Kjærleiksfylket

Gribenille i Nordbyen 3 fikk ord på seg for å være litt av et hasjreir. Ryktet var overdrevet. Når frikerne kom og ville kjøpe brukerutstyr, avlørte innehaversken sin uskyld.

Har’u shilummer? mumlet kunden.

Nei, skiluer, det fører ikke vi!

Derimot solgte hun afghanske pelser, indiske skjorter, røkelse og en slags fyrstikktynne minisigarer som bidro til å skape en orientalsk og passe mystisk atmosfære. Hippie-tiden levde videre i dette lille butikklokalet. Vareutvalget besto ellers av mye norsk keramikk – laget av bl.a innehaverskens eksmann, Ivar Tandberg, som bodde i Kiøsterudgården i Åsgårdstrand. Men også av Ingrid Mortensen, Åsgårdstrand, Chris Bould, Borgheim, og flere andre som jeg ikke husker spesielt.

Innehaversken og hennes medarbeider var begge dyktige sydamer, på hver sitt vis – den ene faglært og nøyaktig, den andre selvlært og desto mer kreativ.

På bakrommet sto det symaskiner, en manuell strikkemaskin, tekoker og et rundt spisebord. Der var møtestedet. Hvis det fantes noen Vestfoldkrets eller Vestfoldgjeng av kunstnere, så møttes den rundt dette svartmalte bordet. Bakrommet i Gribenille fungerte som en uformell salong. Tobakksrøyk og høy latter sto ut i butikken. Kunder som ville prøve et plagg, måtte forbi det glade selskapet og kunne risikere å få med seg et erotisk dikt av Harald Sverdrup på veien inn til prøverommet.

Utsikten til slike opplevelser var nok til å skremme bort de mest fintfølende. Mange Tønsbergfruer var belemret med fine fornemmelser og holdt seg klokelig borte. Andre lot seg derimot lokke av det eksotiske. Kundekretsen besto av sosionomer, lærerstudenter og damer fra det liberale borgerskap. Butikken gikk ganske bra, men forretningsdriften var usunn. Innehaversken skjelnet ikke mellom omsetning og fortjeneste. Hun pleide å stappe dagens kassebeholdning i vesken ved stengetid og be med seg gjestene på Håndverkeren. Regninger likte hun ikke å betale, med unntak for restaurantregninger. Denne vennekjære pengestrømmen gikk hardt ut over leverandørene hennes. Noen av dem prøvde seg med inkasso. Namsmannen holdt til et kvartal lenger oppe i gaten. Han ble også en fast gjest, men han pleide ikke å bli sittende.

De andre faste gjestene var Aasmund Brynildsen, Harald Sverdrup, Gunnar Bull Gundersen og Knut Steen. Og Turid Veber, Karin Bang, Astrid Hjertenes Andersen. Mathis Mathisen, Ida Christie, Snorre Andersen.

For den oppvoksende slekt er dette bare navn, og for de voksne er det kanskje navn som er i ferd med å bli borte i glemsel. Jeg skal si litt mer om hvem de var.

Det var aldri noen krets i egentlig forstand, de hadde ikke noe felles program, og utenom Gribenille i Nordbyen i Tønsberg hadde de heller ikke noe fast møtested. De var kunstnere som holdt på med sitt, hver for seg rundt omkring i fylket. Ingen stamkafé, ikke noe felles program, ingen diskusjonskvelder, ingen felles plattform eller forum – man kan trygt argumentere for at Vestfoldmiljøet ikke eksisterte i det hele tatt.

Men sett på avstand, fra kafébordene og atelierene i hovedstaden, fremsto de likevel som en sammensveiset gjeng. De hadde slått seg ned i Vestfold, om de da ikke også var født der i fylket, og hadde visst fått noe vidunderlig vestfoldsk over sitt vesen. Knut Steen snakket seg varm om dette vestfoldske kunstnervesen mange år senere, da han satt som plommen i egget eller som fisken i vannet, som billedhugger i Carrara, Toscana. Han fremhevet særlig generøsiteten, vennligheten og fraværet av misunnelse som noe særegent for Vestfold-miljøet. I kunstnerkretser forøvrig er dette visstnok en uhyre sjelden kombinasjon. Se bare hvordan det går når en altfor fremgangsrik kunstner får i oppdrag å lage monumenter til minne om en massakre! Da er det ikke den kollegiale rausheten eller mangelen på misunnelse som utpreger miljøet. Men det gjorde det altså i Vestfold den gangen, på 70-tallet. Det var et inkluderende miljø.

Vestfold er eit kjærleiksfylke, sa Tore Ørjasæter. Han var selv fra fjellbygdene i Oppland, men hadde antagelig mange hyggelige minner fra kystfylket og lavlandet lenger sørpå.

Jeg har hittil av blygsel og beskjedenhet unnlatt å nevne at jeg selv fant kjærleiken i Vestfold. Hun het Sidsel Tandberg født Døviken. Det var hun som startet butikken Gribenille i Nordbyen i Tønsberg, den pittoreske, trange gaten med gammel trehusbebyggelse under Slottsfjellet, jeg tror det må ha vært i 1970. Selv ble jeg ført inn i denne butikken av Harald Sverdrup en dag i oktober 1972, samtidig med at min første diktsamling kom fra trykkeriet. Innehaversken var på det tidspunkt en nyskilt og livsglad person med åpent sinn og godt humør. Jeg var altså debutant og nyslått kollega av Harald Sverdrup, og sånn kom jeg inn på bakrommet i Gribenille og dermed inn i Vestfoldmiljøet som yngstemann. Jeg giftet meg inn i det, kunne man si.