Parisminne

På en av mine vandringer i Paris den gangen jeg bodde der i byen som stipendiat, gikk jeg på lykke og fromme og kom til en liten plass der jeg fant det for godt å sette meg ned, uten annet påskudd enn å nyte livet og et glass vin.
Dette er jeg helt sikker på at jeg har skrevet om i en av mine dagbøker, men nå har jeg lest gjennom alle. Det er sant at det er mange av dem, og dermed vanskelig å beholde oversikten. Men at en hel bok kan ha blitt borte, full av uforlignelige observasjoner, presise formuleringer – det er en tanke så svimlende og vond at jeg nekter å tenke den.

            Jeg er sikker på at jeg skrev om det på stedet. Ja, bokstavelig talt mens jeg satt der og nøt livet og et glass vin i solen og skyggen her på denne plassen, som nærmest bare var et komplisert gatekryss med et utvidet blomsterbed i midten og med en rekke stoler og småbord på fortauet på den ene siden, der jeg satt.

            Det var ingen åpen plass, ikke noe torv, men jeg tror krysset var oppgradert til square – et ord jeg alltid har funnet det vanskelig å uttale på fransk. Jeg behøvde heldigvis ikke si det, siden jeg allerede satt der. Det var en vakker dag i mai. Jeg hadde gjort jobben min på formiddagen. Deretter hadde jeg spist lunsj, og så jobbet litt mer. Akkurat passe. Så var det at jeg gikk ut på en av mine vandringer i Paris.

            Det må ha vært i 5. arrondissement, muligens over i 13. Det sto et arabisk navn på gateskiltet. Plassen var oppkalt etter en algerisk motstandshelt. Eller en annen helt fra Algerie. Jeg husker selvsagt ikke navnet. Jeg sier selvsagt, for det er unødvendig å fortelle meg det. Jeg vet godt at jeg ikke husker navn. Særlig ikke arabiske navn. Eller kan det ha vært et stedsnavn? El-khebir? Til minne om et slag, en massakre, en historisk elendighet?

            Det er blitt mange år siden. Fortauet var smalt, det var bare plass til en trang rekke med bord og stoler. Man satt på én rad og skuet ut over en mildt trafikkert gate til en liten øy av vegetasjon, der det særlig var en blomstrende busk som skilte seg ut i all sin prakt. Fargesprakende bød den seg frem for alskens flygende, pollenkåte insekter og for våre skjønnhetshungrende blikk.

            I øyekroken så jeg en aldrende pariserinne komme krumrygget med stokken foran seg, hun stanset opp og lot til å kikke tankefullt ut over den lille plassen, før hun stilte spørsmålet til mannen som satt ved bordet ved siden av meg: Si meg, hva er navnet på den busken som blomstrer der borte? Nei, det vet jeg ikke, mumlet mannen. Hun snøftet og gikk noen skritt videre, lent mot stokken. Og De da, sa hun utfordrende, kan De si meg hva den busken heter?

            Hun så strengt på meg. Jeg var ikke sikker i min sak, men jeg tok sjansen.

Er det ikke en bougainville? sa jeg prøvende.

            Jo visst! sa hun og stampet stokken i fortauet. Det var en sånn kraft i den gebrekkelige damen: Il est magnifique! utbrøt hun.

            Hvor ettertrykkelig hun slo det fast! Hun var bare rynker og verkende knokler, en mager og krokete gammel kone, sikkert mang en manns enke. Hennes glede over den blomstrende bougainvillaen, paret med, om jeg tør si, paret med gleden over å minnes på buskens navn, en glede, to gleder før alt glir over i glemsel og savn igjen.

            Se det. Jeg har glemt hvor det var i Paris. Jeg har mistet notatene mine. Men det takknemlige smilet da hun lett hoderystende satte seg i bevegelse igjen, stokken først, så de to pipestilkene av noen legger, og til slutt bare et tilfreds smil hengende igjen etter henne, en stor glede for nesten ingenting, en blomstende busk i Paris.