Det som ikke er

Det jeg skrev, det skrev jeg, og noe av det stemmer ikke. Det kan ha sneket seg inn feil, en og annen inkurie; det forekommer menneskelig svikt. Errare humanum est. En mann jeg ikke kjenner ringer og spør hvor jeg har det fra at Finn Halvorsen i 1951 ble direktør for forlaget St. Olav? Quod scripti scripti, kan jeg bare si, for mannen i telefonen er trolig katolikk, men mea culpa? Forlaget het ikke engang St. Olav den gangen, påpeker han. Nei vel. Men hvor har jeg det fra?
            For ti år siden skrev jeg en artikkel, jeg tilstår det, om Finn Halvorsen, norsk forfatter og oversetter, teatermann og Mussolini-tilhenger, nøkkelperson i det nazifiserte kulturlivet under krigen, dømt til tolv års fengsel under rettsoppgjøret, benådet halvveis i straffen; av ettertiden glemt i nådig glemsel. Ikke mange, tipper jeg, har lest den artikkelen, som står i Norsk biografisk leksikon. Kanskje det er derfor ingen har påpekt denne feilen før (hvis det da er en feil).
            Det står mye rart i leksikon, ikke alt stemmer. Om Rolf Jacobsen, så jeg i dag, står det i Wikipedia at han fikk statens treårige arbeidsstipend i 1954. Dette er naturstridig! Statens treårige ble først innført i 1963. Det året, står det i Wikipedia, fikk Jacobsen dette stipendet tilbake! Hvordan er det mulig? Men det er kanskje ikke så viktig.
            Finn Halvorsen fikk ikke engang tilbake medlemskapet i Forfatterforeningen. Bare den katolske kirke tok imot ham, i likhet med Jacobsen, forresten. Statskirken var nådeløs, og akkurat nådeløs skal vel ikke en kirke være. Men protestantiske biskoper er bare mennesker, i hvert fall var de det den gangen, og errare humanum est. Det gjelder visst også de katolske, forresten.
            Men ble han, Finn Halvorsen, noensinne forlagsdirektør? Mye tyder på at han ikke ble noe sånt, særlig hvis det stemmer at forlaget ikke fantes på den tiden. I noen timer i dag har jeg svevd i en slags sluse av uvirkelighet mellom glemte kilder og tapte notater. Det er ti år, to flyttelass og tre datamaskiner siden jeg skrev dette. Hvor hadde jeg det fra?

            Fruktesløs leting i nære og fjerne arkiver, og stigende angst. Hadde jeg tatt det ut av lufta? Forvekslet med en annen? Forlaget St. Olav ble grunnlagt 1846 står det i Wikipedia. Da skulle det vel eksistere i 1951. Men kan vi stole på Wikipedia? Nei, det kan vi jo ikke.
            I panikk finner jeg ikke Ove Røsbaks bok om Jacobsen, og ergrelse legger seg på panikken: Enda et viktig kildeskrift jeg har flyttet fra! Men mot kveld roer det seg, og da står boka der den skal stå, og der var den sikkert også for noen timer siden. Den har navneregister. Tre oppslag på Finn Halvorsen. Det siste er det rette. Det vil si: der er feilkilden.
            ”Han er blitt direktør for det katolske bokforlaget St. Olav i Oslo.”

            Det står der svart på hvitt, og det er dikteren Rolf Jacobsens ord. Men er det derfor sant? Ifølge Ove Røsbak, biografen, skriver Jacobsen dette i et brev til sin kjære Petra i april 1951, på Ilseng kafé like ved Hamar stasjon, der kaffen er noen øre billigere enn ellers i byen. Det blir et langt brev. Hvor mange billige kaffekopper han spanderte på seg mens han skrev til sin kone noen mil unna, får vi ikke vite.
            Neste setning etter opplysningen om Halvorsens nye jobb er ufullstendig, men likevel adskilt med punktum, slik at jeg burde ha bitt merke i den, den gangen jeg brukte dette som kilde: ”Fortalte man i butikken.”
            Det er altså et rykte, en form for sladder, som går i bokhandler- og kanskje forlagsverdenen: ”Finn Halvorsen er blitt direktør for St. Olav. Har du hørt det?”

            Mea culpa. Jeg syntes nok det var stas å kunne krysspeile opplysninger fra ulike kilder for på den måten å få frem en sammenhengende fortelling, der alt ser ut til å stemme. Hva gjorde ellers Finn Halvorsen etter at han slapp ut? Hva levde han av? Han døde ikke før 1960, så noe må han ha hatt å leve av, og hvorfor da ikke en beskjeden direktørstilling i et lite, men barmhjertig katolsk forlag?
            Nei. Det var visst for godt til å være sant. Men ikke verre enn kong Haakons romanse med hoffdamen, vel. Sjekk aldri en god historie.