Liv og helse. Mest liv

Knut Steen hadde et så merkelig utseende og så egenartet diksjon og stemmeleie, for ikke å snakke om den hikstende latteren, at han ofte ble nektet servering allerede før han hadde fått noe å drikke. ”Nei, De har fått nok!” fikk han høre, om han så var klinisk edru.

Jens Bjørneboe så heller ikke helt frisk og opplagt ut bestandig. En gang de to skulle besøke Hans Jørgen Toming i et boligkompleks på Montebello, kom de i skade for å ringe på feil dør. Mannen som åpnet for dem, het doktor Nitter. Han så fra den ene til den andre av de to herrene og ristet på hodet: Nei, dere må komme inn og få dere en kur!

Doktor Nitter hadde funnet opp en slags styrkedrikk, en kur som han i sine lyseste stunder mente kunne helbrede kreft – eller i hvert fall forlenge kreftpasientenes liv. Kuren var mildt sagt omstridt. Aasmund Brynildsen var blant dem som trodde på Nitterkuren. Om det bidro til å forlenge livet hans, kan vi ikke vite, men det så i hvert fall ut til å gi pasienten styrke i kampen mot sykdommen. Om det hjalp noe på dagsformen til Bjørneboe og Steen, vites heller ikke. De fikk hvert sitt krus av det grumsete brygget hos doktor Nitter, før de fant veien til Toming.

Jeg nevner det mest bare for å ha nevnt Hans Jørgen, Bokklubbens hoveddesigner i mange år. Han lagde bokdesign og reklamemateriell og tjente uhorvelig med penger. Han var et festmenneske og trivdes godt i Vestfoldmiljøet. Hans Jørgen var dansk, og hans kone Beth var enda danskere. Det var umulig å forstå hva hun sa. De levde et sterkt og faenivoldsk liv. De var et berikende tilskudd til Vestfoldmiljøet, så lenge det varte.

Men den store bokkunstneren i Vestfold, det var Hans Gerhard Sørensen. Grafiker i ordets videste forstand: Han behersket boktrykkerkunsten, tresnittet og xylografiet – altså den krevende kunsten å skjære bilder i spesielt hard endeved. Han var barnefødt i Melsomvik i Stokke, og der bodde han hele sitt liv. Gift med en kunstner var han også. Hun het Brit Sørensen og var en ikke ubetydelig billedhugger. Jeg opplevde henne som noe mindre imøtekommende, i kontrast til den hjerteligheten Hans Gerhard utstrålte. Jeg tror kanskje hun gikk inn i rollen som den skeptiske kunstnerhustru som må prøve å holde mannen unna dårlige venner. Det var den rollen Magnhild Børli tolket og overspilte på sin måte.

Hans Gerhard var som en figur i en middelalderroman av Victor Hugo. Han hadde pukkelrygg og var skjev og lut – som sett gjennom en virvel i ruten, som Hamsun sier. Og så hadde han et så lurt smil. Han kunne på en måte se ganske diabolsk ut. Men i virkeligheten var han alt annet. Arbeidet adler mannen, og Hans Gerhard arbeidet intenst. Han var en edel sjel.