Tampen brenner så det svir i øynene

Vi har vært gjennom alt som finnes av kjent og ukjent materiale om Henrik Wergelands død og begravelse – uten å finne det vi har vært på leting etter, nemlig general baron Wedel Jarlsbergs alibi for den 17. juli 1845. Vi har lest oss til at kisten ble båret av studenter fra Hjerterum i Pilestredet til Domkirken. Jegerkorpset gikk foran og spilte en sørgemarsj, komponert for anledningen. Hvem var komponisten? Hvor ble det av notene?

Det har vi ikke fått vite. Kisten ble satt ned i koret. Pastor Biørn ytret noen smukke ord om den avdødes store betydning, og studentenes sangforening fremførte en sang. Ingen husker hvilken sang det var. Eilert Sundt talte på vegne av studentene og nedla en laurbærkrans. Deretter ble liket med sørgemusikk i spissen ført gjennom den tette folkemengden oppover Grensen og Akersgaten til Vår frelsers gravlund, der pastor Biørn foresto jordpåkastelsen. Alt som var av politi var utkommandert. Det samme gjaldt jegerkorpset – ikke bare musikantene blant dem. Ved kirken var det vissnok også stilt opp kavaleri.

Men ingen av våre hjemmelsmenn nevner hærsjefen selv, kommanderende general Wedel. Vi begynner kanskje nå å bli overbevist om at han simpelthen ikke var der. Han ville ellers ha vært lett å få øye på. Minst en av våre kilder fremhever hans sans for ordenstegn og galoner. Det ville ha glitret og gnistret i uniformsbrystet på den høyreiste adelsmannen i den strålende sommerdagen, og øyenvitnene ville ha bemerket det. Og noen ville ha påpekt den historiske ironi i dette at det var baronen selv som ledet vei for sin gamle plageånd og erkefiende gjennom folkehavet til den oppkastede graven.

Vår hypotese har hele tiden vært at det må foreligge en feilkilde, en historisk misforståelse av dikterisk eller løgnaktig art. Og forleden, under en kursorisk gjennomgang av Norsk forsvarshistorie, bind 2, ble vi nokså sikre på å ha lokalisert påstandens opphav. Her leser vi:

”Henrik Wergeland døde i 1845. Under Torgslaget 17. mai 1829 hadde han fått ødelagt sin frakk av kavaleristene. Seksten år senere ble han fulgt til graven av militærmusikken, mens jegerkorpset paraderte under ledelse av den samme general Wedel Jarlsberg som hadde kommandert kavaleristene i 1829.”

Her gjenkjenner vi fra Biografisk leksikon den lille slurvefeilen med frakken. Det er en kjent sak at Wergeland ikke gikk med frakk i det fine været på 17. mai 1829, heller ikke utpå kvelden. Han var iført sin egen merkelige studentuniform (med grønne broderier på fløyel). Et sabelrapp over ryggen satte merker i fløyelen, og han anså etter dette uniformen for å være krenket, slik han selv følte seg krenket av baron Wedels soldater.

Det er ellers ikke overraskende at forsvarshistorien og leksikonartikkelen stemmer overens, da de er skrevet av en og samme mann, nemlig historikeren Roald Berg. På direkte spørsmål svarer forfatteren at han så lenge etterpå ikke kan huske hvor han har disse opplysningene fra, men i Forsvarshistorien finner vi til vår glede en sluttnote som henviser til ”Ross 1899”.

Det dreier seg om Immanuel Ross: I Norge 1845, et historisk essay eller monografi. Boken er tilgjengelig for alle i digitalisert form på NB (sies det på nb.no). Man kan altså sitte hjemme i ro og mak og lese denne over hundre år gamle boken, der det antagelig står noe interessant og feilaktig om Wergeland og Wedel. Det er bare et par tastetrykk unna.

Men den gang ei! Menneskelig svikt eller teknologisk uhell – noen har glemt å trykke på Enter, hva vet jeg. Vinduet er tomt. Teksten lar seg ikke laste ned eller leses i noe format. Tampen brenner fortsatt, men uten flamme; det lukter svidd.

(Forts.)