven, skriver Hartvig Lassen, som selv var til stede. Han nevner ikke baron Wedel, men han navngir heller ikke noen andre, utenom Folket. Heller ikke dette er nok til å gi baronen alibi.

Var han virkelig der – i spissen for sørgetoget, til fots? til hest? I gallauniform med epåletter og ordener på brystet? Den mannen som Wergeland hadde tiltalt som ”du blodige baron” og harsellert med under kallenavn som Uedel-Skarnsberg og Baron Verdig-Juling – er det sannsynlig at den mannen, kommanderende general for den norske armé, ledet prosesjonen i dikterens gravferd?

Plutselig stod høysommeren frem i sin fulle prakt akkurat denne dagen, opplyser Odd Arvid Storsveen. Det er han som har skrevet den grundigste og mest kildekritiske Wergeland-biografien hittil. Beskrivelsen av været i Kristiania torsdag den 17. juli 1845 har han dobbeltsjekket med Morgenbladet og Den Constitutionelle samt Chr. Tønsbergs opptegnelser og Olaf Skavlans Wergeland-bok fra 1892. Jeg tror vi kan stole på at detaljene er riktige i Storsveens bok Mig Selv (Cappelen Damm, 2008). Han nevner ingenting om baron Wedel Jarlsbergs rolle i Wergelands begravelse.

                Det var noen ikke navngitte studenter som bar kisten – til tonene av en sørgemarsj fra militærmusikken, ifølge Storsveen. Det militære var altså likevel med i toget. Kan det ha vært baron Wedel som dirigerte militærmusikken? Han var kommanderende general for hele den norske hær, og som sådan også øverstkommanderende for musikkorpset. Men oppgaven med å svinge taktstaven foran hornblåserne lå nok under hans verdighet.

                En dikters gravferd ligger egentlig utenfor litteraturvitenskapens emnefelt. Sammenhengen mellom liv og diktning kan være av interesse, men når livet opphører, er det ikke lenger noen slik sammenheng. Begravelsen har ingen innvirkning på diktningen, naturligvis. Derfor står det litt om døden, men ingenting om gravferden, i Harald Beyers monografi fra 1945.

Av samme grunn kan vi hoppe over Aage Kabells to bind om dikteren (1956-57). Kabell er en engasjert og velskrivende litteraturhistoriker, opptatt av Wergelands levned, men begravelsen opptar ham ikke. Med omtrent samme bemerkning kan vi i denne omgang forbigå Geir Uthaugs entusiastiske studie Et Verdensdyp av Frihet.

                Ikke uventet er det mer å hente hos Hans Heiberg (Så stort et hjerte, 1972): ”I spissen for sørgetoget gikk jegerkorpsets musikkorps. Jegerkorpset var fremmøtt og fordelt på hele strekningen, nærmest kirken var kavalleri. Politi var overalt anbrakt for, om det behøvdes, å holde mengden i age.” Her er altså både jegerkorps og kavalleri, men ikke et ord om at selveste hærsjefen ledet det hele.

I Yngvar Ustvedts Wergelandbok fra 1994 skildres gravferden på nært hold, basert på et øyenvitnes beretning (Daniel Thrap). Det var tett av folk langs hele ruten. En statsråd og en stortingsmann deltok i følget, står det her, ellers ingen fra storting og regjering. Om landets militære toppledelse står det ikke noe. Men kan vi dermed anse det for bevist at baron Ferdinand Wedel Jarlsberg ikke ledet prosesjonen i dette liktoget?

                Ja, hva må til for å avsanne en historisk hendelse?

(fortsettes...)