Vestfold Sisters

Gunnar Bull Gundersen bodde egentlig på Nadderud i Bærum, men hadde fått seg en rødmalt dikterstue på et jorde langt inne i skogen i Ramnes. Hjemme i Bærum hadde han en vakker kone og to søte, små døtre, og han pendlet nok stadig mellom hjemmet og dikterstuen, slik hans hjerte pendlet mellom det faste og kjære på Nadderudjordet og det frie og fristende livet i kjærleiksfylket Vestfold. Den rødmalte dikterstuen i Ramnes ble mer og mer innrettet som helårsbolig. Den ble basen i hans rastløse liv. Han samlet mange av kortprosastykkene sine i en liten bok han kalte nettopp: Fortellinger fra et rastløst liv. Skal man lese bare én bok av Bull Gundersen, bør man ta denne.

Gunnar var forfatter. Men før det hadde han vært sjømann. Han seilte ut som ganske ung og skrev senere en sår liten bok om en førstereisgutt som det gikk ille med i livet. Boken het Martin. Den vakte stor debatt om førstereisgutters lavalder – dette var en tid da mange norske gutter dro til sjøs rett etter folkeskolen og fikk møte den store verden der ute, som jo var full av synd og fristelser. Martin ble brukt som argument av moralistene som ville skåne de altfor unge og ubefestede guttesinn. I tillegg innbrakte den forfatteren Kritikerprisen for 1959.

Den samme prisen hadde Harald Sverdrup fått året før. De to ble venner under den svært fuktige feiringen av Gunnars kritikerpris.

Harald påsto han aldri senere hadde hatt gleden av å se Gunnar så full som han ble den kvelden. Og det stemmer nok. Gunnar hadde noen drabelige fylliker som Aksel Sandemose og Jack London blant sine forbilder, og kunne selv se ut som en av dem, men i virkeligheten var han forsiktig. Han beholdt kontrollen. I motsetning til Harald, som veldig gjerne drakk seg fra sans og samling når det passet seg sånn. Det var en del av Haralds eksistensielle og kunstneriske program. Man måtte kle av seg den lette drakten av sivilisasjon og dannelse og få frem den ærlige råskapen i seg. Gunnar var ikke helt med på dette programmet. Han ville av forskjellige grunner beholde kontrollen.

Gunnar Bull Gundersen var forfatter, dramatiker, radio- og teatermann, og ikke minst kåsør. Han var en entusiastisk formidler av jazz og ble æresmedlem av Molde Jazzfestival. Han skrev også noen tekster som egnet seg for muntlig fremføring og leste inn en  plate med Ole Paus. De to dro på turné med noe de kalte Ole Bull Show, og vinylplaten var et biprodukt av turneen. Den er i dag et ettertraktet samleobjekt.

Ellers opptrådte han gjerne sammen med sin venn Harald Sverdrup. Da leste de hverandres mest utadvendte, humoristiske og satiriske tekster i kor og duett. De kalte seg, i hvert fall uformelt, The Vestfold Sisters. De var en etterspurt duo og lå på topp av Norsk Forfattersentrums formidlingsstatistikk i lange tider.

Vennskapet ble satt på prøve da de dro til Hellas for å skrive bok sammen. Da hadde Gunnar tatt med seg en nær venninne, rent ut sagt en kjæreste, under påskudd av at ekspedisjonen trengte en fotograf. Han giftet seg med fotografen kort etter. På den tiden var han altså blitt skilt og definitivt bosatt i Ramnes for alvor, men verre var det at han hadde fått diagnosen Parkinsons sykdom. Det er en nervesykdom som angriper deler av hjernen og det autonome nervesystem. Gunnar sto inne i et kapell på Lykabettos-høyden. Den venstre armen hang rett ned med hånden vippet ut, pekende bakover; det var sånn Parkinson ville ha det. Det var påske og de ortodokse kom for å tenne lys. Plutselig er det noen som legger to mynter i den utstikkende hånden. Noen må ha trodd at mannen med hånden diskret stikkende ut, står der for å ta imot penger for lysene. Ifølge Haralds realistiske beretning kom Gunnar forundret ut av kapellet med to drakmer i hånden. Ifølge Gunnar, som ofte ble omtalt som en ”fabulerende” dikter, kom han ut med lommene fulle, så fylt av mynter at det ble tungt å gå. Det er den magiske realismen på norsk. Den har hentet impulser fra sjangeren skipperskrøner.

(Foto fra celebre møter i Athen med henholdsvis Melina Mercuri og Andreas Papandreou. Fotograf Elisabeth Sann.)