Anders Bye i Cotignac (1975)

(En gammel venn døde på Kongsberg sykehus mandag. Istedenfor nekrolog og hele livshistorien gjengir jeg et sursøtt minne fra Provence)

Den dagen vinhøsten var slutt, dukket Anders Bye opp i Cotignac med en Folkevogn kassebil (bilen kan gjenkjennes i minst én av de fire romanene om Sara, Truls og Iversen; særlig stolt var han av klaffebordet sitt, som også er omtalt litterært). Ingrid og Bjørn-Willy Mortensen var kommet noen dager tidligere. Sidsel og jeg hadde bodd der noen måneder, og visste ikke da at vi skulle bli boende i nitten år, og lenger enda, hva halvparten av oss angår.
Bjørn-Willys tegning er datert 25.IX.75. Det stemmer dårlig med min erindring. Mer trolig er datoen 25. oktober. Vinhøsten trakk ut det året; det var forresten vår første.
Anders overnattet i bilen sin og ble værende noen dager, en uke … Ingrid og Bjørn-Willy sov på en ¾ dobbeltseng i vår leilighet i rue Saint-Sébastien.
En kveld ble vi invitert til et underlig par hollandske halvkunstnere. Den ene (kvinnen) var mor til Vincentia, som vi senere fikk et nært forhold til, noen av oss. Den andre var rykteomspunnet, for ikke å si legendarisk. Han hadde gått i lære hos en berømt kunstforfalsker i Amsterdam og ble bare kalt Pinky, kanskje på grunn av hudfargen på den ofte nakne rumpa (Pinky var svoren naturist). Men rett betenkt var det ikke disse som var vertskapet. Det var en jeger fra Toulon som vi bare kalte Le Chasseur de Toulon. Han kom kjørende inn i de ganske folketomme og lett mistral-forblåste Cotignac-gatene utpå kvelden for å finne noen flere å holde selskap med i jakthytta si. Det ble visst litt stusslig med bare de hollenderne. Vi lot oss verve.
Kort etter satt vi fem nordmenn sammen med det hollandske paret og jegeren fra Toulon i en ganske trang hytte og skulle drikke og konversere. Språkproblemer gjorde det vanskelig å gå i dybden. Kulturforskjeller gjorde det i det hele tatt vanskelig. Vi var langt ute i mørket, under stjernehimmelen og omgitt av høstlige sirisser. Det tok ikke lang tid før det sprakk for Anders. En uheldig blanding av kjedsomhet og angst, for ikke å snakke om blandingen av ren pastis og whisky og vin, gjorde kvelden til mindre småkoselig enn den var tenkt. Anders kunne i alle fall ikke fordra alminnelig hygge. Pinky mente Anders var uoppdragen (han var på den tiden over 40 år); Anders syntes Pinky var dekadent. Begge hadde et poeng, men vi andre dannet en slags sluttet front mot Anders; syntes vel han hadde ødelagt kvelden.
Ganske tidlig neste morgen – etter å ha vasket ansiktet i fontenen og tatt en kaffe på Bar-Tabac, kom Anders opp til oss med ferskt brød til frokost. Han var delvis uforberedt på den kjølige mottagelsen han ble til del. Alle var sure og avvisende. Ingen generøsitet, ingen overbærenhet. Fire mot én.
Han hadde nok opplevd denne situasjonen før. Han visste han kunne overvinne motstanden, men det ville ta litt tid. Argumenter, diskusjon, sjarm, godhet på bunnen. Til slutt smelter isfronten, alle blir venner igjen, til neste gang.
Jeg har ofte senere lurt på hvor bevisst, eller hvor rutinert, han var i slike øyeblikk.
Bjørn-Willys tegning tyder på at han var like usikker på utfallet hver gang. Det er et sårt, søkende blikk, og samtidig en hovmodig maske.
Bjørn-Willy var ikke kjent for sin kjappe strek. Han hadde ingen trening, så vidt jeg vet, i karikaturtegning. Men her, i en tilstand av bakrus og kraftige antagonistiske vibrasjoner mennesker imellom, gjorde han på fem minutter en strektegning på skisseblokken som vi alle, Anders medberegnet, fant utrolig treffende.
Det skal for ettertiden ikke herske tvil om at det var en fersk baguette Anders Bye satt med i fanget da han ble avbildet. Kunstneren har utstyrt brødet med noen attributter som gjør denne rekvisitten til noe tvetydig. Bildet er sånn sett åpent for tolkninger. En virilitet som spyr gift; det kan også være en oppfatning av Anders Bye på denne tiden.

Bjørn-Willy Mortensen var en fin fyr og en dyktig grafiker. Han tok med seg denne tegningen på skissblokken til en utstilling i Oslo noen år senere. Dagbladet/Harald Flor valgte å gjengi nettopp dette bildet i artikkelen om utstillingen, trolig fordi det er en frapperende strek, særlig for dem som kjenner modellen. Julie Ege kjøpte bildet og fikk det rammet inn. Julie døde i fjor sommer. Tegningen er i dag i hennes datter, Ella Ege Byes eie.

På sporet av kanselliråden

To ganger i det siste, med års mellomrom, har jeg vært på utflukt til Ringerike og Jevnaker, og hver gang har jeg fra bussvinduet speidet etter Dusgård eller skilt til Dusgård, i den tro at jeg befant meg på Ringsaker. Eller rettere sagt, i den tro at Dusgård lå på Ringerike et sted. Duse begreper om geografi ligger til grunn for denne forvirring.

Det var særlig gyldendølen, konsulenten og redaktøren Nils Lie jeg forholdt meg til, en av de siste kjente proprietærene der i gården. En prektig gård, skulle det være, prestegård i tidligere tider, i hvert fall kappelanbolig. I senere år i besittelse av Nils Lie, en forlagshistorisk skikkelse som av uvisst hvilke personalhistoriske konstellasjoner fant seg råd til å trekke seg tilbake på dette åndelige herresete i provinsen, hvorfra han fortsatte å utøve sin skjulte makt i det litterære Norge helt opp til slutten av søttiårene, i hvert fall. Fra mitt bussvindu ved Randsfjorden fikk jeg naturlig nok aldri øye på stedet, eller så mye som snurten av det.

Nå falt det seg så heldig at jeg til fødselsdagen nylig (i går, for å være helt ærlig) fikk, av en person som står meg nær og vil mitt beste, et nydelig eksemplar av Conrad N. Schwachs Erindringer af mit Liv. Schwach er født på Ringsaker (i 1793) der faren var kappelan, og følgelig bodde på Dusgård. Verden er liten. Conrad var et fremmelig barn, men husker likevel ikke mye fra sine tre første leveår på Dusgård. Bare noe om en Cancelliraad Stangeby, nevnt i forbifarten. Nok til å avstedkomme et lite hjerteklapp.

Ikke at vi ikke visste det, men det kommer her som en krysspeilings bekreftelse. Vi er på sporet av en kanselliråd, en Stangeby fra Stokke i Jarlsbergs amt, Vestfold.

Vi visste på den ene side at Tryggve Andersens novellistiske roman I cancelliraadens dage (1896) var basert på og inspirert av historiske personer, ikke minst av denne sorenskriver Christian Stangebye, gjennomgangsfigur i romanen under navnet Weydahl.

På den annen side har vi her på denne bloggen, og på dens døende tvilling, Forfatterbloggen, sporet opp mannen som vant den Wergeland tapte, altså Stella, alias Elise Wolff: Hartvig Stangebye, grandnevø sannsynligvis av sorenskriveren i Ringsaker, den i litteraturen for alltid bevarte cancelliraaden.

Jeg kom altså ikke lenger enn til Schwachs tredje leveår i min lesning i går. Nå er jeg spent på å se om jeg treffer flere kjente i årene og kapitlene som følger. I mellomtiden har jeg ordnet opp i geografien. Ringsaker og Ringerike er egentlig ikke til å ta feil av.

Medlemskap

Med tanke på en debatt som når som helst kan dukke opp, sakser jeg dette fra et innlegg i Norsk Forfattersentrums jubileumsantologi ”40” (utgitt på eget forlag, 2008). Det begynner med snakk, et sted på Østlandet:

Vi snakket om å opprette en filial av Norsk Forfattersentrum for Vestfold og Grenland, eller kanskje Vestfold og Telemark. I denne regionen bodde det en dikter i hver grend, fikk man inntrykk av, så behovet var stort, men etterspørselen laber, med noen lysende unntak. Harald Sverdrup var mye brukt. Og Gunnar Bull Gundersen; han turnerte landet rundt med Ole Paus (de kalte det Ole Bull Show); det kunne ha vært i Senterets regi, men var det kanskje ikke. Selv Ole Paus var medlem den gangen.

Dagens strenge opptakskomité ville blitt forbauset om den konsulterte datidens medlemsliste: Én av tre ville neppe fylt de nåværende kriteriene for medlemskap. Det vil si at man i pionertiden var mye mer liberal, generøs og fornuftig med hensyn til hvem man slapp inn. Skrivende folk som hadde et stoff å formidle, uansett genre, kunne bli med – det var journalister, barnetimetanter og visesangere i tillegg til et stadig økende antall lyrikere. På denne tiden var det ikke mange rene barnebokforfattere; de kom senere. Da kom de bokstavelig talt en masse.

Hele foreningen (som het ULF den gangen, senere omdøpt til NBU) ble kollektivt tatt opp i medlemsmassen, og om det da satt et par eksperter på barne- og ungdomslitteratur i styret, så ble de tatt med i dragsuget, selv om de bare var noen skarve bibliotekarer eller filologer som aldri hadde diktet opp en linje, men som til gjengjeld hadde noe å fare med. Det var siste gang man tenkte på at Forfattersenteret skulle være et formidlingsorgan, ikke enda et forfatterlaug. Etter dette ble stigen trukket opp: Fra da av skulle bare skjønnlitterære forfattere få slippe inn.

Dette må være et tilfelle av nedarvede skavanker, slik man ofte ser ved innavl. Det er farsarven, genene fra DnF, som slår ut i trangsyn. Om du dikter undertekstene til en billedbok, er du velkommen inn: Se sol! Mor syr! Men hvis du vil fortelle ungene om solsystemet, må du dikte opp en liten romfarer fra Groruddalen, en blindpassasjer på romfergen, for eksempel, så kan du saktens bli medlem og reise på skoleturné for å fortelle hvor du får ideene dine fra, og hvor mye du tjener på å skrive dem ned; da heter det litteraturformidling. Solsystemet alene er ikke nok, det er ingen fiksjon. Ingen kunst!

Dette skarpe skillet mellom kunstprosa og annen skrivekunst er et pinlig etterslep etter romantikkens genidyrkelse. Til etterslep å være stiller det sterkt på årsmøtene i Norsk Forfattersentrum i det 21. århundre. Man griper seg i en lengsel tilbake til Opplysningstiden.

Forfattersentrumhistorie

I likhet med Athene, født ut av sin fars panne etter langvarig hodeverk hos sistnevnte, kom Norsk Forfattersentrum til verden ut av Forfatterforeningens styre. Dette forklarer noen av svakhetene i Senterets struktur. Det slekter på faren sin! Det likner med andre ord altfor mye på en forfatterforening.

Norsk Forfattersentrum er jevnaldrende med Rikskonsertene og nært beslektet med de andre R’ene, som alle er ektefødte barn av den en gang så progressive sosialdemokratiske kulturpolitikken. Men Forfattersenteret er ikke ektefødt. Det er en lausunge i den statlige familien, og her gjelder ikke de castbergske arvelover. Statens egne barn har helt klart forrang for de uekte, og Senteret har tidlig måttet kjempe for en plass ved bordet og et levelig underholdningsbidrag. Farskapet er ellers ikke helt på det rene. Jeg nevnte Forfatterforeningen som en Zevs i forløsningens øyeblikk. Det står jeg fast ved, og da med Einar Økland i rollen som smeden Hefaistos, han som åpnet faderskallen med et øksehogg – og ut fór et forfattersentrum! Det forhindrer ikke at selve unnfangelsen kan ha funnet sted i andre organer.

I et arkiv et sted har jeg et utklipp fra Den norske bokklubbens medlemsblad Bindestreken, 1966-årgangen. Der skriver Bokklubbens nestkommanderende den gangen, Johan Fredrik Heyerdahl, en reportasje fra et storstilet forfatterbesøk i en videregående skole i Oslo. Inger Hagerup var der. Espen Haavardsholm. Tor Obrestad, sikkert. Og Einar Økland? Jeg er temmelig sikker på at Økland var med, denne gangen, og det er viktig. I reportasjen uttaler nemlig deltakerne at slike forfatterbesøk i skolen burde organiseres og komme inn i ordnede forhold. En slags oppdragsformidling for forfattere, altså, en forfattersentral, så å si … Ett år senere ble det opprettet et Författarcentrum i Stockholm, og i Den norske Forfatterforenings styre begynte Einar Økland å snakke om at vi burde få det samme her. Han ble da bedt om å utrede saken nærmere, noe som vanligvis fungerer som kaldt vann i blodet på overivrige forslagsstillere. Men Økland utredet.

På denne tiden kunne han hente inspirasjon fra de lysende grå eminenser blant Arbeiderpartiets kulturpolitikere, Sivertsen og sånne folk, men også, og det var kanskje taktisk uklokt, fra Mao Tse-tung og hans tanker om at kunsten og kunstnerne måtte tjene folket. Maos innflytelse over norske skjønnlitterære kretser var i det hele tatt forbløffende på denne tiden. Ser man på navnene til de ivrigste pionerene i Forfattersenteret, vil man finne en overvekt, for ikke å si en absolutt dominans, av maoistisk inspirerte lyrikere, novellister og programredaktører. For ordens skyld: Økland var ikke helt der. Men når han møtte seig motstand i styret sitt, var det nok fordi han ble ansett som agent for de unge, venstreradikale og revolusjonære, de som ikke ville sitte stille på hver sin skammelhøye piedestall. Trolig var det derfor det ble bestemt at han godt kunne drive i gang en formidlingstjeneste, hvis han gad, han måtte bare for guds skyld holde Foreningen utenfor.

Formidlingsapparatet ble ikke et underbruk av Forfatterforeningen. Det skal begge parter takke sine husguder og prise seg lykkelige for.

I mellomtiden hadde Bokklubben under Knut Giæver, med Heyerdahl som formidlingens blide ansikt, fortsatt den utadvendte virksomheten med opplesninger i Oslo og turneer til provinsbyene, gjerne med programkonseptet ”Viser og lyrikk”, som bare manglet dryppende stearinlys i chiantiflasker på å bli en ren klisjé i denne tiden for studentopprør, gitarklimpring og gryende seksuell revolusjon (p-piller i Vesten og krig i Vietnam). En måneds tid etter at Bresjnev sendte tanks og store troppestyrker inn i Tsjekkoslovakia, ble Norsk Forfattersentrum offisielt opprettet. Startkapitalen kom i hovedsak fra Den norske Bokklubben.

Om vi nå skulle prøve å rydde opp i familieforholdene, så ser vi at Staten har vært som en pleiefar å regne for Forfattersenteret, først gjennom treårig prosjektstøtte fra Kulturrådet, deretter med en fast liten post blant mange andre ymse tilskudd på statsbudsjettet. Farskapet i ideologisk forstand må deles mellom Arbeiderpartiets kulturspredere, den kulturkapitalistiske Bokklubben og formann Maos anonyme postbud, kjent fra den epokegjørende romanen Arild Asnes, han (altså postbudet) som så det som sin oppgave å tjene folket ved å gjøre jobben sin skikkelig.

Tjen folket! Og tjen penger! Det var vel de to hovedtankene bak opprettelsen av forfatternes egen arbeidsformidling.

(Utdrag fra artikkel i jubileumsantologien "40", Norsk Forfattersentrum 2008.)

For enkle sjeler

I dag har jeg vært ved Fagervann, beveget dit av et dikt som slutter slik: ”Vel hjemme. Jeg trekker meg tilbake til arbeidsværelset for å skrive ned dette så fort som mulig, før min stemning og mine tanker utsettes for forstyrrelser fra omgivelsene.”

Jan Jakob Tønseth heter en av våre merkeligste diktere. Han er vanligvis nesten ikke til å få øye på i mediemylderet. Han skriver dikt, for det meste. Saktmodig er han også av lynne.

Tittelen på den siste boka hans er det nok ikke markedsavdelingen som har funnet på: Fromme vers for enkle sjeler. Det er en ærlig tittel, men den fremmer ikke salget. Ikke mange rykker til og tenker: Heisan! Endelig en bok for sånne som meg! Og enda færre vil ta sjansen på å gi den bort til noen de ønsker å bevare et godt forhold til: Her er en bok du sikkert vil like. Den er skrevet spesielt for enkle sjeler…

Ikke mange oppfatter seg selv som en enkel sjel, det er mitt poeng. Men de tar feil. Man bør tvert imot tilstrebe å være en enkel sjel. Det er et mål i kristelig fromhetsliv å bli som barn igjen. Ikke i ånden, men altså i sjelen. Uten enkelhet i sjelen kommer du ikke inn i himmelens rike. Det står svart på hvitt.

Nå er det så som så med fromhetslivet hos den som skriver dette, altså meg. Bedre bevendt er det trolig hos Tønseth, skjønt dette vet jeg mindre om. Han kan være katolikk, for alt jeg vet. Diktene hans i denne lille samlingen har jeg lest med stille forundring og glede.

Her bruker han et versemål man sjelden møter på i norsk lyrikk. Sjelden eller aldri, tør jeg si. Og så har han sitt eget gammelmodige, eiendommelige, saktmodige språk. Men når jeg nå har sagt saktmodig to ganger, må jeg også fremheve en diskret stolthet og selvbevissthet. Her taler kanskje en enkel sjel, men en stolt og modig ånd.

Boka er så liten at du ikke skulle tro den kunne deles opp, men den består faktisk av fire deler, og den fjerde heter ”En tur i Nordmarka”. Her trekker han en linje fra Petrarcas bestigning av Mont Ventoux via Augustins Bekjennelser til sin egen oppstigning til Fagervann i samvær med en ikke navngitt person kalt Leseren, en litt tverr turkamerat. Det er, på sin sære måte, stor litteratur.

Meg tok det en time fra parkeringsplassen ved Skar til Fagervann. Mye motbakke der, men det er sjelden en diktsamling beveger meg såpass. (Jeg hadde ikke vært der før.)

Doffen

Doffen Dahls litterære talent var ikke større enn at det lett ble overgått av hans mye sterkere anlegg for dagdriveri. Romanene han begynte på, endte i beste fall som noveller. Hans planlagte livsverk, hovedverket, var ikke engang påbegynt da livet for Doffens del var omme, allerede i hans to og tredevte år. Men vittig var han, og et smittende humør erstattet den objektive kredittverdigheten; han fikk alltid bommet nok til livets omtrentlige opphold. Selv hans siste reise, som gikk til England, der han døde, var finansiert av en mesén.
I likhet med Johan Herman Wessel var han fra Vestby. Han ingen ting bestille gad, han heller. Noen kalte ham en plattenslager. (Hvorfor er det ordet på vei ut av bruk? Er det fordi det ikke fins skikkelige plattenslagere lenger? Spørsmålet kan bli stående på vent.) Han fornærmer min intelligens! skal Ibsen ha sagt. Vel, så er han i det minste omtalt av Ibsen.
Jeg kom til å tenke på Gustav Adolf Dahl (1855-87) i forbindelse med den stigende gru som melder seg når boka går i trykken og ingen vei er tilbake, og ingen vei utenom: Romanen kan ikke bli bedre eller annerledes, og mens den litterære dommedag rykker nærmere, ligger teksten i et limbo, der den saktens kan angre, men ikke omvende seg. For sent, for sent! Det tar minst tre måneder, kanskje mer, så blåses det i noen trompeter, og så svarer noen basuner fra den andre siden, og i midten ligger forfatteren som det gamle Jeriko, beskyttet av selvironiens smuldrende forsvarsverker.
Romanen handler for en stor del om en middels begavet forfatter. Perfide kritikere kan sikkert få seg til å spørre om det er et selvportrett. Andre, ikke fullt så perfide, kan komme til å stønne over enda en roman med en (mislykket) forfatter i hovedrollen. Men er det egentlig så mange av dem? Rams opp! kan jeg si, og du skal se de får problemer. Det er, når det kommer til stykket, ikke så mange som man kanskje skulle tro. Altså romaner om forfatter som ikke finner seg til rette i samfunnet, men heller ikke kompenserer med å lykkes i litteraturen. Det er langt flere av dem i virkeligheten! Altså forfattere, som ikke helt lykkes og trives. Det kan jeg påvise. Eller påpeke. I hvert fall nevne for dem.
Jeg har utgitt roman før, men ikke så ofte at jeg har rutine på det. Mottagelsen har vært nådig, stort sett, iblant nesten forbløffende positiv. Men siden sist er verden blitt mye råere. Hvem skal ut? Hvem skal pipes ut? Hvem skal filmes i nærbilde mens han ikke får Brageprisen?
Vel, kan du si, så ble han i det minste filmet.
Min romanperson var tenkt som en ren karikatur. Så ble han en karakter. Ikke bare sympatisk, men han forsvarte seg godt. Det var ikke fritt for at jeg begynte å sette pris på fyren. Jeg kalte ham Gaute Yttring, og det navnet levde han godt opp til. Hvis noen antyder at han er mitt speilbilde, eller selvbilde, skal jeg peke på Doffen Dahl.
Forut for Hans Jæger: Doffen Dahl. Bohemforfatterens urbilde. Verden er full av etterligninger.

En Zola fra Sauda

Kjartan Fløgstad er en så solid og seriøs forfatter at han fortjener litt oppmerksomhet, og han kan vel ikke egentlig klage. Selvfølgelig, man kan alltid ønske seg mer, men sant å si har han i årenes løp fått ganske mye. Nå også i Frankrike. Norsk litteratur har en høy stjerne, relativt, særlig i relasjon til folketallet, på det franske litterære firmamentet. Den tid er fjern da franske mediers stjerneformidler av litteratur, Bernard Pivot, stakk opp en avvergende hånd og sa: Kom ikke trekkende med enda en norsk romanforfatter!
Jeg husker det godt. Jeg satt og så på tv en fredag kveld for noen år siden, før Berlinmuren falt, så vidt jeg husker, uten sammenheng forøvrig. Apostrophes var et mye sett samtaleprogram om nye bøker, og Pivot var uforlignelig programleder i en årrekke. Uforlignelig, nettopp, for da Brikt Jensen forsøkte å imitere konseptet på NRK, skjønte man at forskjellen mellom Brikt og Pivot var som mellom snakke og lytte. Bernard Pivot fikk forfatterne i tale, Brikt Jensen snakket dem i senk. En talefør nordmann er en bergenser, mens en lydhør franskmann er et unikum. Og Pivot var lydhør. Det eneste han ikke ville høre om, var enda en skrivende nordmann.
Siden da har norsk litteratur satt seg i respekt, og mye er blitt oversatt til fransk, nå også Fløgstads siste: Grand Manila. Oversatt fra néo-norvégien av Céline Romand-Monnier (hvor har hun lært nynorsk?) og utgitt på Stock, et av de største forlagene i Frankrike, i serien ”Cosmopolite”. På tide med en omvei innom det nynorske, står det i magasinet Lire. Er man kosmopolitt, hører nynorsken med.
Tidligere er temmelig smale bøker av samme forfatter utgitt på fransk, får vi opplyst, blant annet Vegen til Eldorado (Fotnote: Dette viser seg underveis å være romanen Dalen Portland. Jeg tok det i farten for å være en essaysamling om arbeiderklassens forhold til repertoaret på Eldorado kino. Min feil.) og Pyramiden (som er en smal sak. Her tar jeg ikke feil.). Men Grand Manila er en større roman, 450 sider, et løft (for oversetter og utgiver, dog solgt for € 22,50, omtrent halvparten av bokprisen i gamlelandet). Og anmelderen ser Fløgstad som ”en slags skandinavisk Zola”.
Det er en karakteristikk, men også en kompliment. Ikke alle er en slags Zola, i franske kritikeres øyne. Det er den type bokomtale som gir lyst til å skaffe boka og lese den. Velvillig og imøtekommende, og selvsagt ikke utfyllende, men pirrende nysgjerrigheten. ”En storartet dokumentarisk roman der forfatterens barndoms bygd fremstår under et diadem av skyer, som han skriver så levende om at de fremstår som egne bipersoner i romanen,” sier signaturen A.C. Trolig identisk med André Clavel, selv en kosmopolittisk orientert litterat.
Et diadem av skyer over Sauda. Jeg er selv fra en ganske annen kant av landet, men disse skyene fikk jeg lyst til å lese mer om. På neo-norsk.
(Klikk på bildet så blir det leselig!)