Den bortblåste

Jeg har det ikke ordrett, men jeg hørte noe Marguerite Yourcenar sa om sitt forhold til grunnfjellet: Har vi ikke kontakt med geologien, så er vårt liv bare et blaff.

Jeg antar at jeg skjønte hva hun mente. Steinene er eldre enn oss. De har vært med på mye. De kunne fortalt oss en lang historie, hvis vi hadde vært i stand til å forstå det veldig langsomme språket deres. Vi mangler deres tålmodighet. Men vi har jo heller ikke like god tid som dem.

Jeg leser en bok om berg og stein for tiden. Den er til dels fascinerende, i alle fall interessant. Innimellom er det nesten gripende. Plutselig handler det om Henrik Steffens. Norges bortblæste laurbærblad! (”Laurblad,” sa Wergeland, men vi oversetter det.)

Jeg visste ikke at Steffens var geolog. Han var det også. Filosofen var polyhistor. Begavede folk på 1700-tallet behersket så mange fag. Og skillet mellom humanister og realister hadde ennå ikke oppstått.

Jeg leste altså i Henrik Svensens bok Bergtatt – om Fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde – at Steffens på en av sine sjeldne reiser til hjemtraktene (han var født i Stavanger) kom innom Sirevåg på sørvestlandet. Der gikk han i land. Det tok ham ikke lang tid å konstatere at det nakne fjellet han betrådte, var ren syenitt. En utpreget dypbergart, men oppe i dagen. Steffens ble rørt til tårer. Han fikk en svimlende følelse av å se inn i jordens urtid, et innblikk i skapelsen.

Det var følsomhetens tid. I dag drives det industrielle steinbrudd der Steffens trådte henført omkring på dette berget fra tidenes morgen. I dag vet vi også at syenittene ikke er blant jordens eldste bergarter, men det er en etterpåklokskap fra vår side. Geologene kaller det visst forresten anortositt nå for tiden. Navnet skjemmer ingen. De som kjøper og selger polerte plater og fliser av slik stein, foretrekker navnet Labrador Antique. Det er en dekorativ stein med litt rotete struktur, brun og beige, med plutselige innslag av blå krystaller. Litt som vingen på en nøtteskrike.

Jeg avbrøt lesningen av Svensens Bergtatt og hentet Ingeborg Møllers bok om Steffens. Jeg hadde jo i alle fall tenkt å lese den en gang. Det er en god, gammeldags biografi, utgitt i 1948. Selv brukte han ti bind for å fortelle ”Hvad jeg oplevet”. Ingeborg Møller korter det ned. Hun nevner ikke episoden i Sirevåg.

Når Wergeland skrev om hvorfor menneskeheten skrider så langsomt frem – og andre essays, hadde han nok Steffens i bakhodet. Likeledes hver gang han grublet på genienes utsatte posisjon blant menneskene. Steffens var romantiker, filosof, vitenskapsmann og selv litt av et geni. Ingeborg Møller er nok en mye glemt forfatter, unntatt muligens av enkelte skjønnånder i Antroposofisk selskap.

Og geniene er ikke lenger iblant oss. Høyåndene, som Wergeland kaller dem, ligger i Melkeveien som svaneegg i Nilens dynn. Der klekkes de en sjelden gang og fødes inn i vår verden som en Napoleon, en Wergeland, en Steffens eller Goethe.

Man forstår behovet for bakkekontakt. Geologien er grunnfjellet. Noe må vi ha å stå på.