En oversatt fugl

lll

I en parentes på en av de første sidene i første bind av Prousts På sporet av den tapte tid, nevnes en fugl som bor i hi under bakken, ”i jordens varme”. Forfatteren kaller den hirondelle de mer. Hirondelle betyr svale, og mer betyr hav, men hirondelle de mer pleier å bety terne, makrellterne (sterna hirunda) på normal fransk. Det latinske etternavnet hirunda må vel også bety noe svale-aktig.

Men terna, denne kjappe, lille måkefuglen, bygger ikke reir under bakken, det visste sikkert Proust. Og det visste sikkert også Anne-Lisa Amadou, som satt og skulle oversette denne parentesen en gang i 1963. Vi aner ikke hvor mye tid hun satte av til å gruble på denne ornitologiske gåten. Det er tross alt en detalj i en ellers overveldende vanskelig tekstmasse, og poenget er ikke fuglen, men det lune og varme bostedet under jorda. Så hun må før eller senere ha bestemt seg for å skjære gjennom og satse på at Proust mente alvor da han kalte fuglen en hirondelle. Hun skrev: Liksom denne svalen som bygger sitt rede så dypt at den får varme fra jordens indre.

Vi kan bare lure på hvorfor hun ikke tok skrittet helt ut og oversatte direkte: Liksom havsvalen, som bygger sitt rede …

Nå skal det sies til hennes forsvar at hun ikke hadde tilgang til wikipedia eller SNL på nett. Men det hadde jo heller ikke Proust. For det er hevet over tvil at det var den fuglen vi kaller havsvale, han hadde i tankene. Den svarer til beskrivelsen for så vidt som den bygger reiret sitt i hulninger i bakken. Neppe så dypt at den kjenner varmen fra jordens indre, men det får stå for forfatterens regning. Han sammenligner dette fugle-hiet med en god, varm seng.

Problemet er at havsvalen, navnet til tross, ikke er en svale. Det er en stormfugl, sier ornitologene iblant oss. På fransk heter den (egentlig) océanite tempête. Man forstår kanskje at Proust ikke ville ha noen océanite tempête i romanen sin. Det blir litt for vitenskapelig. Høyt presisjonsnivå kan være poetisk, men risikerer også å virke pedantisk.

Havsvalen er mørk, nesten svart og holder til langt til havs, i motsetning til makrellterna, som hovedsakelig er hvit og grå og alminnelig langs kysten. Det kan godt hende fiskerne i Normandie kaller begge for hirondelle de mer, for det går ikke an å ta feil av dem. Og i Karin Gundersens reviderte Proust står det havsvale heretter. Hun sjekket det med fagfolk, for sikkerhets skyld. Hydrobates pelagicus, altså.