Det er ingen grunn til å le av kunstnernavnet Carpaccio. Du tror kanskje maleren tok navnet etter sin livrett? Men det er omvendt. Det var den italienske kjøkkensjefen Guiseppe Cipriani som oppfant de syltynne kjøttskivene som kunne spises rå med olje og pepper på. Det skjedde så sent som 1950. Slik Cipriani så det, var en tallerken med tynne skiver rå oksefilet ganske lik et bilde av Vittore Carpaccio. I hvert fall i fargevalget, paletten. Eller kanskje han mente at maleren var helt rå, han også.
Her har vi en liten hund Carpaccio malte rundt år 1500 i Venezia. Det forestiller hunden til Sankt Augustin. Kirkefaderen er akkurat opptatt med en brå visjon av noe slag, noe hunden er forundret vitne til.
Her er Augustin i sitt arbeidsværelse. Han har mistet et manusark på gulvet, men hunden er veloppdragen. Den spiser ikke hellige skrifter.
Her er helgenens tidsskrifthylle. Og under den har han en hylle med små figurer, etruskiske og andre. Han likte å samle på sånt. Det var ingen avgudsdyrkelse, gudbevares! Augustin var veldig nøye med å ikke tilbe avguder. Han kunne klappe hunden sin, uten at det gikk på bekostning av gudsforholdet.
Men antagelig er det rekvisitter fra malerens atelier vi ser avbildet her. Augustins arbeidsrom var nok i virkeligheten en spartansk celle uten dekor av noe slag. Men det passet ikke Carpaccios gemytt å male noe så nøkternt. Jeg tror han var en livsglad humorist.
Han levde fra ca 1460 til 1526, for det meste i hjembyen Venezia, som han ofte avbildet i bylandskaper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar