På nedlagte stier

Det går en sti over myrene og inn i skogen – hvem har anlagt den? Jo det var mannen, mennesket, han gikk her først. Siden kom det et og annet dyr, og en og annen same, glad for å finne en oppgått sti i det ellers uveisomme lendet… Omtrent slik begynner Markens grøde. Det var Isak Sellanrå som gikk frem og tilbake til nyrydningen sin og tråkket opp en sti. Oppfølgeren til denne suksessromanen ble aldri skrevet. Den skulle handle om småbruket som ble nedlagt, det lå for avsides til, der ingen skulle tru at noen kunne bu. Mannen sluttet å gå på stien, dyrene hadde han jaktet på og nedlagt, og da en og annen same kom rekende denne veien, fant han bare gjengrodde stier.

                Det er dette ordet jeg var ute etter: Gjengrodd. Det kan herske ulike meninger om hva det betyr. Altså egentlig. (Da ser vi bort fra at det kan misforstås av den vrangvillige, som tenker på en båt, for eksempel en sculler, som jo blir rodd av en gjeng. En gjengrodd båt. Her er vi på avveie.)

                Uenigheten om betydningen av ordet gjengrodd skyldes ulik oppfatning av hva det er som begynner å gro når stien ikke lenger trafikkeres. Kanskje det ikke er filologene, men heller botanikerne som sitter på fasiten. Det er vel forresten et generelt problem i språkfagene, det at fasiten er ufullstendig, eller helt mangler.

                Den som skal oversette Hamsuns siste sjarmoffensiv av et forsvarsskrift for seg selv, altså På gjengrodde stier (1949), til fremmedspråk, kan i noen tilfeller se bort fra problemet. Til germanske språk er det bare å ta ord for ord-metoden: Auf überwachsenen Pfaden. On Overgrown Paths. Langs overwoekerde paden. Vi kan i forbifarten merke oss at disse språkene anvender forstavelsen over- (og ikke den tvetydige gjen-). Hamsun kunne også ha valgt å skrive På overgrodde stier, men det gjorde han ikke. Av hensyn til rytmen, antar jeg.

                Til latinske språk blir det verre. Det ser ikke ut til at noen av dem har et så enkelt ord som gjengrodd. Ordet er forresten ikke enkelt, det er sammensatt. På fransk har de riktig nok et verb som betyr å vokse ut igjen, men det kan ikke brukes om en sti. Stien kan ikke vokse igjen, stien er ikke organisk på den måten. (Merk at den på norsk kan gro igjen, og altså bli gjengrodd! Dette er vanskelig.)

                På fransk, italiensk og spansk har oversetterne valgt den samme, omstendelige omskrivningen med bisetningen ”der gresset gror på ny” (eller ”der gresset atter gror”):

Sur les sentiers où l’herbe repousse.

Por las sendas donde la hierba crece.

Per i sentieri dove cresce l’erba.

Jeg mener det er helt feil. Men når alle tre gjør den samme feilen, er det kanskje fordi språkene deres ikke gir dem noen annen mulighet. Det kan også tenkes at disse søreuropeiske oversetterne aldri har satt sin fot på en gjengrodd norsk skogssti.

                Dette tenker jeg på hver gang jeg begir meg utenfor allfarvei opp til en ensomt beliggende hytte i skogsterrenget i Sandsvær. Et par ganger i året, ikke nok til å holde stien åpen. For hver gang har blåbærlyngen vokst høyere, røsslyngen tettere. Når det har regnet, er det som å vasse mot strømmen i knehøyt vann. Og unggranene og småbjørkene kiler og pisker, vierkrattet ligger som snubletråder på tvers, mens all denne tette vegetasjonen skjuler feller i form av fururøtter og anstøtssteiner. Sauene går ikke her lenger, elgen har funnet andre veier, og folk har ikke noe her å gjøre. Stien er gjengrodd, nærmest ufremkommelig. Underskogen har tettet seg til og gjenerobret den åpne stien. Men noen gressvekst å snakke om, kan jeg ikke se.

                Nå kan du innvende at det finnes stier i all slags terreng, gjennom forskjellig vegetasjon, for eksempel over åpne jorder og enger, der det bare vokser gress og markblomster. Men dette ville være å innføre en motforestilling, det har jeg ikke plass til i dette formatet. Jeg er bare ute etter å fremlegge mitt standpunkt, en slags kjepphest jeg har fått meg etter mange, men sjeldne turer på den gjengrodde stien opp til hytta i Sandsvær.

                I alle fall mener jeg at i et tråkk som fortjener navn av sti, er jorda så hardtrampet at ingen gressfrø kan slå rot. Det vokser ikke gress, det vokser i det hele tatt ikke noe i en sti. Videre mener jeg at de latin-europeiske oversetterne har misforstått forstavelsen gjen- i gjengrodd. Det betyr ikke at gresset eller noe annet gror om igjen. Norsk Riksmålsordbok har 4 definisjoner av forstavelsen gjen-, og det er den tredje som gjelder her: ”brukt ved verb som lukke, fylle ell. lignende for å understreke at der før har været en åpning, et åpent rum, f.eks gjenlukke, gjenmure.”

               

Vel, vel. Ved en annen sti i det samme landskapet, ennå benyttet som turvei av mange, står det et opplysningsskilt: Gammel ridevei, offisielt nedlagt 1882. Der har vi kanskje løsningen: På nedlagte stier. Sur les sentiers abandonnés.