Måsungen

Den satt blant gråstein i samme farge som den spraglete fjærdrakten og vi var først i tvil om hva slags fugl det kunne være; kanskje noe sjeldent. Den var stor som en rype og hadde mye dun på hodet, sikkert en sjelden fugl. Den beveget seg ubehjelpelig på stavrende føtter og prøvde ikke å fly, kanskje en slags dronte. Lyd ga den ikke fra seg på lenge, så kom det et pip, et klagende, langtrukkent pip. Vi observerte den fra vinduet i rorbua, den sto på fem-seks meters hold i steinrøysa da en måke kom på stille vinger og stilte seg rett foran den. De to fuglene så på hverandre. Den lille begynte å fortelle noe, og kanskje den forlangte noe; det lød som den hadde mye å klage på, og den store hørte på i taushet. Vi skjønte etter hvert at det var en ungmåke, en måsunge. Den var foreldreløs. Den voksne var etter alt å dømme en tante, kanskje en onkel.
Muligens en fadder i foreldrenes sted. Men mat fikk den ikke, og heller ingen trøst. Den voksne fløy av gårde ut av vårt synsfelt, og den lille virket ytterlig forlatt. Vi kastet brødbiter til den, slik vi ofte har matet endene i Akerselva, men den eide ikke matvett. Selv reagerte den knapt på dette bombardementet av matvarer, men måkenes storsamfunn lot til å oppfatte det som en fiendtlig handling. De kom til fra ingen steder, mange på en gang, flakset i ring rundt den lille og skrek så stygt de kunne. Måker kan skrike forferdelig stygt.De vørte ikke brødmaten de heller; det var ikke derfor de kom. De var der for å forsvare slektens avkom.
Vi skjønte at måker i Lofoten nødig spiser brød, siden de har havet fullt av fisk, som de foretrekker. Til alt hell hadde vi en røkt makrell. Den hadde vært med oss hele veien, uåpnet i vakuumpakning, en gang for lenge siden innkjøpt på Storo. Det er en fisk så mør at den kan smøres på brødet som et pålegg. Vi mente det måtte være ideell kost for en sulten måsunge.

Det var nå blitt sent på natt, men det så vi bare på klokka. Vi kunne også se det på vinflasken, som begynte å minke, men det var ingen andre tegn på natt. En av oss gikk ut med litt makrell på en asjett.
Da kom måkenes flyvåpen på sekunders varsel. De sirklet rundt inntrengeren, stupte som stupbombere mot hodet, men slapp heldigvis ikke bombene sine. De oppfattet heller ikke dette som en vennligsinnet handling. Det ble mye skrik. Matmor satte fra seg makrellen i bakkehøyde og kom seg i hus.
Vi måtte åpne en ny flaske. Vår unge venn glante fortapt og uten interesse på matfatet. Heller ikke dens foresatte brydde seg om tilbudet. Da skjønte vi at det er stor forskjell på måker i sør og nord. I Sør, for eksempel i Vestfold, ville det blitt rift om en godbit som dette, det ville blitt kamp med høye skrik og hakking med nebb. I Nord kaller de seg måser og virker mer blaserte.
Det så ut til at ungen måtte gå til sengs uten nattmat. Den la seg ned på berget og vippet over på siden, som i et stabilt sideleie, og vi mente å forstå at det var noe galt med den. Eller noe rart, kanskje noe helt spesielt. Det slo oss som en mulighet at den kanskje var måkenes Dalai-lama.
Den kunne være syk og utstøtt fra flokken, satt bort for å dø. Men hvorfor skulle de da beskytte den, som de vitterlig gjorde? Det kunne faktisk hende at den var sett ut til å bli den nye måsenes Dalai-lama i Stamsund, og at det vi var vitner til var en av dens mange prøvelser, en manndomsprøve eller simpelthen en test av fuglens guddommelighet. Hvis den overlevde denne natten alene på berget mellom rorbua og steinrøysa ned mot vannet, kunne det være et bevis på at ungen var en verdig kandidat, en hellig måse. Det var en teori.
Det var ikke slutt på dens prøvelser. Vi var nede i den tredje vinflasken da min reisefelle ved vindusposten satte i et skrik. Måkene skrek også opp. Jeg kom for sent til å se hva det var. Hun fortalte om to raske dyr med lange haler og lange snuter, nesten som elefanter. Jeg så fra henne til skvetten på den siste flasken og foreslo at det kanskje var tid for å køye. Hadde det vært elefanter, ville jeg også ha hørt dem dundre forbi. Hun sa de var mye mindre enn elefanter, men lignet litt på grunn av snabelen. Jeg hadde vondt for å feste lit til denne forklaringen. Det var to av dem, påsto hun, men måkene jagde dem bort. De var ute etter den lille. Køyene er ovenpå, sa jeg.
Da fikk jeg syn for sagn. Riktig nok bare én denne gangen, og ingen elefant, men en mår, et pelsdyr, en oter. Den var  halvmeteren fra sitt bytte da en hærskare av flaksende, skrikende måker klarte å skremme den vekk. Langstrakt kropp og like lang buskete hale, et halvt hoppende, halvt bølgende ganglag; ryggen buet seg når den sprang, som en lynrask åme. Den stupte i vannet uten et plask, svømte delvis under vann, kom mye slankere opp på den andre siden, stadig med en eskadron av illsinte måker etter seg, ganske sikkert en oter. Der forsvant den mellom steinene.
- Den kommer tilbake. De kommer nok tilbake begge to. De sniker seg usett gjennom steinrøysa og slår plutselig til, før måkene rekker å reagere. Han er jo så dum, den ungen.
- Hellig enfold, kanskje, beskyttet av sin guddommelighet, eller kanskje bare heldig. Hva vet vi om fuglelivet.

På sporet av en profeti

Den 12. februar 1970 så Agnar Mykle på TV. Det fremgår av noe han skrev, etter at han hadde sluttet å skrive. Etter at Mykle sluttet å skrive manuskripter til utgivelse i form av roman og novelle, fortsatte han jo å skrive på sine etterlatte verker, fra den ualminnelige synsvinkel som en fransk romantisk dikter kalte d’outre-tombe: Av praktiske grunner skrevet på denne side graven; av andre grunner utgitt fra den annen: hinsides. Det er Gordon Hølmebakk som har sørget for at Mykles hinsidige skrifter er utgitt i en liten serie bøker med omslag i kongeblått og anløpent gull, noen år etter forfatterens død.

            I bind 2 – Alter og disk (Mykles variant av børs og katedral) – leser jeg at Mykle en kveld i februar 1970 så et intervju med André Malraux, som han lovpriser for å ha sett noe vesentlig, nemlig den høyst umarxistiske visjon av studentenes opprør og arbeidernes streiker og de fargedes revolt (i USA, antagelig) som en først og fremst metafysisk søken! Det er ikke politisk makt, det er religion det dreier seg om, skal Malraux ha sagt på TV, og Agnar Mykle applauderer: presis riktig!

            Når jeg i overført betydning spisser ører her, er det ikke fordi jeg tror Mykle og Malraux er i nærheten av en dyp sannhet. Det er mer fordi jeg tror Mykle her setter meg på sporet av en tapt profeti. Det får være som det vil med studentenes, arbeidernes og de fargedes metafysiske lengsler i 1970. Slik jeg husker det, var det smått stell. Men man kan ikke helt se bort fra at Malraux og Mykle så dypere i dette enn jeg var i stand til, knapt nok student som jeg var på den tiden.

            Det er en løsrevet uttalelse av Malraux som siteres veldig ofte – til å begynne med fordi den virket gåtefull, nå fordi den fremstår som klarsynt og profetisk – som handler om religionens plass i den fremtiden vi nå er inne i. Malraux skal ha sagt, eller skrevet, at det 21. århundre blir religiøst – eller ingenting. Enten blir århundret religiøst, eller så blir det avlyst. Le 21^ème siècle sera religieux ou ne sera pas!

            Så ofte har dette vært gjentatt og henvist til, at noen til slutt stoppet opp og spurte: Når sa Malraux dette? Hvor står det?

            Hittil, så vidt jeg har registrert, uten at noen har funnet svaret. Det kan ha vært en kveld på Select eller på en forlagsfest, like gjerne som i en kronikk i Le Monde. Men sett at det var i et fjernsynsprogram? I så fall ble det kanskje sendt på NRK den 12. februar 1970 mens den norske forfatteren, the greatest writer in the world, Agnar Mykle satt bi, på mottakersiden. Går det an å be om å få sendt det programmet om igjen?

(Publisert i Klassekampen mandag, men uten illustrasjonsfoto.)

           

Arbeidsplassen

Mange blogge-kolleger har presentert skrivebordet sitt. Jeg lurte på om jeg også skulle rydde litt før bildet ble tatt, men fant ut at det ville være hyklersk. Det er sånn det ser ut.

Det som ikke er

Det jeg skrev, det skrev jeg, og noe av det stemmer ikke. Det kan ha sneket seg inn feil, en og annen inkurie; det forekommer menneskelig svikt. Errare humanum est. En mann jeg ikke kjenner ringer og spør hvor jeg har det fra at Finn Halvorsen i 1951 ble direktør for forlaget St. Olav? Quod scripti scripti, kan jeg bare si, for mannen i telefonen er trolig katolikk, men mea culpa? Forlaget het ikke engang St. Olav den gangen, påpeker han. Nei vel. Men hvor har jeg det fra?
            For ti år siden skrev jeg en artikkel, jeg tilstår det, om Finn Halvorsen, norsk forfatter og oversetter, teatermann og Mussolini-tilhenger, nøkkelperson i det nazifiserte kulturlivet under krigen, dømt til tolv års fengsel under rettsoppgjøret, benådet halvveis i straffen; av ettertiden glemt i nådig glemsel. Ikke mange, tipper jeg, har lest den artikkelen, som står i Norsk biografisk leksikon. Kanskje det er derfor ingen har påpekt denne feilen før (hvis det da er en feil).
            Det står mye rart i leksikon, ikke alt stemmer. Om Rolf Jacobsen, så jeg i dag, står det i Wikipedia at han fikk statens treårige arbeidsstipend i 1954. Dette er naturstridig! Statens treårige ble først innført i 1963. Det året, står det i Wikipedia, fikk Jacobsen dette stipendet tilbake! Hvordan er det mulig? Men det er kanskje ikke så viktig.
            Finn Halvorsen fikk ikke engang tilbake medlemskapet i Forfatterforeningen. Bare den katolske kirke tok imot ham, i likhet med Jacobsen, forresten. Statskirken var nådeløs, og akkurat nådeløs skal vel ikke en kirke være. Men protestantiske biskoper er bare mennesker, i hvert fall var de det den gangen, og errare humanum est. Det gjelder visst også de katolske, forresten.
            Men ble han, Finn Halvorsen, noensinne forlagsdirektør? Mye tyder på at han ikke ble noe sånt, særlig hvis det stemmer at forlaget ikke fantes på den tiden. I noen timer i dag har jeg svevd i en slags sluse av uvirkelighet mellom glemte kilder og tapte notater. Det er ti år, to flyttelass og tre datamaskiner siden jeg skrev dette. Hvor hadde jeg det fra?

            Fruktesløs leting i nære og fjerne arkiver, og stigende angst. Hadde jeg tatt det ut av lufta? Forvekslet med en annen? Forlaget St. Olav ble grunnlagt 1846 står det i Wikipedia. Da skulle det vel eksistere i 1951. Men kan vi stole på Wikipedia? Nei, det kan vi jo ikke.
            I panikk finner jeg ikke Ove Røsbaks bok om Jacobsen, og ergrelse legger seg på panikken: Enda et viktig kildeskrift jeg har flyttet fra! Men mot kveld roer det seg, og da står boka der den skal stå, og der var den sikkert også for noen timer siden. Den har navneregister. Tre oppslag på Finn Halvorsen. Det siste er det rette. Det vil si: der er feilkilden.
            ”Han er blitt direktør for det katolske bokforlaget St. Olav i Oslo.”

            Det står der svart på hvitt, og det er dikteren Rolf Jacobsens ord. Men er det derfor sant? Ifølge Ove Røsbak, biografen, skriver Jacobsen dette i et brev til sin kjære Petra i april 1951, på Ilseng kafé like ved Hamar stasjon, der kaffen er noen øre billigere enn ellers i byen. Det blir et langt brev. Hvor mange billige kaffekopper han spanderte på seg mens han skrev til sin kone noen mil unna, får vi ikke vite.
            Neste setning etter opplysningen om Halvorsens nye jobb er ufullstendig, men likevel adskilt med punktum, slik at jeg burde ha bitt merke i den, den gangen jeg brukte dette som kilde: ”Fortalte man i butikken.”
            Det er altså et rykte, en form for sladder, som går i bokhandler- og kanskje forlagsverdenen: ”Finn Halvorsen er blitt direktør for St. Olav. Har du hørt det?”

            Mea culpa. Jeg syntes nok det var stas å kunne krysspeile opplysninger fra ulike kilder for på den måten å få frem en sammenhengende fortelling, der alt ser ut til å stemme. Hva gjorde ellers Finn Halvorsen etter at han slapp ut? Hva levde han av? Han døde ikke før 1960, så noe må han ha hatt å leve av, og hvorfor da ikke en beskjeden direktørstilling i et lite, men barmhjertig katolsk forlag?
            Nei. Det var visst for godt til å være sant. Men ikke verre enn kong Haakons romanse med hoffdamen, vel. Sjekk aldri en god historie.

Polfarerens hodeplagg

Jeg leser en bok for vennskaps skyld, likevel med en viss interesse. Kanskje mer velvilje enn egentlig interesse, kanskje mest av plikt? Det tar det meste av kvelden. Vi er på ekspedisjon mot Nordostpassasjen, vi oppdager og navngir Bjørnøya, Spitzbergen og Nova Sembla (som han kaller den). Vi kjemper mot sultne isbjørner. Egentlig tenkte vi oss til Kina, men strander til slutt i isen, eller skrus inn i isen og må overvintre, og det ender med at Barentz dør, utmattet, avmagret, forsonet med døden, mens de siste restene av mannskapet, så snart det åpner seg en råk, tar seg over til det russiske fastlandet i småbåter. Det er fire hundre år siden.
Forfatteren iscenesetter seg selv mens han bretter ut denne historien etter et mønster vi har sett maken til hos Ransmayr, Per Olof Sundman (med Ingeniør Andrées luftferd) og for den saks skyld Thorkild Hansen (men da i Afrika og Arabia): Den dramatiske, sannferdige, dokumenterte historien avdekkes med narrativ dråpeteller, mens vi følger forfatteren skritt for skritt på hans oppdagerferd i dokumentene. Resultatet kan bli mer eller mindre fengslende, noe avhengig av forfatterens geni. Slik kommer vi også innom Ølhallen i Tromsø, der vi vet det er trivelig, og Polarmuseet i samme by, der jeg sant å si ikke har vært før.
I siste kapittel, eller epilogen, beveger forfatteren (fortelleren, egentlig, men han er identisk med den mannen som har skrevet boken; jeg syns i hvert fall jeg kjenner ham igjen) seg fra Tromsø til Oslo, der han overnatter i Inkognito Terrasse. Pussig sammentreff. Jeg overnatter selv på den adressen rett som det er.
Derfra går han til det franske kultursenteret i Holtegata, der det er mottagelse og program. Her treffer han en afghansk forfatter, i Oslo for å lansere romanen Aske og jord. Dette er enda pussigere, som sammentreff betraktet. Samme dag som jeg leser om Atiq Rahimi i min gamle venns nye bok, har det stått en rosende omtale i Aftenposten om denne afghanske forfatterens siste roman på norsk, som jeg har hatt gleden av å oversette: Tålmodighetens stein. Verden er liten.
Arthur Koestler har skrevet en hel avhandling om pussige sammentreff. André Bjerke oversatte den til norsk. Jeg anmeldte den da den kom ut, antagelig i 1974. Mer har jeg ikke å si om den boka (husker ikke mer!). Jo da, jeg husker jo at både Koestler og Bjerke ønsket å påvise at sammentreff ikke er tilfeldige eller pussige, de er lovmessige. Men jeg håper jeg skrev om dette med en klype salt skepsis. (Det er det jeg ikke husker. Jeg skrev mye rart den gangen.)
Jeg snakker her om Emmanuel Rimbert: Le chapeau de Barentsz – La route du Grand Nord, utgitt på forlaget Magellan & Cie i serien Je est ailleurs.

Diktet minner om verden

Sånn så det ut på stasjonen i Sarajevo en dag i oktober 2001. Det gikk ingen tog. Det sto noen rustne togsett i det borteste sporet, noen av dem med kulehull og større skuddskader. Det var helt stille, selvfølgelig ingen reisende, bare de to turistene vi var (til fots) og en arbeidsløs stasjonsmester, som muligens hadde til oppgave å passe på at det ikke skjedde noe. På et språk vi strengt tatt ikke kunne forstå, men likevel oppfattet lysende klart, beklaget han krigen og verdensutviklingen og Tito og minnet om gamle dager, da togene kom inn fra Zagreb og Trieste, for ikke å glemme Beograd, Wien og Istanbul. Han kunne gråte når han tenkte på det, det så vi tydelig, og vi kunne ikke annet enn uttrykke sympati.

            Episoden var udramatisk, sett bort fra merkene etter krig i murvegger, asfalt og gamle togsett. Krigen var over, men Sarajevo var ennå på sett og vis beleiret, så lenge jernbanetrafikken var innstilt.

En udramatisk, men uforglemmelig stund på perrongen. Stillheten der. Jeg har tenkt tilbake på den mange ganger i de ni årene siden da. Og i forrige uke kom meldingen i form av en liten notis i norske aviser: Jernbanetrafikken åpnet igjen mellom Beograd og Sarajevo. Ni passasjerer på det første toget.

En av de to turistene den gangen var en kjent poet og ivrig forkjemper for alt som går på skinner (Oslo-trikken, Stockholms-toget…). Han så de samme notisene i svensk presse og limte en av dem inn i en bok han har skrevet: Diktet minner om verden. Så sendte han meg diktsamlingen med en egen collage til minne om den udramatiske, dødsens stille stasjonen i Sarajevo. Fikk den i postkassen i dag.

(Nei, dette er ikke toget. Det er trikken i Sarajevo.)

Ta vare på vennene! sier den samme poeten.

Ubehagelige sexopplevelser

En passasje eller to i Jonathan Littells De velvillige er nettopp kåret til årets verste sexskildring. Det er fortjent. I den ene episoden fantaserer hovedpersonen om å ta tvillingsøsteren sin bakfra på en giljotine med overhengende falløks. Episoden ender slik: "Brått gikk det for meg, et stort skjelv som tømte hele hodet slik en skje skraper ut et bløtkokt egg."

Den andre premierte episoden er mer omstendelig. Den krever egentlig et lite forkurs i gresk mytologi: "Vulvaen hennes var i høyde med ansiktet mitt. De små leppene stakk så vidt ut fra det avrundede, bleke venusberget. Dette kjønnet så på meg, spionerte på meg, som et gorgon-hode, som en ubevegelig kyklop med det ene øyet som aldri blunker. Litt etter litt trengte dette tause blikket helt inn i margen på meg. Jeg begynte å puste fortere og strakte ut hånden for å holde over det, men den så meg fortsatt og kledde meg naken (mens jeg allerede var naken fra før). Hvis jeg bare kunne få reisning igjen, tenkte jeg, så kunne jeg bruke ståpikken som en staur herdet over ild og stikke ut øyet på denne Polyfemos som gjorde meg til Ingen. Men lemmet mitt var like tregt, jeg var som lamslått. Jeg strakte armen ut og stakk langfingeren inn i dette umåtelige øyet. Hoftene rugget litt på seg, men det var alt. Jeg hadde slett ikke stukket det ut, tvert imot hadde jeg sperret det opp og frigitt blikket til øyet som ennå skjulte seg på baksiden. Da fikk jeg en idé: Jeg trakk fingeren min ut, slepte meg frem på underarmene og presset pannen mot denne vulvaen, trykket arret mitt mot hullet. Nå var det jeg som så inn på innsiden, gjennomlyste dypet av denne kroppen med mitt strålende tredje øye, mens hennes ene øye strålte over meg slik at vi blendet hverandre gjensidig; uten at jeg rørte på meg, gikk det for meg i en voldsomt sprut av hvitt lys, mens hun skrek: ”Hva er det du gjør, hva er det du gjør?” og jeg lo av full hals, sæden sprutet fortsatt i kraftige støt ut av pikken, jublende bet jeg henne i vulvaen med alle mine tenner for å slurpe henne i meg, og øynene mine åpnet seg til slutt, lyste omkring seg og så det hele."

I slike passasjer må både forfatter og oversetter velge sine ord med omhu, hvis det skal bli full uttelling. Det er skarp konkurranse i denne øvelsen.