Polfarerens hodeplagg

Jeg leser en bok for vennskaps skyld, likevel med en viss interesse. Kanskje mer velvilje enn egentlig interesse, kanskje mest av plikt? Det tar det meste av kvelden. Vi er på ekspedisjon mot Nordostpassasjen, vi oppdager og navngir Bjørnøya, Spitzbergen og Nova Sembla (som han kaller den). Vi kjemper mot sultne isbjørner. Egentlig tenkte vi oss til Kina, men strander til slutt i isen, eller skrus inn i isen og må overvintre, og det ender med at Barentz dør, utmattet, avmagret, forsonet med døden, mens de siste restene av mannskapet, så snart det åpner seg en råk, tar seg over til det russiske fastlandet i småbåter. Det er fire hundre år siden.
Forfatteren iscenesetter seg selv mens han bretter ut denne historien etter et mønster vi har sett maken til hos Ransmayr, Per Olof Sundman (med Ingeniør Andrées luftferd) og for den saks skyld Thorkild Hansen (men da i Afrika og Arabia): Den dramatiske, sannferdige, dokumenterte historien avdekkes med narrativ dråpeteller, mens vi følger forfatteren skritt for skritt på hans oppdagerferd i dokumentene. Resultatet kan bli mer eller mindre fengslende, noe avhengig av forfatterens geni. Slik kommer vi også innom Ølhallen i Tromsø, der vi vet det er trivelig, og Polarmuseet i samme by, der jeg sant å si ikke har vært før.
I siste kapittel, eller epilogen, beveger forfatteren (fortelleren, egentlig, men han er identisk med den mannen som har skrevet boken; jeg syns i hvert fall jeg kjenner ham igjen) seg fra Tromsø til Oslo, der han overnatter i Inkognito Terrasse. Pussig sammentreff. Jeg overnatter selv på den adressen rett som det er.
Derfra går han til det franske kultursenteret i Holtegata, der det er mottagelse og program. Her treffer han en afghansk forfatter, i Oslo for å lansere romanen Aske og jord. Dette er enda pussigere, som sammentreff betraktet. Samme dag som jeg leser om Atiq Rahimi i min gamle venns nye bok, har det stått en rosende omtale i Aftenposten om denne afghanske forfatterens siste roman på norsk, som jeg har hatt gleden av å oversette: Tålmodighetens stein. Verden er liten.
Arthur Koestler har skrevet en hel avhandling om pussige sammentreff. André Bjerke oversatte den til norsk. Jeg anmeldte den da den kom ut, antagelig i 1974. Mer har jeg ikke å si om den boka (husker ikke mer!). Jo da, jeg husker jo at både Koestler og Bjerke ønsket å påvise at sammentreff ikke er tilfeldige eller pussige, de er lovmessige. Men jeg håper jeg skrev om dette med en klype salt skepsis. (Det er det jeg ikke husker. Jeg skrev mye rart den gangen.)
Jeg snakker her om Emmanuel Rimbert: Le chapeau de Barentsz – La route du Grand Nord, utgitt på forlaget Magellan & Cie i serien Je est ailleurs.