Combray på avstand

Jeg har aldri vært i Combray, der den unge Marcel tilbrakte feriene i familiens skjød. Marcel, som altså ikke er identisk med sin forfatter, Marcel Proust, og Combray, som er det oppdiktede navnet på småbyen der den virkelige Proust, i likhet med den fiktive Marcel, tilbrakte mye av sin barndom. Her er det flytende overganger mellom diktning, erindring og det som måtte være fakta.

                Man bør ta toget til Combray, gjerne en uke før påskeaften, for å se om man kan oppleve det samme som Marcel: At byen viser seg i det fjerne som en kirke som etter hvert som man nærmer seg, antar skikkelse av en hyrdinne med byens ulne, grå hus som en saueflokk omkring seg.

                Jeg har en gang reist med toget til Chartres, en noe større by, ikke langt unna Combray. Da ser man, opp fra det flate landet med de bølgende jordene, to spir stikke til værs, etterfulgt av to gotiske tårn, etter hvert av en hel katedral. Det er et syn. Byen under katedralen ser man først når toget sakker farten inn mot stasjonen.

                I mindre målestokk må det være noe av det samme som skjer når man nærmer seg Combray. Kirken er det første man får øye på, og den ser ut som en hyrdinne eller gjeterpike med en stor, mørk kappe til vern mot vinden. Vi skjønner at landskapet er flatt og forblåst, slik at flokken hennes, altså husene i byen, søker ly under hennes kappe. Det er en dikters syn på saken.

                ”Combray sett langt borte fra, i fem mils omkrets,” står det i den nyeste norske utgaven. Og man stusser. Det virker merkelig at man kan se stedet på avstand og i omkrets. Og jeg må innrømme det: Jeg mistenker straks oversetteren for å ha misforstått noe. Hva står det hos den første oversetteren?

                ”Combray sett langt borte fra, i en ti mils omkrets, …”

                Jeg går ut fra at leseren er enig med meg i at dette begynner å bli spennende. Avstanden – eller er det omkretsen – er halvert fra den ene versjon til den andre. Mens dette noe paradoksale med avstand og omkrets er beholdt.

                Jeg tenker på at uttrykket ”i mils omkrets” brukes når man ser omkring seg, utover. Mens når man nærmer seg et sted, ser man det bare fra én kant. Omkretsen er ikke i den tilreisendes perspektiv.

 ”Mils omkrets” kan være et ubestemt antall kilometer, det betyr bare store avstander, eller egentlig store områder. Uttrykket er mye eldre enn den moderne norske mil på nøyaktig ti kilometer. Gamle mil var mye kortere.

                Det samme gjelder de gamle franske milene, eller ”lieues”. Hos Proust står det ”à dix lieues à la ronde”. Det er et fast uttrykk. Jeg tror ingen har regnet på hvor stort område dette omfatter. Une lieue, akkurat som en mil, er ikke en fast måleenhet. En gang tilsvarte det en romersk legions tusen skrittlengder. En mils lengde skifter med tid og sted. Når det franske uttrykket har med seg tallordet ti, er det ikke for å presisere, bare for å forsterke inntrykket av betydelig avstand.

                Etter dette henlegger jeg mistanken mot oversetterne som intet straffbart forhold. Den skyldige er Proust. Vi vet at han var opptatt av tid. Men hvordan hadde han det med rom? Er det noe med Proust og geografien?

                Har dikteren fasettøyne, som i en og samme setning kan se Combray fra toget, som ”han selv” eller hans families ”vi” ankommer med, og fra alle andre kanter som man samtidig kan tenkes å nærme seg Combray fra? Og når man da kommer innenfor disse ti milenes omkrets – men på norsk blir ti mil altfor langt, selv i et flatt landskap ser du ikke kirken på ti mils hold, så man forstår behovet for å sette det ned til fem, og fortsatt er avstanden absurd – eller kan det tenkes at vi her har grepet Proust i noe så sjeldent som et språklig feilskjær?

                Combray de loin, à dix lieues à la ronde, vu du chemin de fer quand nous y arrivions…

                Sannsynligvis kan ikke oversetteren gjøre annet enn å ta med dette litt gåtefulle ”à la ronde”, i mils omkrets. De ti eller fem milene er en unødvendig presisering, som bare gjør setningen mer underlig uforståelig. Men hvis det hadde dreid seg om en litt mindre betydelig forfatter, ville det ha vært fristende å tolke uttrykket fritt og i beste mening og sagt noe sånt som ”Combray i det fjerne, på milevis avstand, sett fra toget da vi nærmet oss den siste uken før påske…” For kanskje var det noe sånt forfatteren mente.

                Derfra går man rett over til problemet ”påske”. I det katolske Frankrike og det avkristnede Norge er påske to forskjellige ting. ”En uke før påske” i Frankrike faller sammen med det vi på godt norsk kaller påskeuken, eventuelt påskeferien. Familien til Marcel hadde nok ikke fri før palmesøndag. Men dette er jo det rene flisespikkeri.