Proust på ny og graden av kunst

I et stort oppslag i Klassekampens bokmagasin 27.4 gjør Karin Gundersen rede for sin revisjon av den gamle oversettelsen av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid. Det dreier seg om den kritikerroste og høyt verdsatte versjonen som Anne-Lisa Amadou viet store deler av sitt liv til å arbeide med. Hennes oversettelse av dette tolvbindsverket har høy status i litterære miljøer. Det går for å være den kongeniale gjengivelsen av franskmannens mimosa-vare, intrikate stil og syntaks i en modig overskridelse av alle smålige regler for enkel og grei norsk. Amadou behersket både det rike ordforrådet og det lange, rytmiske åndedrettet som skal til for å omdanne Prousts setninger til flytende, norskspråklig litteratur.

Det er et sikkert tegn på respekt for hennes livsverk at man har valgt å revidere den opptil femti år gamle teksten, fremfor å igangsette en ny oversettelse fra grunnen av. Økonomiske og praktiske hensyn kan også ha spilt inn i denne avgjørelsen. I vår språksituasjon er det heller ikke noe oppsiktsvekkende i det at en femti år gammel tekst trenger vask og rens.

Gyldendal har all ære av å ha iverksatt dette sikkert ulønnsomme prosjektet, og Amadous rettighetshaver skal ha honnør for å ha tillatt operasjonen. Videre skal Karin Gundersen ha ros for å ha gjennomført en nennsom modernisering av språket og en grundig kvalitetssikring av oversettelsen – en oversettelse man kanskje trodde var upåklagelig.

Ingen oversatt tekst er noensinne helt feilfri, enhver tekst kan forbedres, det vet alle som arbeider med språk. Ufeilbarlig er ingen. Likevel kan det være pinlig å bli pirket på, og få sine feil hengt ut til offentlig beskuelse. Derfor foregår manusvask vanligvis i en lukket, liten krets og i all fortrolighet. Det kan det være vanskelig nok å takle. Manusvask i offentligheten er direkte nedverdigende. Og når det posthumt rammer en høyt aktet åndsarbeider, går det på oversetterens ettermæle løs, og det blir noe uopprettelig ved skaden. De mortuis nil nisi bene! Jeg synes Gyldendal og Gundersen godt kunne ha tatt denne vasken på kammerset og heller brukt seminar og spalteplass til å snakke om verket, språket og Proust.

  

For å belyse poenget, og ikke for noe annet, må jeg få påpeke at også Karin Gundersen kan ta feil. Enhver manusvasker vil ha en tendens til å ta sin idiosynkrasi for å være allmengyldig norm. Å oversette går ofte ut på å velge den beste av flere mulige løsninger. Da hender det at manusvaskeren er uenig i oversetterens valg, og kaller det feil. Gundersen vil f.eks innlede hele romanverket med denne versjonen: ”Lenge gikk jeg tidlig til sengs”. Mens Amadou i sin tid skrev: ”Lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs”. Dette valget kan åpenbart diskuteres, men begge vil altså innføre en seng, der Proust bare skrev at han gikk og la seg. At det var i sengen, lot han være underforstått. ”I lange tider la jeg meg tidlig”, er en tredje valgmulighet. Ingen av disse er feil.

Men snart kommer vi til stedet der Proust antyder at en gjenstand kan ha en større eller mindre ”grad av kunst”. Fotografiet av et maleri av en katedral har en kunstnerisk merverdi over et fotografi av selve katedralen. Poenget blir ikke utdypet. Oversetteren er altså henvist til å tolke det sammensatte uttrykket ”degré d’art”. Det er merkelig at det skal være så vanskelig.

                Ordet ”degré” er mangetydig, men det betyr først og fremst grad. Videre kan det bety trinn i en skala eller trapp. Eller et hakk. Og så brukes ordet også for volumprosent, særlig om alkoholholdigheten i vin og brennevin. Denne bibetydningen har fått Karin Gundersen til å finne opp det nye ordet ”kunstprosent”. Det er kreativt, men gleden over nyskapningen fortar seg når hun karakteriserer Amadous streitere løsning som ”feil”.

                Jeg tipper at det finnes like mange grader av kunst som det er grader av forbrenning, altså opptil tre. En ekstra grad betyr da ganske mye. En annengrads forbrenning kan være livstruende.

                Et fotografi av et bilde av en gjenstand har ”un degré d’art de plus”, skriver Proust, kanskje med glimt i øyet, men ikke som en vits. Han bruker tallordet én. Hvis han hadde den prosentvise kunstgehalten i tankene, ville én ekstra prosent være en umerkelig økning. Jeg finner Karin Gundersens løsning urimelig og vil nesten gå så langt som til å si at den er feil. Amadou skriver ”en grad kunst mer”. Det er direkte oversatt, ikke spesielt elegant, men helt korrekt.